Kommentar

Det er mye man kan si om dagens demonstrasjon utenfor Stortinget, mot ISIS. Den har et minste felles multiplum: mot ISIS. Men initiativtakerne sier også noe mye mer: De sier at ISIS ikke har noe med islam å gjøre.

Det er et mer tvilsomt statement. Vi snakker ikke her om noe marginalt fenomen, selv om norske medier gjentar at ISIS bare representerer «en liten minoritet», og at de norske jihadistene bare er «noen få».

Nei, de er ikke det. En bevegelse som klarer å erobre store deler av Syria og Irak på kort tid og tiltrekker seg tusenvis av unge menn og kvinner fra Europa og andre deler av verden, er ikke marginal. Den er et fenomen av global betydning.

Det er bare noen dager siden vi så en maktdemonstrasjon fra ISIS: Henrettelsen av James Foley var anrettet som et grusomhetens teater  «oppført» på den globale scene. En hel verden ble tilskuere, enten man ville eller ikke.

Det er et nytt språk vi er vitne til, hvor teater og politikk går over i hverandre. Nazistene var eksperter i det samme. Det var deres store oppfinnelse. På det området var de geniale, mer kreative enn bolsjevikene.

Akkurat som nazistene skaper ISIS mystikk rundt blod og vold og gjør grusomheter til ritus. Henrettelsen av Foley var ikke bare vold. Det var en form for kommunikasjon på et språk siviliserte mennesker er ganske forsvarsløse mot.

De anti-nomiske kreftene bruker den moderne verdens verktøy til å erobre dens rom. Anti-nomiske er kreftene som hater lov og rett og forsøker å innføre en anti-lov, en anti-rett.

Ved å kontrollere den globale scene i det virtuelle rom, blir alle innviet i forbrytelsen, de blir på en måte delaktige. Og det er denne skyldiggjøringen vi kjenner et sted langt nede. Et stort ubehag. Ikke bare ved selve forbrytelsen. Det er overgrepet bak overgrepet som er det egentlige. Det som gjør oss til deltakere.

Henrettelsen av Foley ville vært en isolert hendelse uten kamera. Det er kamera som gjør den til noe spektakulært og globalt.

Dramaturgien er utviklet over mange år. Halshugging av vestlige gisler er ikke noe nytt. Det har jihadister gjort siden Muhammeds dager.  Men ISIS har rendyrket den nærmest som en performance.

Performancekunst gjør tilskueren til deltaker uten at han eller hun er klar over hva som skjer. De blir en del av kunstverket.

Slik fungerer også ISIS-henrettelsene. Bøddelen er den ultimate eksekutør. Han gjør et nummer av å dvele for utførelsen, for at budskapet skal komme tydelig frem. Offeret er barbert på hodet, og ikledd en munkelignende drakt. Kun fargen avslører at den er ment å gi assosiasjoner til Guantanamo. Her er intet overlatt til tilfeldighetene. Regien er stram.

Hva var det de forsøkte å kommunisere? Styrke. At ISIS er herre over liv og død, og at de som motsetter seg dem, dør.

Men hvorfor journalister, de rapporterer jo bare? De kan jo også gi ISIS’ versjon? ble det sagt.

Et medlem av ISIS som ble intervjuet av BBC ristet på hodet: For dem er alle vestlige journalister del av den vestlige fortellingen. De rettferdiggjør undertrykkingen av muslimer.

Det er en skremmende tanke for vestlige journalister – å være fiende kun i egenskap av å være vestlig og jobbe for et vestlig medieselskap.

Her forsvinner vestlig «mening» ned i dragsuget. Det liberale mennesket protesterer. En slik behandling kullkaster og smadrer alle forestillinger om hvordan ting foregår.

Det minner om en scene i Primo Levis store verk Hvis dette er et menneske, der en nyankommet til Auschwitz, hele tiden spør: «Men hvorfor?» Ting hang jo ikke sammen, de ga ikke mening. Hvis man skulle ha folk til å arbeide, hvorfor ikke gi dem mat? Hvorfor ble man satt til å utføre meningsløst arbeid, som å bære en grushaug til en side, for så å bære den tilbake. Hvorfor ble man straffet for å kle seg mot kulden?

Systemet ga ikke mening for en rasjonell forstand. En fange spurte en SS-mann og fikk til svar: – Hier ist kein warum. Her finnes det ikke noe «hvorfor».

Slik er også ISIS-universet. Her finnes ikke en vanlig mening. Her finnes bare en stor drøm som betyr døden for alle andre.

Denne døden suger inspirasjon fra religiøse tekster. Å si at disse ikke har noe med islam å gjøre, er å avskjære seg selv fra å gjøre noe med problemet. Det er en form for ansvarsfraskrivelse. Man kan godt gjøre det. Men man toer i virkeligheten bare sine hender.

Er det det norske og norskmuslimske deltakere gjør? Tar hverandre i hendene og sier at dette er vi mot, les: Dette har ikke vi noe ansvar for. Selvsagt er alle mot halshugging. Hvis det er minste felles multiplum er det lett å bli enig. Men en slik fordømmelse vil neppe gjøre noe for å stanse rekrutteringen.

Det kan virke som om initiativtakerne ikke vil gå inn i hva fenomenet ISIS representerer. Å si at det ikke har noe med islam å gjøre, slik Muhammad Usman Rana doserte i Verdibørsen i helgen, er en måte å plystre i mørket på. Rana driver spin på enkelt nivå. Rana  gir tilsynelatende en stor innrømmelse ved å si at ekstremister har eksistert siden islams opprinnelse. Men profeten Muhammed var klar over dem og fordømte dem! Dermed er den gode sak reddet, dvs islam reddet fra tilsmussing ved kilden.

Dette er nivået på statskanalen NRK når man skal mobilisere mot global jihad: selv profeten fordømte dem! Mannen som innførte jihad.

Man vet ikke helt om man skal ta det alvorlig. Mye av det som har vært servert i norske medier og kanaler de senere år, er på samme nivå. Man vil ikke vite.

Selv ikke når norske ungdommer trekkes til Syria vil man forstå. Det gjelder om å redde æren og fasaden.

Representanter for norsk offentlighet har gått inn på samme side som Rana: jihad har ikke noe med islam å gjøre. PST sa det samme til en kjent skribent de innkalte til «samtale». Da han spurte dem om de visste noe om jihad, svarte PST-folkene: – Men disse folkene (jihadistene) misbruker islam.

Når sa man det samme om den kristne vestlige kulturen? At korstogene var et uttrykk for misforståelse og misbruk av kristendommen? Tvertom har opplæringen de siste tiår gått ut på at korstogene var essensen av kristendommen og den hvite manns kultur. Den har vært innebygget undertrykkende og dominant.

Dette har vært brukt som argument for avkristningen.

Man har laget en konstruksjon av vår kultur og historie som gjør at vi må kvitte oss med begge deler.

Nå står vi ganske ribbet tilbake. Vi står på Eidsvolls plass og tar hendene til norske muslimer som ikke vil vedkjenne seg at ISIS har noe med islam å gjøre.

ISIS og alt det representerer kommer til å vise norske nordmenn at de ikke har noe tilbake, og norske muslimer at de burde tatt sin egen historie på litt større alvor.

 

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også