Statsminister Jonas Gahr Støre ved nedleggelsen av grunn­steinen til Morrow Batteries’ batteri­fabrikk i Arendal den 26. september 2022. Foto: Morrow.

Politikerne i Mo i Rana klamrer seg fortsatt til håpet om at FREYR skal innfri sine årelange løfter om å berike byen med tusenvis av arbeids­plasser gjennom batteri­fabrikken Giga Arctic. Dette fremstår som ganske desperat i byen hvor lokal­politikerne skapte Terra-skanalen i 2007. I mellom­tiden forsetter tre andre planlagte batteri­eventyr i Norge – på politisk bestilling. Det bør bekymre alle som kan noe om markeds­økonomi og dens onde fetter; plan­økonomien.

Ikke alle husker at Norge hadde en stor og lønnsom batteri­produksjon frem til begynnelsen av 1990-tallet. Det tverr­politiske ropet etter «globalisering» sørget imidlertid for å avindustrialisere store deler av Norge og ødela viktige hjørne­steins­bedrifter. Nå har de samme globalistene innledet en reindustrialisering bestående av grønne påfunns­prosjekter basert på subsidier – så som biodiesel fra granbar, hydrogen­eventyr, karbon­lagring og flytende havvind, samt altså batteri­fabrikker:

Et batterieventyr basert på eventyr, visjoner og subsidier

Siden vestlige politikere har bestemt seg for at oljealderen er over og at hele verden skal elektrifiseres, trenger verden angivelig 400 batteri-giga­fabrikker i panikk­fart. Dette politiske bestillings­verket skal Norge være med på å sparke i gang – til tross for at vi hverken har kunnskapen, erfaringene, teknologien, råvarene eller konkurranse­evnen for batteri­produksjon.

Det vi imidlertid har mer enn nok av, er oljepenger. Politikere uten fnugg av realfag- eller økonomi­forståelse har endeløst med oljepenger å pøse inn i sitt eget pretisje­prosjekt, slik at glans­bildet av «grønt industri­løft» opprett­holdes. Så hva er egentlig status for Støres «batteri­eventyr»? Er dette «den nye oljen», slik man håper? La oss se på de fire prosjektene som blir hyllet av media.

Giga Arctic i Mo i Rana: FREYRs giga­fabrikk skulle få en produksjons­kapasitet på 32 giga­wattimer (GWh), nok til 500.000 elbiler, og skulle dekke 350 mål, som er på størrelse med Teslas fabrikk i Nevada. Fabrikken skulle gi lokal­miljøet opp mot 3000 arbeids­plasser. Basert på sunn, redaksjonell skepsis hadde vi flere dialoger med FREYR allerede i midten av 2020. Det endte som en moderne versjon av eventyret «God dag, mann! Økseskaft!», og det bidro naturligvis bare til å øke vår skepsis.

Lokalpolitikerne i Mo har brukt mye skatte­penger å «legge alt til rette» for batteri­eventyret: 450 millioner til den nye flyplassen som FREYR ønsket seg. Nye skoler for 1,3 milliarder for alle arbeider­barna som skulle strømme til, samt 10 millioner skatte­kroner i FREYR-aksjer i februar 2020.

Da FREYR ikke fikk presset mer subsidier ut av regjeringen, ble prosjektet flyttet til Atlanta i USA på grunn av Bidens gavmilde subsidie­pakke Inflation Reduction Act. FREYR insisterer imidlertid på at satsingen på Mo skal fortsette, bare i et annet tempo og en annen form.

Antall solgte batterier til markedet? Null.

Morrow i Arendal: Morrow Batteries AS er et norsk foretak som ble etablert i 2014. Morrow skal produsere bil­batterier til elbiler fra en fabrikk i Arendal, og grunn­steinen ble nedlagt i september 2022 med stats­ministeren til stede. Fabrikken skal stå ferdig i 2026, og også her er det signalisert over 2500 arbeids­plasser.

30. august 2021 fikk Morrow 25 millioner kroner i støtte av Innovasjon Norge til utvikling av sine kobolt­frie batterier. I mai 2023 mottok selskapet 567 millioner kroner i et konvertibelt lån fra fire av sine stor­aksjonærer, Å Energi, Maj Invest, Siemens Financial Services og ABB. Med dette har Å Energi investert nærmere én milliard kroner i batteri­fabrikken. I 2023 fikk oppstarten også 8 millioner kroner av Forsknings­rådet. Det er imidlertid ikke nok:

Nylig annonserte finans­direktøren (som tidligere jobbet i FREYR) at Morrow vil trenge 1,5 milliarder kroner av staten for å overleve til 2026. Gjennom «grønt industriløft 2.0» har regjeringen satt av 15 milliarder til private selskap som trenger våre skattepenger for å virkelig­gjøre Støres visjoner, men adm.dir. Lars Chr. Bacher har signalisert at Morrow trenger spesial­behandling: I et budsjett­forlik mellom SV og regjerings­partiene er det derfor satt av en ramme for høy­risiko­lån på 5 milliarder kroner til «grønne selskaper» i akutt pengenød, og Morrow vil antagelig få låne 1,5 milliarder kroner.

At staten nå har blitt høy­risiko­investor, sier mye. At SV er ivrig etter å stappe offentlige penger ned i lommene på private klima­profitører, sier alt – men pengene kommer godt med: I juni 2023 åpnet Morrow Norges første forsknings­senter for batterier i Grimstad, ved siden av Universitetet i Agder (UiA). Her skal Morrow Batteries utvikle ny batteri­teknologi, men fortsatt kan ingen forklare hvordan en norsk oppstart skal klare å hente inn forspranget til andre batteri­aktører i lavkost­land som har drevet forskning, utvikling og effektivisering av batterier kontinuerlig de siste 30 årene.

Antall solgte batterier til markedet? Null.

Elinor Batteries i Orkdal: Også denne giga­fabrikken skal bygges i flere faser og vil kunne koste inntil 30 milliarder kroner. Målet er å ta en investerings­beslutning i slutten av 2024, med planlagt produksjon av 10 GWh i løpet av 2027 og omsetning på ti milliarder kroner. I første omgang skal det gi 700 arbeids­plasser, og 1500 på sikt. Selskapet har vist frem en batteri­celle utviklet av Sintef, men ifølge en mail jeg har mottatt fra Arne Fredrik Lånke i selskapet, er ikke dette noe nytt patent:

Batteriene er et litium-jernfosfat-batteri (LFP) hvor råstoff og materialer til batteri­cellene i utgangspunktet ikke kan hentes fra Europa. Målet er imidlertid «innen relativt kort tid å hente det meste fra Europa/Norden, siden slike ressurser også er tilgjengelig her», sier han i mailen. Men han innrømmer at det vil bare ta noe tid å rigge verdikjeden. Det kan vi tro på. Det er imidlertid også andre skjær i sjøen:

Kraftmangel og bygging i et verdifullt myrlandskap skaper problemer for fremdriften. Og her kan man bli litt betenkt: Fabrikken skal etableres på industri­området Eiktyr, som er under utvikling nær Orkanger. For å bygge fabrikken, må det også bygges en ny industri­park, hvor 6600 mål natur må omreguleres i en tid da motstanden mot natur­rasering øker.

Bak den nye industri­parken står selskapet Norsk Industri­utvikling, som er eid av det private investerings­selskapet Valinor, som også eier selskapet Elinor Batteries. Valinor er et «grønt» investerings­selskap i Norge med flere titalls selskaper og prosjekter under sine vinger. De satser utelukkende på «grønne» prosjekter og er dermed også et investerings­selskap avhengig av subsidier, særbehandling og politisk goodwill.

Antall solgte batterier til markedet? Null.

Beyonder i Stavanger: Dette selskapet skiller seg fra de tre andre batteri­fabrikkene gjennom én viktig faktor: De har faktisk tatt ut en rekke patenter for en ny type batterier de kaller «Beyonder BePowered», hvor man skal eliminere kobolt, nikkel og grafitt fra batteri­sammen­setningen og erstatte det med karbon – ifølge reklamen deres: fra sagflis – og grønnere blir det neppe.

Beyonder ble etablert i 2016, mens BePowered-batteriet ble lansert 30. oktober 2023. Rett før jul annonserte Beyonder at de har sikret seg 125 millioner kroner i nye investeringer, og blant investorene er Arendals Fosse­kompani, Equinor Ventures, DSD og Erik Must. Målet nå er å utvikle en hel­automatisk pilot­linje på anlegget på Forus, i bygget som tidligere huset Aften­bladets trykkeri.

Den store fullskala­fabrikken i Tysvær som skulle stå ferdig i 2024, er det imidlertid litt forvirring rundt, ettersom Beyonder nå ser mot Asia i stedet, og finansieringen er uavklart. Dermed må kanskje det norske batteri­eventyret vente. Beyonder har nemlig sikret seg betydelig produksjons­kapasitet ved to store fabrikker i Asia – én i Kina og én i Taiwan.

Ifølge Beyonder er det reelle bestillinger på batterier fra Asia for levering tidlig neste år som gjør at man nå flytter etableringen. Dette er en milepæl for selskapet, men kanskje ikke like lystelig for Tysvær. Ifølge fabrikken selv har BePowered en 31Ah (1C) litium­ion-pose­celle med kapasitet for mer enn 10.000 sykluser, med 5C/5C lade- og utladnings­muligheter. Det kan tyde på at batteriet ikke egner seg i elektriske biler, men det får vi komme tilbake til.

Antall solgte batterier til markedet: Null.

Store planer uten økonomisk levedyktighet

Regjeringen og Nasjonalt Eksportråd har bestemt at batteri­produksjon er en lovende og fremtids­rettet eksport­industri, men det finnes ingen bedrifts­økonomisk kalkyle bak dette. Ingen kan forklare eller sann­synlig­gjøre hvordan Norge skal kunne konkurrere ved å starte fra null i et inter­nasjonalt marked hvor de største aktørene sitter med både råvarene, knowhow, historikken, verdikjeden, kredibiliteten og kundene, og er milevis foran i forskning og utvikling.

Ingen andre medier stiller kritiske spørsmål om industri­eventyret, som så langt bare har produsert enorme mengder med løfter, visjoner, nettsider, PR, kostnader, lønninger, bonuser og aksje­utbytte, men ingen batterier. Og vi ser klare tendenser til at når det koker ned til å levere på løfter, så ser batteri­gründerne mot utlandet og forsvinner fra Norge. Og ingen kan hindre dem i dét. Selv om staten gir bort penger, finnes det ingen klausuler for å kreve dem tilbake.

Fra et bedrifts­økonomisk synspunkt er «batteri­eventyret» altså uten fundament. Fra et svindel­økonomisk ståsted er det imidlertid en fantastisk mulighet, fordi subsidier, skatte­fordeler og offentlig finansiering og drahjelp jekker opp aksje­kursene og sørger for at man kan ansette folk og gi et inntrykk av stor fremgang. Men løfter fra forretnings­folk er ikke det samme som arbeids­plasser og skatte­penger til felles­skapet.

Det får vi nok snart merke mer til.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!