Den 22. juni 2021 behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) sak 028/21, Kim Steinar Kjærner-Strømberg mot Document.no. PFU ved Anne Weider Aasen, Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård, Gunnar Kagge, Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes og Melissa Jocelyn Lesamana konkluderte da med at Document har brutt god presseskikk. Stein Bjøntegård har jobbet i NRK i flere tiår som journalist og redaktør og har vært medlem av PFU som fast representant for redaktørene siden 2017. Vi skal komme tilbake til ham seinere i denne teksten.

Det interessante ved PFU-sak 028/21 er at Document.no ikke er blitt felt for sin artikkel, men for enkelte leserkommentarer. Vær Varsom-plakaten inneholder etiske normer for norske medier som PFU er ment å skulle forsvare. Punkt 4.15 der sier at de som er blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar. PFU har nå felt Document.no for ikke å ha gitt tilsvar, på leserkommentarer.

Det er alltid vanskelig å skrive om egne erfaringer. I mitt tilfelle kan man derimot hevde at mine personlige erfaringer faktisk er relevante for saken. Siden juli 2011 er jeg blitt utsatt for ekstremt omfattende og ofte meget negativ omtale i norske medier. Denne prosessen er fortsatt pågående og på ingen måte over.

Jeg hadde ikke noe kriminelt rulleblad i 2011. Det har jeg fremdeles ikke nå. Jeg har aldri noensinne vært siktet eller dømt for å ha begått en kriminell handling. Likevel valgte jeg, som nevnt i et intervju med Hans Rustad og Document TV i januar 2021, å flytte fra Norge igjen for andre gang på ti år. Den langvarige svertingen av min person i norske medier er så voldsom at det i praksis er umulig for meg å ha et normalt liv i Norge.

Man skulle kanskje tro at en slik sak ville være interessant for de som jobber med presseetikk i Norge. Da vil man imidlertid ta feil. Pressens Faglige Utvalg (PFU) har mellom sommeren 2011 og sommeren 2021 aldri kommet med en eneste kritisk bemerkning til norsk presses omtale av meg. Så langt har jeg kun sendt to klager til PFU. Jeg fikk ikke medhold i noen av dem. Det kan være på sin plass å se kritisk på hva denne organisasjonen synes det er greit for etablerte medier å skrive om meg.

Den første klagen jeg sendte til PFU var i 2012 mot statskanalen NRK. Dette var for brudd på min tilsvarsrett. I desember 2011 siterte NRK informasjon fra min konfidensielle politiforklaring. Det samme gjorde avisen VG, som direkte løy om innholdet av min politiforklaring midt under julefeiringen.

I en artikkel publisert av NRK på internett 23. desember 2011 siterte journalist Kristian Aanensen meget selektivt fra mine private e-poster. Jeg kontaktet Aanensen 24. desember 2011 og ba om mulighet til å svare på hans artikkel. Denne forespørselen ble avvist, noe som er meget uprofesjonelt. Jeg tok da saken videre opp i organisasjonen. Jeg fikk en mindre korreksjon på innholdet i artikkelen, hvilket er positivt. Likevel sendte NRKs nyhetsredaktør Stein Bjøntegård 19. januar 2012 en arrogant e-post hvor han sa at det ikke var «behov for» tilsvar på deres artikkel om meg.

NRK innrømmet selv at jeg ikke hadde fått svare på deres artikkel, til tross for at jeg hadde bedt om det. Dette burde derfor være en krystallklar sak. Jeg så min klage som en test av PFU. Kunne en kontroversiell enkeltperson som meg få deres støtte mot landets største og mektigste medieorganisasjon? Svaret var nei.

I Oslo den 24. mai 2012 (sak 085/12) avgjorde Pressens Faglige Utvalg ved Line Noer Borrevik, Kirsti Nielsen, Øyvind Brigg, Ellen Arnstad, Henrik Syse og Camilla Serck-Hanssen at NRK ikke hadde brutt deres etiske regelverk. I prinsippet bør folk ha rett til tilsvar. Dette gjelder derimot ikke når landets største mediekonsern selektivt siterer fra en navngitt borgers konfidensielle politiforklaring i en sak som involverer terrorisme, mord på 77 mennesker samt en rekke mordforsøk. Da behøver man ikke å få svare. Det har PFU bestemt.

Saken gjaldt punkt 4.15 i Vær Varsom-plakaten om tilsvarsrett. Stein Bjøntegård mente i 2012 at det ikke er nødvendig at en person får tilsvar når landets største mediebedrift, som omsetter for milliarder av kroner i offentlige midler, siterer fra en navngitt persons politiforklaring i en sak om massemord. Den samme mannen felte i 2021 Document.no, som ikke mottar ei krone i offentlig støtte, for ikke å ha gitt tilsvar på leserkommentarer. Dobbeltmoralen Bjøntegård viser her i PFU er åpenbar. Det finnes ingen etikk eller logikk i dette. Det er maktarroganse og hykleri.

I PFU-sak 028/21 ble Document.no også kritisert for å ha tillatt flere negative leserkommentarer om en navngitt person. Et par av kommentarene, spesielt en der ordet «psykopat» ble brukt, var på grensen av hva man burde tillate. Men igjen kan man påpeke at verre ting er blitt skrevet om andre i etablerte medier.

Dette dreier seg slett ikke bare om hva som er blitt skrevet på sosiale medier som Facebook eller Twitter av en tilfeldig person. Jeg har personlig og offentlig blitt sammenlignet med Adolf Hitler, Heinrich Himmler, Joseph Goebbels, Adolf Eichmann, Vidkun Quisling, pluss dømte mordere og mye annet. Da snakker vi om artikler publisert i blant annet VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen. Etablerte og visstnok seriøse medier med titusenvis eller hundretusenvis av lesere. Pressens Faglige Utvalg har aldri kritisert noe av dette.

Tidlig i 2020 viste NRK en stor og påkostet TV-serie som dramatiserte hendelsene den 22. juli 2011. En av karakterene i denne serien blir langt på vei fremstilt som ideologisk bakmann bak Breiviks massemord. Denne karakteren har så store likhetstrekk med meg at journalister i VG, Aftenposten, Dagbladet og Dagsavisen alle mente at dette var basert på meg. NRKs dramaavdeling hevdet at denne personen var delvis basert på meg, men likevel ikke meg. NRK innrømmet også at de aldri noensinne hadde tatt kontakt med meg om denne serien. Selv ikke med en enkel e-post. Om serieskaperne hadde lest min bok Vitne til vanvidd vet jeg ikke. Enten hadde de ikke lest den, eller så hadde de lest den, og ignorerte nesten alt som står der. Så kan man diskutere hva som er verst.

Da jeg protesterte mot det jeg oppfattet som maktarrogant oppførsel av NRK skapte dette igjen fokus på meg i mediene. Journalist og skribent Erle Marie Sørheim, søster av NTBs nyhetsredaktør Sarah Sørheim, skrev at å bombe Regjeringskvartalet og skyte 69 mennesker til døde på Utøya er handlinger jeg har «oppfordret til.» Dette medførte ingen kritikk fra andre norske journalister.

Avisen Vårt Land publiserte 3. februar 2020 en leder spesifikt dedikert til meg og massakren den 22. juli. En lederartikkel er noe annet enn et leserinnlegg eller en innsendt kronikk. Den skrives typisk av politisk redaktør eller sjefredaktør og representerer avisens offisielle syn. Lederen i Vårt Land skrev blant annet at jeg «er et av de sterkeste eksempler i moderne tid på at ord kan lede til drap.»

Denne lederen var så grov at jeg valgte å sende min andre klage til PFU, for brudd på Vær Varsom-plakatens punkter 1.5, 4.1 og 4.14. Som jeg skrev i min klage er jeg i praksis blitt dømt av mediene, ikke av en domstol. Norske massemedier har i mitt tilfelle skapt et slags parallelt rettssystem. De har erklært meg skyldig uten noen rettssak. Vårt Land sier mer eller mindre rett ut at mine ord er skyld i drap. I denne saken handler det om 77 mord og dusinvis av drapsforsøk som jeg beviselig ikke var involvert i, begått av en mann jeg aldri har møtt.

Min klage mot Vårt Land er PFU-sak 068/20 og ble behandlet den 23. juni 2020. Stein Bjøntegård støttet da PFUs konklusjon om at det ikke var begått noe presseetisk overtramp. Det er altså greit at en nasjonal avis, som årlig mottar flere titalls millioner kroner i direkte pressestøtte, offentlig og på lederplass henger ut en ikke-kriminell borger med navn og bilde og sier at hans ord «kan lede til drap.» Det var heller ikke nødvendig for avisen å gi denne personen adgang til samtidig imøtegåelse, slik som stipulert i punkt 4.14 av Vær Varsom-plakaten. Pressens Faglige Uvalg mener at dette er god, ansvarlig og etisk journalistikk. Det samme PFU dømmer derimot Document.no for leserkommentarer.

Det kan legges til at den samme uka som Vårt Land skrev svært negativt om meg mottok jeg en drapstrussel som jeg politianmeldte. Betyr dette at Vårt Lands ord kan lede til drapstrusler? Det er godt mulig. Men når etablerte massemedier som NRK eller Vårt Land selv pisker opp hat mot enkeltpersoner er dette kanskje greit?

Kjøp Peder Jensens bok her!