Kommentar

Noen bilder blir ikoniske. De dukker opp fra intet. Et gruppebilde av en triviell sosial sammenkomst får en helt annen betydning i lys av hva som senere skjedde.

norge.stoltenberg.bruhan.abdule

Mannen i den røde ringen er Burhan Ahmed Abdule. I 2010 besøkte han statsmininsterens kontor, sammen med 29 andre somaliere fra Halden.

Abdule støttet Arbeiderpartiet. Men han støttet også noe mer.

Fire år senere blir han Norges første selvmordsbomber.

18. mars kjører en bil fullastet med sprengstoff mot hotel Amalo i den somaliske byen Buulo Burde. Det er midt på natten, og bak rattet sitter Burhan Ahmed Abdule. I hotellsengene sover afrikanske og somaliske soldater. Det er under en uke siden de har erobret byen fra al-Shabaab. Når Abdule sprenger seg selv i luften, tar han med seg minst åtte mennesker i døden.

Norges holdning til terror er at «it can’t happen here». 22. juli kom masseterror til Norge. Det var midt i all grusomheten en lettelse at det ikke var en muslim, slik flere åpent ga uttrykk for.

Nå går det masseterror ut fra Norge og det er svært vanskelig for det politiske systemet å ta det inn over seg.

one of the terrorists on the rampage in the Westgate shopping mall

Først var det Westgate i Kenya. At mannen på bildet fra kjøpesenteret var Larvik-gutten Hassan Abdi Dhuhulow var til å begynne med for mye for mediene og politikerne. De valgte å holde det på avstand. Med tiden har det seget inn.

Det er vanskelig for fredelige sosialdemokratiske samfunn å erkjenne at de er blitt en del av en voldsspiral som har med islams konflikter med seg selv og omgivelsene å gjøre. Det tar tid å fordøye at disse konfliktene nå befinner seg midt i blant oss, og at de også kan ramme oss her, hjemme.

Close call

Unntakstilstanden i en uke i juli var et sjokk for mange. Siden har det kommet frem at planen var å storme et privat hjem og henrette en familie.

Vår forstand stanser. Bildene fra Midtøsten gjelder ikke her.

Utøya forandret Norge. Men en halshugging i Oslo ville også forandret Norge.

Om så alvorlige ting kan man ikke tenke «tit-for-tat», slik venstresiden har en tendens til og høyresiden har kopiert. Anders Behring Breivik er heller del av det samme voldskontinuum som jihadistene. Det var en grunn til at han ville kopiere dem.

Forstanden står stille

Vår forstand står stille når våre tanker går fra hans planer om Gro Harlem Brundtland og til James Foley og Steven Sotloff. Hva slags verden er dette?

Slik Breivik var en gutt fra den bedre del av byen, om enn en mislykket sådan, var Burhan Ahmed Abdule normal, en del av hverdagen, en person mange kjente. Etter beskrivelsene å dømme bedre sosialisert enn Breivik:

– Han var ikke redd for det norske samfunnet slik man kan tenke ekstreme folk er. Han ville bli integrert, sier Mohammed Abdi Dahir, som er leder i Den somaliske foreningen i Halden. Abdule var med på å starte foreningen.

Metoden Breivik og ISIS benytter er den samme. De psykologiske gåtene er de samme: Hva får mennesker til å begå slike handlinger? Hvordan kan de skjule sine hensikter for omgivelsene?

Mistenksomhet og integrering

Det må skremme vannet av alle som har med sikkerhet å gjøre. Hvordan skal man kunne screene folk når de blir radikalisert fra innsiden av det norske samfunnet? Under et seminar i regi av Forsvarets Forskningsinstitutt for et år siden, ble det vist til en soldat i kongens garde som ble radikalisert og endte sitt liv som jihadist.

Kongens garde! Det blir som om en i Secret Service skulle sluttet seg til ISIS.

Man oppfordrer til årvåkenhet og mistenksomhet for å avsløre høyreekstreme, men går langt stillere i dørene med islamister. Man er ikke en gang sikker på hvor grensene går mellom islamister og jihadister og hva forskjellen består i.

Vestlige politikere bidrar til forvirringen ved å gi seg til å tolke islam og forsikre at den er en fredens religion.

Disse temaene var tidligere spesialfelt for spesielt interesserte. Nå er de blitt et spørsmål om liv og død for våre samfunn.

Nærkontakt

Stoltenberg har hatt terroren helt innpå seg. Han har møtt den ansikt til ansikt. På Utøya, og to ganger i Regjeringskvartalet. Den første gangen var han ikke der. Hva tenker han om den andre?

Det er forståelig og menneskelig hvis han rystes i sitt innerste. Dette er så voldsomt at vi trenger lang tid på å bearbeide det.

Det verste vil være om han skyver det unna. Stoltenberg hadde en «brush», en nærkontakt med noe som han kommer til å få mye å gjøre med som generalsekretær. Det utspiller seg i Midtøsten, men truer med å bryte ut i Europa. ISIS har erklært borgere av alle land som deltar i krigen mot dem som legitime mål. Det tar tid før også det synker inn.

Hverdagene blir ikke som før.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også