Sakset/Fra hofta

Norskopplæring på Rosenhoff voksenopplæringssenter i Oslo. Arkivfoto: Erlend Aas / scanpix

Det er «statlig rasisme» å sette krav til gode norskkunnskaper for å få norsk statsborgerskap, mener flere lærere og forskere. Hva slags nasjon ender Norge opp som, hvis ikke grunnmuren i kulturen – språket vårt – er ordentlig på plass?

Det er viktig at alle som skal bo og leve i Norge kan norsk. Derfor vil regjeringen heve kravet til kunnskapene i norsk muntlig for å få statsborgerskap.

Kan du norsk, er det enklere å prate med naboen, engasjere deg på foreldremøte i barnehage og skole og å få deg en jobb. Derfor vil regjeringen heve kravet til kunnskapene i norsk muntlig for å få statsborgerskap fra nivå A2 til B1 muntlig. «Vi går fra kvantitet til kvalitet», skriver kunnskaps- og integreringsminister minister Jan Tore Sanner (H) om at antall timer erstattes med «nødvendig opplæring» i forbindelse med økte krav til språkferdigheter for å få statsborgerskap.

Det felles, europeisk rammeverket for språk ser slik ut:

  • A1 – begynnernivå
  • A2 – elementært nivå
  • B1 – mellomnivå
  • B2 – høyere mellomnivå
  • C1 – avansert nivå
  • C2 – språkferdigheter nesten på nivå med morsmålsbruker

Utdrag fra rammeverket når det gjelder muntlig språk:

A2: Jeg kan delta i enkle og rutinepregede samtalesituasjoner som innebærer enkel og direkte utveksling av informasjon om kjente emner og aktiviteter. Jeg kan bruke og forstå vanlige høflighetsfraser.

B1: Jeg kan klare meg språklig i de fleste situasjoner som kan oppstå når jeg reiser i et område der språket snakkes. Jeg kan uforberedt delta i samtaler om kjente emner, emner av personlig interesse eller som er viktige i dagliglivet (f.eks. familie, hobby, arbeid, reise, aktuelle hendelser).

B2: Jeg kan bruke språket så flytende og spontant at samtaler med morsmålsbrukere ikke byr på særlige problemer. Jeg kan delta aktivt i diskusjoner i kjente sammenhenger, og jeg kan uttrykke og begrunne synspunktene mine.

Sanner påpeker at det nå stilles strengere krav til norskkunnskap i arbeidslivet.

Det kreves norskferdigheter på nivå B2 for at helsepersonell fra land utenfor EU/EØS skal få autorisasjon. Og personer som har et annet morsmål enn norsk eller samisk, må dokumentere B1 i norsk muntlig for å bli ansatt som barnehageassistent. I Oslo kommune er det enda litt strengere for de som blir ansatt i fast stilling i barnehage eller som assistent i skolen (mellom nivå B1 og B2).

Norge er ikke alene om å stille krav til språkkunnskaper ved søknad om statsborgerskap, i Danmark kreves (B2), Finland (B1) og Island (B1) – både muntlig og skriftlig.

Skal man kunne søke om å bli norsk statsborger må man ha bodd i Norge i syv år. Da burde man ha lært såpass at man er over elementært nivå (A1) og behersker språket såpass godt at man kvalifiserer til mellomnivå (B1).

Men det som synes opplagt, at det er viktig å kunne språket for lettere å finne arbeid og en plass i samfunnet, møtte motstand. Forbundssekretær i Skolenes landsforbund Geir Allan Stava, som sto på fylkestingslisten til Rogaland SV under årets kommunevalg, meldte seg effektivt ut av debatten ved å kalle regjeringens forslag «offentlig, statlig rasisme«. Deler av forskerstanden er nå heller ikke enig med Sanner, og mener åpenbart at Norge fint kan skille seg ut som slappere i språkrøkt og ivaretakelse av egen kultur enn våre nordiske naboer:

— Man kan ikke vedta seg til høyere norskferdigheter blant innvandrere ved å stille strengere språkkrav ved søknad om statsborgerskap , svarer Ann-Kristin Helland Gujord.

Hun er førsteamanuensis i norsk som andrespråk ved Universitetet i Bergen, og en av flere språkforskere som er skeptisk til regjeringens forslag.

— Men hva er A2 eller B1? Det er ikke opplagt hva som ligger i det til tross for beskrivelsene. Muntlig norsk er å kommunisere – og jeg er skeptisk til å komme med en karakteristikk av et nivå som er nødvendig overalt.

Gujords og resten av fagmiljøet ved Universitetet i Bergen hevder blant annet at man kan få grupper i det norske samfunnet som kommer til å være her resten av livet, men som ikke kan få norsk statsborgerskap fordi de ikke har de bakgrunnskunnskapene eller forutsetningene som kreves for å klare prøven.

Ikke alle lærer språk like fort, spesielt de med lite skolegang fra hjemlandet eller som er traumatiserte, påpeker hun. Det er naturligvis et poeng, men da må man heller vurdere om Norge har tatt i mot for mange migranter og flyktninger på for kort tid som har sprengt kapasiteten ved dagens mottak, opplæringssentre osv.

Samtidig blir spørsmålet om å yte mer hjelp i migrantenes og flyktningenes nærområder fremfor å importere utenforskap, mer relevant. Å gå på akkord med språkkunnskaper fører neppe til et bedre og mer harmonisk Norge, preget av samhold og respekt.

Det spørs imidlertid om ikke forskerne og de sinte lærerne i Skolenes landsforbund burde bevege seg litt mer blant folk, og lytte til stemmer som jobber med språkopplæring og innvandrere i det daglige. Veileder Johan Løvlie i Hero Kompetanse AS har siden 2004 vært engasjert i integrering av innvandrere i arbeidsmarkedet, og mener «vi gjør innvandrere en gedigen bjørnetjeneste hvis ikke vi stiller høyere krav til språkkunnskaper.»

Regjeringens forslag til ny integreringslov har møtt kritikk fra flere hold. Sist fra Skolenes landsforbund, som kaller forslaget om å skjerpe norskkravet for innvandrere, for «statlig rasisme».

De må befinne seg milevidt fra den virkeligheten jeg ser i min jobb.

Jeg har jobbet med integrering av innvandrere i arbeidsmarkedet siden 2004, de siste fire årene på heltid.

De fleste av dem jeg har jobbet med på arbeidsmarkedstiltak har vært her lenge og har norsk statsborgerskap. De har gått ut og inn av NAV-tiltak, har kanskje hatt en og annen arbeidspraksis og et lite vikariat, eller ingenting i det hele tatt.

Felles for de fleste er at de er på språknivå A2, altså det nest laveste språknivået, eller på A1, det aller laveste.

Min teori er at motivasjonen for å lære mer norsk stopper når de har fått statsborgerskapet på plass, dvs. når de har nådd A2-nivå.

Å ikke stille høyere krav til språkkunnskaper er å gjøre dårlig stilte innvandrerne en gedigen bjørnetjeneste.

Med en slik holdning kan man umulig ha den enkeltes beste for øye.

Da kan man jo spørre seg hvem som er den egentlige rasisten.

Synes man dette blir et litt for spinkelt, empirisk grunnlag, er det bare å ta en titt ut av vinduet og konstatere hvor mye Norge tilpasser seg sine nye landsmenn. Her noen få eksempler:

  • Uvitenhet og dårlige språkferdigheter kan ikke hindre sikring av barn i bil. Nå tilbyr Statens vegvesen informasjonsmateriell om sikring av barn i bil på polsk, arabisk, tigrinja og somali i tillegg til norsk og engelsk.
  • Foreldreutvalget for grunnopplæringen har på sine sider lagt ut videoer om hvordan foreldre kan være ressurser for barn på blant annet norsk, samisk, engelsk, amharisk, arabisk, syrisk, litauisk, persisk, polsk, russisk, somali og urdu.
  • På hjemmesidene til Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring finner man maler for informasjon om skolen til foreldrene på norsk, arabisk, bosnisk, chin, dari, engelsk, farsi, finsk, fransk, kurdisk-sorani, litauisk, latvisk, polsk, russisk, somali, spansk, swahili, tamilsk, tigrinja, thai, tysk, vietnamesisk og urdu.
  • Kommunevalgkamp i Norge på arabisk.

En nasjon uten krav til språkkunnskaper er dømt til å skape tapere, utenforskap, svekket konkurranseevne og NAV-klienter som koster samfunnet enorme summer hvert år. Og igjen og igjen blir man forundret over at helt opplagte sammenhenger kan «forskes» bort som urimelig eller henges ut som rasistisk tankegods.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Les også