Gjesteskribent

Fra den absolutte vissheten om at den politiske venstresida er proletariatets representanter, har en ny tid og en ny erkjennelse sneket seg inn og slått rot i deler av den norske venstresida.

Påvirket av utenlandske skribenter som amerikaneren Thomas Frank har den nye erkjennelsen materialisert seg nasjonalt i bøker som Magnus Marsdals ”FrP-koden”, der FrP står fram som dagens arbeiderparti. Men Marsdals bok uttrykker også håp om at arbeiderklassens ”tapte får” kan bringes tilbake til den sosialistiske flokken. Hos andre, kritiske venstreradikalere, som professor Ottar Brox, kan dette virke som et fåfengt håp så lenge landet innfører billig arbeidskraft fra utlandet til erstatning for innfødte arbeidere. ”Det må helt klart være mot de innfødte låglønnsgruppenes interesser at arbeidsgivere kan rekruttere folk fra fattige land til slike jobber. Nå skal vi merke oss at ingen norske partier er i mot at arbeidsmarkedet manipuleres på denne måten. Venstrepartiene konkurrerer nærmest om hvem som er mest for”, skrev Ottar Brox om forholdet mellom FrP og venstrepartiene i Dagbladet den 7. august 2009.

Sosiolog Arve Hjelseth går i en kronikk i Klassekampen nylig muligens noe lengre når han fastslår at den venstresosialistiske paternalismen gjør venstresiden politisk sjanseløs hos arbeiderklassen. Skal de ha en sjanse, må venstresiden slutte med å projisere sine egne drømmer og karriereorienterte ambisjoner over på arbeiderklassen, konkluderer Hjelseth. Og han tar utgangspunkt i seg selv når han skal beskrive avstanden mellom middelklassens venstreside og den klassen venstresiden ønsker å representere, arbeiderne.. ”Jeg har absolutt ingenting til felles med arbeiderklassen, verken hva angår livsorientering, verdier, interessefelt eller praksisformer ”, konstaterer Hjelseth i den nye erkjennelsens lys.

Den selvrealiserende middelklassens verdier gjennomsyrer samfunnet så sterkt at ungdom som velger yrkesutdanning, får høre at valget deres er på siden av utdanningssamfunnet. ”Hva slags Arbeiderparti er det som på liv og død vil fortelle ungdom at arbeideryrker er noe de bør unngå hvis de skal leve i pakt med den nye tid?”, spør Hjelseth. Middelklassens verdier gjør at det i dag ikke er nok å ønske seg en jobb for å tjene til livets opphold. Selvrealiseringen ligger ikke bare i middelklasseyrkesutøvelsen. Den er også bygd inn i jobbintervjuet, som er blitt standard i norsk ansettelsespolitikk. En person som f. eks. søker jobb som lastbilssjåfør eller søppeltømmer må, for å ha en sjanse, begrunne sin jobbsøknad med å vise til de mulighetene for personlig utvikling man ser i en slik jobb. I denne sammenhengen er det nærmest uanstendig å si at man vil ha en jobb fordi man trenger penger for å leve. Man skal ikke bare jobbe, men også danse, lød det en gang i en av AKP-ml’s ”listetopper”, en sang som ser ut til å være en viktig del av grunnlaget for den middelklasseholdningen som preger forholdet til arbeid i dagens norske samfunn, et forhold som er bestemt av at middelklassen i dette samfunnet i stor grad er sysselsatt med produksjon av meninger, ideologi som skal rettferdiggjøre systemet.

Hjelseths proletære middelklasseanfektelser berører viktige, og for arbeiderklassen, traumatiske forhold i dagens norske samfunn. Den styrende middelklassen er i ferd med å ”likvidere” innfødte arbeidere gjennom en storstilt import av utenlandsk arbeidskraft. Ved siden av tilslutningen til EU gjennom EØS-avtalen muliggjøres dette ved den universaliseringen av det norske lovverket som har skjedd gjennom Norges tilslutning til internasjonale avtaler. I et samfunn der den høyproduktive industriarbeiderklassen er i ferd med å bli historie og middelklassen er blitt totalt dominerende, øker denne selvrealiserende klassens behov for tjenere som kan vaske vekk sjiten deres, passe barna deres, servere og betjene dem på restauranter og varehus, snekre og male husene deres osv. I liberalismens og globaliseringens navn kan de altså hente arbeidskraften de trenger fra EU-området og spe på med tusenvis av asylsøkere som de årlig skaffer opphold til. Og de som søker asyl her i landet, kommer ofte hit nettopp for å skaffe seg jobb og opphold i en velferdsstat. Som det heter i ordtaket: ”Den ene tjeneste er den andre verdt”.

Den innfødte ungdommen som står bakerst i selvrealiseringskøen, blir i økende grad henvist til Nav og dithørende sosial- og uføretrygd, så fremt de ikke slår inn på middelklassekarrierer som sosialantropologer med mastergrad i tropiske samfunn, dyredoktorer, religionshistorikere, litteraturvitere, journalister, terapeuter, kommunikasjonsmedarbeidere og konsulenter eller ”verdensfrelsere” i de frivillige organisasjonene, yrker som dette samfunnet ser ut til å et nærmest umettelig behov for. Men det spørs om ikke metningspunktet er i ferd med å nærme seg, slik det for lengst gjort i andre europeiske land der det er vokst fram en generasjon ungdom som verken studerer eller jobber og som i stor grad bor på sine gutte- og jenterom hjemme hos sine foreldre. I Storbritannia har 70.000 arbeidsledige studenter aldri stått overfor færre jobbmuligheter, kunne man lese i Dagens Næringsliv i januar i år. De deler skjebne med hundretusener av studenter i andre europeiske land, der ungdommer med doktorgrad i borgerlige yrker ikke tar med denne graden på cv-en for å folkeliggjøre den slik at de har sjanse for å få jobb bak disken hos Burger King.

Det er først når elendigheten rammer middelklassen, at det skjer noe politisk i dagens samfunn. I Spania, der ledigheten blant personer under 30 år, er på 45 prosent, leder den 26 år gamle arbeidsledige advokaten, Fabio Gandara, bevegelsen Democracia Real YA som fikk titusenvis av ungdommer ut på gatene i Spania i mai og som har spredt seg til mange europeiske land. Denne internettstyrte bevegelsens hovedmål er å bekjempe korrupsjon, endre valglovene slik at nye partier slipper til og fremme direkte demokrati i form av folkeavstemninger. Men krav med grunnlag i en forståelse av hvordan det globale arbeidsmarkedet fungerer, hører man lite om. Alle individer er velkomne i bevegelsen, dog ikke representanter for de etablerte politiske partiene og fagbevegelsen som oppfattes som en del av de styrende, korrupte elitene.

Hjelseth stiller i sin kronikk spørsmålet om hvorfor venstresiden i Norge er helt ute av stand til å gi retning til den folkelige misnøyen som kommer til uttrykk. Svaret er at venstresiden ikke representerer andre enn seg selv, middelklassen. De som tror noe annet, lider av alvorlig selvbedrag, et fenomen som ser ut til å være mer utbredt på venstresiden enn på andre sider i det politiske Norge.

 

Arnt Folgerøs artikkel er et svar på en kronikk av idrettssosiolog Arne Helseth i Klassekampen.

Klassekampen refuserte Folgerøs artikkel.