Sakset/Fra hofta

Det siste døgnet har det vært skrevet og sagt mye om det diskriminerende arbeidslivet i Norge. Kommentator Inger Anne Olsen i Aftenposten tar opp temaet, og ikke uventet er det majoritetsbefolkningen som får så hatten passer.

Det er rart med det, men Aftenposten fører ofte til at morgenstunden blir fyllt med oppgitthet eller forargelse. I dag ble jeg oppgitt over Inger Anne Olsens spådommer. Anne Inger Olsen antyder at vi kan bli rammet av store opptøyer her til lands i likhet med Sverige, Storbritannia og Frankrike.

Etter snart 20 år med jobb i barnehage og skole, så tilsier erfaringene at barn av innvandrerforeldre ikke nødvendigvis behersker norsk tilstrekkelig, selvom de har en utdannelse. En annen utfordring er språklige koder og humor vi med norsk bakgrunn kan tillate oss, som ikke nødvendigvis blir forstått av mennesker med annen kulturell bakgrunn. Det er å anta at dette er overførbart til flere yrkesgrupper.  Det er å håpe  at folk som virkelig vil jobbe, og som ønsker integrering i det norske samfunnet får dette til hvis de setter alle kluter til.  Baard Meidell Johannesen i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) skriver om utfordringene:

En oppegående bedriftsleder vet at det er store forskjeller i skoleresultater mellom majoritets- og minoritetsungdom, særlig når det gjelder lesing og skriving. Og ikke-vestlig innvandrerungdom gjør det dårligst. Forskjellene består oppover i utdanningssystemet, selv blant de som tar høyere utdanning. Av ikke-vestlig ungdom som har tatt høyrere utdanning i Norge svarte 30% at norskkunnskapene deres ikke var særlig gode.

Inger Anne Olsen spår allerede at vi kan få store opptøyer pga diskriminering i arbeidslivet. Er det ikke Olsen som er stigmatiserende med disse uttalelsene? Det er vanskelig å tro at folk som virkelig ønsker arbeid og integrering, vil gå til skritt som ligner krigstilstander i byene våre, selvom de opplever utfordringer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Hva har de å tjene på slike handlinger?

Igjen: Her er det ikke snakk om søknader fra innvandrere, men fra mennesker som er født og vokst opp i Norge, med innvandrede foreldre.

Hvordan oppleves det for et menneske med evne og vilje til å arbeide, ja, attpåtil med utdannelse, å se at det finnes jobber, men ikke få en sjanse?

Det strider mot alle regler vi omgir oss med, både moralsk og juridisk. Og som andre rapporter har minnet oss om, kan det også være med på å skape så store forskjeller i samfunnet at vi kan få samme slags uro her som vi har sett i Sverige, Frankrike og Storbritannia.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Det-hvite-norske-arbeidslivet-6738739.html

 http://blogg.nho.no/blog/diskriminering-skrek-lysbakken-og-slik-ble-det/