I teorien eksisterer det ikke politisk basert yrkesforbud i Norge. I praksis finnes dette dessverre for personer som har politisk ukorrekte meninger.

I utgangspunktet er jeg en ganske privat person som ikke liker å eksponere mitt privatliv mer enn nødvendig. Når det gjelder mine erfaringer på jobbmarkedet dreier dette seg derimot om et veldig viktig prinsipp: At dine politiske synspunkter ikke skal forhindre deg fra å få jobb. Selv om mitt tilfelle er litt spesielt illustrerer det også en større trend. Stadig flere personer i vestlige land blir reelt utestengt fra en rekke jobber spesifikt på grunn av sine meninger. Denne trenden gjør våre samfunn mer undertrykkende og mindre frie. Av den grunn velger jeg å skrive litt om mine personlige erfaringer på det norske arbeidsmarkedet.

Som jeg selv har sagt offentlig bodde jeg i en liten kommune på Sunnmøre i nesten tre og et halvt år fra sommeren 2017 til inngang av 2021. I løpet av denne tidsperioden søkte jeg på et stort antall jobber. Ikke bare i Møre og Romsdal fylke, men også i andre deler av Norge, fra Finnmark til Sørlandet. Dette dreiet seg ikke kun om akademisk arbeid. Jeg søkte på jobb i fiskeindustri, som sesongarbeider på slakteri, på fabrikk, i butikk og mye annet.

Pizza Grandiosa er en frossenpizza som er godt kjent for de fleste nordmenn. Den selges over hele Norge og blir produsert i den lille kommunen Stranda på Sunnmøre. Høsten 2017 ble det annonsert at de trengte flere medarbeidere der i midlertidig ansettelse i produksjonen av pizza. Jeg var på et jobbintervju på fabrikken på Stranda og fikk sett hva jobben bestod i.

Det meste er automatisert. I praksis skal man stå inne på et lukket fabrikklokale med uniform og hårnett og se på at maskinene lager pizzadeig. Man skal kun gripe inn hvis noe går galt med maskinene, samt fylle på ost av og til. Personen som viste meg rundt der gjenkjente meg tydeligvis ikke.

18. oktober 2017 mottok jeg skriftlig arbeidsavtale som bekreftet mitt ansettelsesforhold som produksjonsmedarbeider hos Stabburet AS –Stranda. Denne arbeidsavtalen ble ikke inngått direkte med Stabburet/Orkla, men med et stort bemanningsselskap. Jeg skulle begynne nesten umiddelbart. Bare noen timer seinere fikk jeg derimot kontrabeskjed. Noen hadde tydeligvis oppdaget hvem jeg var, og bestemt at en person som meg ikke kan jobbe på pizzafabrikk.

Du kan fint få jobb i Norge hvis du er kommunist. Heter du Aslak Sira Myhre kan du også bli leder for Nasjonalbiblioteket. Er du muslim, bruker hijab og støtter sharia kan du få jobb i alle offentlige og stort sett alle private norske bedrifter. Muslimer i Norge kan bli minister eller stortingspresident. Dette er ikke noe problem. Er du derimot utpekt som såkalt islamofob så blir det ansett som farlig og uakseptabelt at du skal jobbe på pizzafabrikk og se på at en maskin lager frossenpizza.

Min kontrakt som produksjonsmedarbeider på pizzafabrikk ble kansellert. Ettersom dette kun var snakk om en midlertidig ansettelse hos et vikarbyrå stod jeg juridisk svakt. Jeg fikk derfor noen få tusen kroner og fortsatte med jobbsøking.

Det var ikke lett. Uansett hvilken type arbeid jeg søkte på kom jeg nesten aldri til jobbintervju. Jeg spurte for øvrig NAV gjentatte ganger om utplassering i ulike bedrifter, som de har mange muligheter og virkemidler til. Jeg fikk aldri noen utplassering fra NAV i løpet av flere år.

Høsten 2018 var en av de sjeldne gangene da jeg kom til jobbintervju. Dette gjeldt en annen jobb som produksjonsmedarbeider på fabrikk. Den var ikke godt betalt. Begynnerlønna var på litt over 30.000 kroner per måned for en fulltids jobb over tre skift, dag, kveld og natt, med til dels fysisk tungt arbeid. Jeg hadde en yngre slektning som jobbet i kassa på det lokale supermarkedet. Han tjente mer per år for en deltidsjobb på supermarked enn jeg ville gjøre på en fulltidsjobb der jeg også skulle arbeide på natta. Jeg hadde derimot bestemt meg for at jeg ikke skulle være snobbete. Så lenge det var ærlig arbeid og jeg kunne forsørge meg selv så søkte jeg.

Denne gangen fikk jeg jobben, til å begynne med. Jeg fikk formelt tilsagn om ansettelse både muntlig og skriftlig. 16. oktober 2018 fikk jeg full turnus og andre detaljer tilsendt per e-post. Dagen etter fikk jeg plutselig beskjed om at jeg ikke ville få ansettelse likevel.

Som før hadde jeg vært til fysisk jobbintervju på fabrikken med en person som tydeligvis ikke hadde gjenkjent meg fra massemediene. Noen andre hadde derimot seinere skjønt hvem jeg var og umiddelbart fått full panikk. Det var åpenbart at en ond person som meg ikke kunne jobbe på deres fabrikk.

Denne arbeidsgiveren var uforsiktig nok til å skriftlig signalisere at mine politiske synspunkter var en direkte årsak til at de kansellerte mitt inngåtte arbeidsforhold. I den norske arbeidsmiljøloven står det klart at diskriminering på grunn av politisk syn er ulovlig. Etter mitt syn ble jeg utsatt for et soleklart lovbrudd og kontaktet denne gangen advokat.

Motparten var steile. De nektet meg også å møte opp på jobb en eneste time. Våren 2019 begynte saken å nærme seg full rettssak. Min advokat overtalte meg til å prøve rettsmekling, noe jeg til slutt gikk med på. Sammen med motparten, advokater og en dommer ble det forhandlet frem utkast til et forlik. Jeg fikk ikke jobben, men fikk en viss sum penger for en jobb som jeg aldri fikk begynne i. Under tvil valgte jeg å signere på rettsforlik i Sunnmøre tingrett i Ålesund  25. mars 2019. Jeg hadde sannsynligvis ikke fått særlig mye mer penger fra en rettssak.

Ettersom jeg valgte å inngå et forlik kan jeg ikke nevne navnet på motparten her. Det jeg kan si er at denne jobben var i et industriområde utenfor min hjemby Ålesund hvor det finnes nesten ingen boliger, og ikke mange butikker. De aller fleste mennesker kjører bare forbi. Området domineres av fabrikker hvor man produserer ulike ting i metall, plast eller betong. Jeg skulle stå inne på en fabrikk på ugunstige tidspunkter, til dels midt på natta. Der skulle jeg produsere blant annet vinduskarmer og dørkarmer av glassfiber. Det ville være vanskelig å finne en mindre politisk jobb. Men det var altså fullstendig utenkelig at jeg kunne arbeide der.

Selv om jeg på dette tidspunktet begynte å bli en smule desillusjonert så fortsatte jeg likevel å søke på jobber. Seinsommeren 2020 hadde jeg søkt på jobber i over 3 år i hvert eneste fylke i Norge og i mange ulike bransjer.

I 2020 ble arbeidsmarkedet mer komplisert på grunn av koronaviruset, men jeg fikk heller ikke jobb i årene før da arbeidsmarkedet var bra. Jeg måtte etter hvert innse at jeg i realiteten er idømt et ulovlig yrkesforbud i Norge av norske medier etter juli 2011. Dette fordi noen av mine tekster er blitt sitert uten mitt kjennskap eller samtykke av en mentalt forstyrret mann jeg aldri har møtt.

Høsten 2020 tok jeg beslutningen om å flytte fra Norge for andre gang på under ti år. På tross av dette sendte jeg noen flere jobbsøknader, i tilfelle det skulle skje et mirakel.

En av de siste jobbene jeg søkte på før jeg gav opp Norge var i november 2020. Da hadde møbelfabrikker som Ekornes annonsert at de snarest trengte dusinvis av nye arbeidstakere til sine fabrikker. På dette tidspunktet hadde jeg sagt opp min leilighet og planla flytting, men jeg hadde tatt denne jobben hvis jeg hadde fått den. Dette var i min hjemregion Sunnmøre, hvor jeg er født og oppvokst.

Søknad om jobb som medarbeider ved fabrikkene til Ekornes ble sendt av meg skriftlig på e-post den 23. november 2020 med navn, adresse, telefonnummer og CV. Selv om jeg da bodde i en annen kommune i samme region var jeg villig til å flytte nærmere arbeidsplassen. Jeg skrev også at kunne også begynne i jobben ganske raskt, i løpet av noen få uker, da dette så ut til å være positivt i stillingsannonsen.

Jeg fikk formell bekreftelse på e-post 25. november 2020 om at min jobbsøknad var registrert hos Ekornes. Siden hørte jeg ingenting. Jeg var tilgjengelig for fysisk jobbintervju lokalt i hele desember 2020 og de første dagene av januar 2021, og kunne selvsagt også ha svart på telefon.

Ett år seinere kjører NRK en gladsak om at Ekornes sin møbelfabrikk i Sykkylven på Sunnmøre har ansatt mange personer som ikke snakker grunnleggende norsk, og kanskje heller ikke godt engelsk.

Jeg aksepterer selvsagt å ikke få en jobb når det finnes kandidater som er mer kvalifiserte til denne stillingen enn meg. Men i dette tilfellet er jeg helt åpenbart mer kvalifisert enn en rekke personer som Ekornes beviselig har ansatt. Språkkunnskapene aleine burde ha satt meg foran dem i køen. Norsk er tross alt mitt morsmål, og jeg er fullt komfortabel med både bokmål og nynorsk. I tillegg har jeg utdannelse på universitetsnivå i engelsk og behersker engelsk muntlig og skriftlig på et meget høyt nivå. Jeg har heller ikke noe kriminelt rulleblad.

Det er vanskelig å se noen faglig begrunnelse for at Ekornes foretrekker ufaglærte utlendinger som ikke kan språket fremfor en ustraffet norsk borger som har norsk som morsmål og har søkt på samme jobb. Det Ekornes har gjort her ligner veldig på politisk basert diskriminering i arbeidslivet. Dette er altså formelt ulovlig i Norge, men det skjer likevel.

Det er heller ikke hemmelig at jeg har bodd i regionen i flere år og vært aktivt arbeidssøkende. Jeg har nevnt dette offentlig flere ganger, og også skrevet om det i andre utgave av min bok Vitne til vanvidd. I mitt videointervju med Document TV, som har vært gratis tilgjengelig for alle siden januar 2021, nevnte jeg spesifikt at jeg hadde søkt arbeid på møbelfabrikk hos Ekornes.

NRK kunne her ha laget en sak om en norsk arbeidstaker som ble nektet arbeid, muligens på grunn av sine politiske synspunkter, hvilket i så fall er ulovlig. Samme arbeidsgiver ansetter i samme stilling personer som ikke snakker norsk skikkelig. Hvorfor sier NRK ingenting om dette? Sannsynligvis fordi det ikke passer inn i deres ideologiske agenda.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.