Kommentar

Bildet av den britiske jihadisten som står med kniven foran James Foley vil bli et ikon for vår tid. Og hvilket ikon. Ethvert normalt menneske ønsker instinktivt å snu blikket bort.

foley20n-1-web

 

Samtidig er bildet av en slik karakter at det går «rett inn» og blir sittende. Det var vanskelig å slette dette fra hukommelsen. Det er nettopp den effekten ISIS kalkulerer med: Et grusomhetens teater.

Offentlige henrettelser har vært brukt som «teater» opp gjennom historien: Makthaverne ville avskrekke og demonstrere sin makt. Slik går det den som trosser oss eller våre lover.

Michel Foucault beskriver i en av sine bøker en henrettelse hvor den dømte parteres levende og hvert ben lenkes til en hest. Majestetsforbrytelse kunne medføre offentlig halshugging.

Halshugging er således ikke noe nytt. Men ISIS er likevel noe annet. Er det pga vår sofistikerte moderne sensibilitet at vi reagerer så sterkt og er så mottakelige?

ISIS’ videoer og sosiale mediebudskap er blitt fremhevet for sine moderne virkemidler. Det er kanskje ikke så rart når en stor del av krigerne kommer fra Vesten.

De har tatt sine kunnskaper og kompetanse med seg. Noe av inspirasjonen kommer også fra vestlig kultur. Dvs. det er unge mennesker som snur seg mot Vesten, men likevel er bærer av en kulturell bagasje. De to nigerianerne som drepte Lee Rigby i Woolwhich 22. mai i fjor kom fra kristne familier.

Via sosiale medier kan britiske jihadister spotte og provosere de der hjemme.

isis.rapper.abdel-majed.abdel.bary23

Slik den britiske rapperen Abdel-Majed Abdel Bary (23) gjorde da han nylig la ut dette bildet på twitter med undertittelen ‘chillin’ with my homie, or what’s left of him’ – «tar det kult med kameraten min, eller det som måtte være igjen av ham.»

Er dette humor a la Tarantino meets jihad? Underholdningen er blitt stadig mer morbid. Både film og krim. Et samfunn med en så stor grad av fantasifull vold, kan komme til å måtte spørre seg selv om det står overfor en blowback. Sagt på en annen måte: Om det har noe å svare jihadistene med. Jihadistene uttrykker en dyp forakt for vestlige samfunn, som de mener er dobbeltmoralsk og amoralsk.

De er ikke helt på jordet.

Skjebner som Abdel Bary burde få større oppmerksomhet. Han kommer fra beste vestkant og bodde i et hus til 1 millioner pund. Han var en rapper med en fremtid og ble spilt på Radio One. Musikkvideoer der han messer om krigen mot de vantro, «blow by blow, «war by war», ligger ute på nett. I fjor sa han farvel til karriere og familie og dro til Syria for the real thing.

Det finnes også en forhistorie. Radikalismen kommer ikke ut av tynn luft. Bary senior (53) ble mistenkt for å tilhøre al-Qaida. For venstresiden var myndighetenes mistenksomhet et tegn på at han var et offer, og de gjorde hans kamp mot utlevering til USA til sin.

Bary Snr was extradited from Britain to the US in 2011 after an eight-year legal battle that made him a cause celebre of the Left as lawyers took his publicly funded case to the European Court of Human Rights in Strasbourg.

Investigators believe Bary Snr was one of Bin Laden’s closest lieutenants in the infancy of Al Qaeda and ran a London cell of the terror network.

He faces life in prison if convicted of involvement in the bombings of US embassies in East Africa in 1998.

His son’s appearance among the ranks of UK jihadists in Syria, where several Britons fighting for the militants have already been killed, will add to concerns about their potential threat to the West.

Junior begynte å «hang out» med gutta til Anjem Choudary. At han får lov til å spre sin hatpropaganda fritt, er et tegn på at Storbritannia ikke mener alvor. Omar Bakri Mohammed ble utvist til Libanon. Choudary har fritt spillerom. Han blir endog innkalt som ekspert av BBC når en britisk soldat blir halshugd på åpen gate.
 
For jihadistene er dette et tegn på at Storbritannia er en papirtiger. Jihadistene vet også hvordan de skal utnytte britiske friheter.
 
De ser at britisk establishment ikke tør å se fienden i hvitøyet, men hele tiden betrakter grusomheter og terror som enkeltstående tilfeller. Denne isolering og parkering av virkeligheten er glimrende beskrevet av Douglas Murray på hans blog i the Spectator: Britain’s beheaders – how we came to export jihad.

The revulsion with which this latest Islamist atrocity has been greeted is of course understandable. But it is also surprising. This is no one-off, certainly no anomaly. Rather it is the continuation of an entirely foreseeable trend. Britain has long been a global hub of terror export, so much so that senior US government officials have suggested the next attack on US soil is likely to come from UK citizens. All countries — from Australia to Scandinavia — now have a problem with Islamic extremists. But the world could be forgiven for suspecting that Britain has become the weak link in the international fight against jihadism. And they would be right. This is not even the first beheading of an American journalist to have been arranged by a British man from London.

In 2002, 27-year-old Omar Sheikh was in Pakistan. A north London-born graduate of a private school and the London School of Economics, he had gone to fight in the Balkans and Kashmir in the 1990s. In 1994 he was arrested and jailed for his involvement in the kidnapping of three Britons and an American in India. Released in 1999 in exchange for the passengers and crew of the hijacked Air India flight IC-814, he was subsequently connected to the bombing of an American cultural centre in Calcutta in January 2002 and that same month organised the kidnapping and beheading of the Wall Street Journal reporter Daniel Pearl.

Back then it was possible to dismiss Omar Sheikh as a one-off — a macabre fluke. His alma mater shrugged off concerns about the number of London-based students who had got involved in Islamic extremism or the radical preachers touring the country. The shrug became a little harder to maintain — though maintained it was — the next year when two British men — Asif Hanif, 21, from Hounslow in west London and Omar Khan Sharif, 27 — carried out a suicide bombing in a bar on the waterfront in Tel Aviv. Omar Sharif had been a student of King’s College London, just across the road from LSE. That time the glory of killing three Israelis and wounding over 50 was claimed by the terrorist group Hamas.

Norske medier og tenketanker er også svake på hukommelse om jihad og terror. Tendensen er å fremstille ISIS som freaks. Men ISIS har en historie de har vokst ut av og den er lett å få øye på for den som vil se.

Etter at krigen i Syria ble forvandlet til jihad, har antallet europeiske muslimer som strømmer til, eksplodert. Men norske medier og forskere (!) nevner nesten aldri ordet jihad. De later som den viktigste drivkraften ikke eksisterer. Det gjør at de aldri kommer ajour med utviklingen.

Murray skriver at så mange som 4.000 britiske muslimer kan ha fått terrortrening i Pakistan/Afghanistan. Antallet som har reist til Syria er ifølge myndighetene rundt 500, men Labour-MP Khaled Mahmood fra Birmingham mener tallet er nærmere 1.500. Hvis dette stemmer er det flere britiske muslimer som kjemper for jihad enn det er muslimer i det britiske forsvar.

Det er et retorisk poeng, men også noe langt mer alvorlig. Meningsmålinger har vist at britiske muslimer betrakter seg som muslimer først, og deretter som briter.

Samtidig har de skapt sin egen britisk islamistiske identitet. En hybrid. Denne blandingen av hip-hop og jihad er det som er vanskeligst å ta for en sekulær brite som tror verden er et smørgåsbord.

This is all part of the strange juncture that Syria has become for British jihadis — a meld of street cool, Islamic extremism and ultra-violence. Even the register in which these men communicate on social media is familiar. For instance Madhi Hassan, 19, from Portsmouth, sent out a media image of himself holding a jar of Nutella, to reassure Brits coming over that they would not lack all comforts.

BBCs Frank Gardner tok poenget da han sa at det var en brite som henrettet en amerikaner.

Murray sier landet som en gang eksporterte frihet til andre, nå er blitt eksportør av terror:

The country that brought liberty to much of the world is now exporting terrorism to large parts of it.

Så lenge britiske myndigheter og establishment er mer redd for internasjonal fordømmelse enn å ta fatt i problemene, jo flere videoer vil det bli. Så sent som denne uken måtte en imam i en av Wales’ største moskéer gå av da det ble kjent at han hadde invitert en predikant som støtter ISIS.

Slik er det også i Norge. Lars Gule sier at Islam Net kan bli en forbundsfelle i kampen mot radikalisering. Pest skal altså fordrive kolera. Mohammad Usman Rana kaller Ahmed Akkari en «utbrent ekstremist».  En imam som har vært på innsiden av islamismen og salafismen, og har avslørt hva som foregår, blir brennmerket på et møte med Akkari selv og Jonas Gahr Støre. Norge er annerledes, sa Gahr Støre og Linda Alzaghari. – Vi har dialog og samarbeidsmodellen.

Det kan være de blir overrasket.

Norge er i samme situasjon som Storbritannia. Også vi eksporterer jihad.

isis.norsk.martyr

«Abu Ayub Al-Nurwiji» – Abu Ayub Nordmannen

Vi har norsk-tuniseren som sprengte seg selv og andre i lufta i Bagdad 4. juni, som også tilsynelatende var velintegrert. Omgivelsene reagerte med sjokk og vantro. Mediene ønsker ikke å bore i disse historiene som gjør oss usikre på hvem naboen eller klassekameraten eller arbeidskollegaen egentlig er. Det reiser for mange ubehagelige spørsmål. Men det kan bli enda mer ubehagelig ikke å stille dem.

anders.daleSå har vi vår egen, Anders Dale, som gikk fra å være venstreradikal, Blitzer, og til al-Qaida på den arabiske halvøy.

Hvis ikke vi stiller de rette spørsmålene, vil disse ungdommene gjøre det for oss, og det er andre spørsmål og andre svar.