Sakset/Fra hofta

Etter å ha sendt 1.800 fiktive jobbsøknader hvor søkerne hadde nær identiske egenskaper unntatt opprinnelsen til søkernes navn, har to samfunnsforskere kommet til at en søker med et pakistansk-klingende navn har 25 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til intervju enn en søker med norsk navn. Forskerne konkluderer med at det foreligger diskriminering, at denne er større i privat sektor enn i offentlig, samt at menn er mer utsatt enn kvinner.

Inkluderingsminister Audun Lysbakken sier i en kommentar at det er tale om et «alvorlig diskrimineringsproblem», og Aftenpostens Inger Anne Olsen bruker ikke uventet r-ordet i samme forbindelse.

Baard Meidell Johannesen i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) skriver i en bloggpost at forskjellen de to forskerne har observert i Norge, er mindre enn i andre land. Etter hans oppfatning kunne statsråden ha gledet seg over dette heller enn å hisse seg opp. Han har også en metodologisk innvending mot arbeidet som er gjort:

Hvis alt er likt bortsett fra navnet, så skal også søkerne behandles likt, vil vel alle mene. Men alt annet er ikke likt i forskningsrapporten. Jobbsøknadene innheholder opplysninger om utdanning og prakisis, men ikke noe særlig mer. I Kamrans søknad på stilling som økonomikonsulent står det at han har gått på Manglerud videregående skole, men ikke om han er født i Norge. Han kan for den saks skyld ha kommet til landet som 16-åring. Han skriver at han behersker norsk godt, men dokumenterer det ikke. Og statistikken er i hans disfavør:

En oppegående bedriftsleder vet at det er store forskjeller i skoleresultater mellom majoritets- og minoritetsungdom, særlig når det gjelder lesing og skriving. Og ikke-vestlig innvandrerungdom gjør det dårligst. Forskjellene består oppover i utdanningssystemet, selv blant de som tar høyere utdanning. Av ikke-vestlig ungdom som har tatt høyrere utdanning i Norge svarte 30% at norskkunnskapene deres ikke var særlig gode. Dermed blir sannsynligheten ganske stor for at Kamran har dårligere kvalifikasjoner enn Andreas, og han faller ut ved første grovsortering. Det er allikevel nok søkere å ta av.

Så er spørsmålet: Hvorfor utstyrte ikke forskerne søknadene med vitnemål og karakterer slik at det fremgikk at de faktisk var like godt kvalifisert?

VGs nyerhvervede Astrid Meland har som vanlig satt seg grundigere inn i sakene enn såvel politikere som pressekolleger. I likhet med Meidell Johannesen har hun faktisk lest i forskernes rapport, og hun gir uttrykk for betydelig forståelse for arbeidsgivernes tilbøyeligheter. For de er opptatt av minst mulig risiko ved ansettelsen, og har ikke bare i bakhodet at pakistanske menn jevnt over har dårligere skoleresultater enn norske, men også at det er en trygghet i å ansette personer som takket være sine gode nettverk er på bølgelengde med viktige uformelle koder i arbeidslivet.

Som så ofte ellers, er det et spørsmål om hvorvidt glasset skal betraktes som halvtomt eller halvfullt. En interessant detalj ved statsrådens reaksjon, er at han blir sint pga. «virkelighetens kvotering». At virkeligheten er en plage for folk med Lysbakkens ideologiske preferanser, er knapt egnet til å overraske noen. Men spørsmålet er vel om ikke den målte diskrimineringen rett og slett er mye mindre enn man kunne ha fryktet? Og er det overhodet realistisk å tenke seg null eller nesten null målbar diskriminering?

Det er ikke det. For saken er jo den at totalt fravær av diskriminering er umulig: Gjennom sine personlige valg forskjellsbehandler mennesker absolutt hele tiden, både i og utenfor arbeidslivet. En jurist fra Universitetet i Oslo ansetter helst andre jurister fra Universitetet i Oslo. En sivilingeniør utdannet i Trondheim ansetter helst andre sivilingeniører utdannet i Trondheim. En sosialøkonom i Statistisk Sentralbyrå ansetter helst andre sosialøkonomer. En sindig østlending ansetter helst andre sindige østlendinger.

Så lenge denne mekanismen gjør seg gjeldende for utdanning og landsdelsopphav, hvordan skal man forvente at den ikke eksisterer når det gjelder etnisitet?

Det er altså ikke til å komme forbi at ens opphav kan være en handicap på arbeidsmarkedet, og den største tjenesten man kan gjøre den som er rammet av det, er å si det samme som Condoleezza Rice fikk høre av sin far: «Work twice as hard as the others, and never consider yourself a victim.»

For det er rasjonelt å stole på de fordommene et individ blir til del pga. sin tilhørighet til en statistisk utsatt gruppe, med mindre man vet noe mer om det aktuelle individet eller har lært vedkommende å kjenne. Som mange sydeuropeere vil vite, må en ærlig person fra en korrupt kultur bruke endel tid på å overbevise omverdenen om at han faktisk er ærlig. Men så snart det er gjort, er det ingen rasjonelle personer som vil bruke opphavet mot vedkommende.

Når Lysbakken og Olsen bærer seg på minoritetenes vegne, gjør de dem altså en bjørnetjeneste. Det de burde ha sagt, er bit tennene sammen og deal with it — hvilket svært mange allerede gjør helt av seg selv, heldigvis, aldeles uavhengig av hva statsråden eller andre i egne øyne velmenende personer sier.

For statsråden bør det ellers være et tankekors at manglende tilhørighet til nettverk er et problem for pakistanere. Det må vel bety at integreringen ikke går så bra som man kunne ønske, og hvem andre enn inkluderingsministeren er det som har politisk ansvar for det? Man skulle vel aldri ha behov for noen andre å skylde på? Eller skal han si at det er sivilsamfunnets og ikke politikernes ansvar å integrere? Kan embedet han bekler i så fall like godt nedlegges først som sist?