Nytt

Hetsen mot jøder øker i Det nye Norge. Vi har alle et ansvar for å motarbeide antisemittismen som brer om seg. Regjeringen skal derfor ha takk for at de i begynnelsen av oktober lanserte Handlingsplan mot antisemittisme for å motarbeide hetsen mot jøder.

Regjeringen legger frem en egen handlingsplan mot antisemittisme fordi vi ønsker å ta tak i fordommer og hets mot jøder. Det er regjeringens mål at tiltakene i handlingsplanen samlet sett skal bidra til å redusere antisemittisme i Norge.

Handlingsplanen hadde ingen virkning på Midt-Norges frie stemme: Adresseavisen. Avisens anti-israelske vinkling fortsatte ufortrødent. Adresseavisen og dens bidragsytere driver selvfølgelig ingen klassisk antisemittisk propaganda slik vi kjenner den fra Europas mellomkrigsår. Nei, det er denne nye antisemittismen, den som blinker ut verdens eneste jødiske stat og Midtøstens eneste demokrati som verdens paria-stat. Man gjemmer det klassiske jødehatet under en hette merket «Legitim kritikk av Israel». Slik tror man å kunne skjule den egentlige agenda for sitt ærend. Og slik tror man det lar seg gjøre å komme unna med halvsannheter og regelrette løgner. Men hetten er så velbrukt og tynnslitt at vi ser rett igjennom den.

Israel kan vise til et mediemangfold og et meningsmangfold som er unikt for regionen – ja, kanskje for hele den frie verden. Likevel driver man ensidig utskjelling av Israel, men passer hele tiden på å forsvare dette diskriminerende fokuset som legitim kritikk, slik enhver stat må tåle. Men vi vet at fokuset på Israel er noe helt annet enn sedvanlig påpeking av kritiske forhold i et land.

Den norske kirke er en av premissleverandørene til den nye antisemittismen. Det var derfor på ingen måte overraskende at kapellan i Nidaros domkirke og Vår frues menighet, Beate Lerdahl, allerede dagen etter lanseringen av handlingsplanen var gitt en helside i Adresseavisen og ønsket «Velkommen til Crazy-land!».

lerdahl-bilde

Lerdahl har i regi av Kirkenes Verdensråd (KV) vært på en tre måneders reise ved Hebron i Samaria (Vestbredden) i forbindelse med KVs Ledsagerprogram, opprettet i 2004. Og hvem mener kapellanen er crazy i Midtøsten? Jødene!

Kapellanens observasjoner skal rapporteres til FN. Det skulle dermed ligge til rette for nok et år med et tyvetalls kritiske FN-resolusjoner rettet mot Israel, og tre resolusjoner fordelt på alle andre land i verden. Det er kun fantasien som setter grenser for hva et organ som vedtar å frakoble jødisk historie og identitet fra Tempelplassen, kan finne på av anti-jødiske utspill.

Lerdahl setter to virkeligheter opp mot hverandre. På den ene siden handler det om fredelige palestinske gjetere og en arabisk sjåfør som assosieres med en god hyrde, søndagsskole og Jesus. På den andre siden leser vi om crazy jøder som «kommer ut fra skogen og springer inn i saueflokken i fullt raseri», og om sadistiske jøder som skyter 15-åringer i magen.

Lerdahl skriver at det var tilbake i 2002 at kirkene i området rapporterte om en krise som de ba KV om å reagere på.
Hva besto krisen i?

Nå tenker dere sikkert at det handler om forfølgelse fra muslimer. Aggressive muslimer, som vil kristne til livs og bruker alle terrormidler for å nå dette målet, og som vi ser på nyhetene marsjere fram i Syria og Irak. Det var ikke det. Her i dette landet har kristne, som i hovedsak er palestinere, og muslimer og jøder også, levd side om side i århundrer. Forfølgelsen kom fra annet hold.

Og hvor kom forfølgelsen fra? Jødene!

Etter den andre intifadaen (det palestinske opprøret i 2002) opplevde kirkene at israelske myndigheter strammet grepet overfor den palestinske befolkningen så hardt at de mest ressurssterke forlot landet. Når du som palestiner må søke myndighetene om tillatelse til å besøke din døende mor på sykehuset, kan vi forstå hvorfor. Eller når en 15-åring blir skutt i magen av israelske militære fordi han angivelig har brukt kniv, og bildet av han med blødende mage og et livredd ansikt blir slått opp i israelske medier med overskriften «terrorist». Er ikke dette barnemishandling?

Jo, i høyeste grad. Det er alvorlig barnemishandling, og barnemishandlingen består i at omsorgspersoner og øvrig miljø rundt barna skaper knivdesperadoer av unge tenåringsgutter. Der terror og vold forherliges og der hatet er på Barne-tv, i barnehager og på skolen, der ender 15-åringer opp som terrorister. Gi disse barna kjærlighet, og fremfor alt et rettferdig bilde av jødene og Israel – det vil være den beste medisinen mot mishandling av palestinske barn.

damaskus

Dagen etter Lerdahls stykke litteratur følger jurist Merethe Baustad Ranum opp den antisemittiske agenda i «En gammel vevstol i Damaskus». Her heter det at franske myndigheter i 2010 fjernet to malerier fra en utstilling i Damaskus fordi de var redde for å provosere Israels regjering. To malerier ble ganske riktig fjernet, men ikke på grunn av Israel. Det var derimot lokale studenter, altså arabiske studenter, man var redd for. De forsto ikke Gullvågs jødehatende budskap, som lå i at det israelske flagget var malt med blod på. Lokale studenter tålte ikke å se det israelske flagget overhodet – hverken med eller uten blod. Dette var grunnen til at to malerier ble fjernet. Sikkerhetsrisikoen kom ikke fra Israel!

Den franske ambassaden oppga sikkerhetsproblemer som grunn, etter angivelige klager fra tilstedeværende studenter under og etter åpningen.

Ifølge kultursenterets direktør var det lokale studenter som hadde misoppfattet bildenes innhold i proisraelsk retning, og at dette var hovedårsaken til at den franske ambassadøren valgte å ta vekk to av bildene av sikkerhetshensyn.

Men utstillingen Terra Sancta, rundt 30 malerier, er langt fra proisraelsk, men tvert imot en hyllest til Gazas befolkning og palestinerne, mot de israelske krigshandlinger mot Gazastripen i januar 2009.

Men løgnen om Israel lever godt i Adresseavisens spalter seks år etter Gullvågs utstilling i Damaskus.

Ordføreren rakk ikke åpningstalen hun skulle holde for Håkon Gullvågs utstilling «Terra Sancta», men vi rakk i alle fall å se utstillingen før to malerier ble sensurert av franske myndigheter som var redde for å provosere Israels regjering.

I løpet av de drøye 14 dagene som er gått siden regjeringen la frem handlingsplanen, har Adresseavisen spandert tre store oppslag på Vilde Aarethun. Vilde er datteren til den kjente Palestina-aktivisten Venke Aarethun. Vilde ble 3. oktober nektet innreise til Israel, og i forbindelse med utvisningen satt hun 19 timer i transittfengsel (Adresseavisen, 5.10.). Vilde Aarethun fremstilles som offer, men mister troverdighet når hun ikke ønsker å samarbeide med israelske myndigheter for å finne ut hva som faktisk skjedde under arrestasjonen. Israels grensepoliti kan ikke finne Vildes sak og ber om mer informasjon for å undersøke den nærmere. Vilde svarer som en aktivist med politisk agenda, og ikke som en som er krenket og ønsker oppreisning. Til Adresseavisen 7.10. avviser hun å samarbeide med den israelske ambassaden.

– Jeg forholder meg til norske myndigheter i denne saken. I form av UD og den norske ambassaden i Tel Aviv. Jeg kommer ikke til å kontakte den israelske ambassaden for å fortelle dem hvorfor de sendte meg ut. Det må de vite selv.

Det er også en kommentar om Vildes sak hos Israelsvenner.no (om lag midt på siden). Adresseavisens føljetong med Vilde Aarethun vil fortsette så lenge man kan koke suppe på denne spikeren. Foreløpig siste helside i papiravisen om Vilde sto på trykk lørdag 14.10.

Regjeringen legger stor vekt på skole, utdanning og forskning i handlingsplanen. Men man har glemt de viktigste opinionsdannerne i samfunnet: mediene. Hverken nordmenn eller noen andre er født antisemittiske, jødehat er noe man lærer. Adresseavisen er dessverre mer regelen enn unntaket. De fleste mediehus i Norge er gode læremestre i jødehat. I samlet flokk blinker de ut Israel og jøder som det land og det folk som man i ett eneste kjør har et negativt fokus rettet mot. Og alt later til å være tillatt i kampen mot Israel og jødene. Man nøyer seg ikke med å lyve, man resirkulerer løgnene, slik at de holdes levende i årevis.

Mediene har et enormt ansvar for at hetsen og fordommene mot jøder øker. Jødehatet som importeres hit fra Midtøsten, gjødsles i norske medier. Spørsmålet jeg stiller meg, er ikke lenger hvorfor jødehatet vokser i dette landet, men hvorfor det ikke vokser enda mer.

For virkelig å ta tak i fordommene og hetsen mot jøder, burde regjeringen snarest utarbeide en egen handlingsplan mot antisemittismen i Medie-Norge.