Kommentar

1. Vi kan ved inngangen til et nytt år glede oss over å ha tatt et skritt nærmere det fullkomne samfunn. Den lenge bebudete, og av folket sterkt savnede, samlingen av fire forskjellige lover til én ny, samlet likestillings- og diskrimineringslov, er omsider vedtatt og satt i kraft.

Med dette gedigne lovarbeid i havn – så i tråd med det gamle budskapet «Med lov skal land bygges» – skal det ikke bli lett for onde mennesker uten det rette verdigrunnlag å fortsette å praktisere sine fordommer og sitt hat. Alle menneskers like verdi skal bli rettesnoren for alle handlinger på alle områder. I himmelen så òg på jorden. For avvikere venter helvete – i form av erstatning, tvangsmulkt, straff og allmenn fordømming.

Foto: Geir Jørgen Bekkevold, Creative Commons Hildegunn Bernsen

Takket være særlig KrF – ved sin joviale talsmann og saksordfører Geir Jørgen Bekkevold – kan vi glede oss over at en forunderlig mangel i det lovforslag statsråd Horne fremla, ble rettet opp under komitébehandlingen.

Bekkevold fikk følge av Ap i komiteen. Deres særegne bidrag var å få fjernet lovforslagets avgrensning av loven til ikke å gjelde innen familien og «andre rent personlige forhold».

I § 2 om «Saklig virkeområde» skulle det derimot slås klart fast at: «Loven gjelder på alle samfunnsområder.» Vi skal da ikke ha noen frisone for uakseptabel diskriminering på soverommet eller hjemme ved kjøkkenbenken!

Dette vil ha «en viktig signaleffekt», selv om det ikke skal håndheves, påpekes det av komiteen i begrunnelsen.

«Diskriminering i hjemmet er alvorlig for dem som utsettes for det, for eksempel unge homofile som blir kastet ut hjemmefra, eller innvandrerjenter som kontrolleres strengere enn sine brødre. For disse vil det ha betydning at det finnes et lovverk som sier at behandlingen de får, er lovstridig.»

Noe så opplagt godt og fornuftig trenger vel ikke mer drøftelse enn dette. Et par eksempler holder lenge. Og da kunne jo ikke godt SV, Rødt, MDG og Sp – som ikke sitter i familie- og kulturkomiteen – være uenige.  Dermed ble det flertall for KrF-Ap-forslaget da saken kom til avstemning i Stortinget.

2.

Kjell Skartveit har reist spørsmål om lovbrudd innen familien vil kunne få noen praktisk betydning.

Stortingskomiteen synes for sin del å forutsette at denne del av loven ikke skal håndheves, og med det siktes det til at diskrimineringsombudsloven (som også trådte i kraft 1.1.18) i § 7 sier:

«Diskrimineringsnemnda skal ikke håndheve forbudet mot diskriminering i familieliv og andre rent personlige forhold etter likestillings- og diskrimineringsloven.»

Den nye «diskrimineringsnemnda», som får en slags dømmende rolle og kan ilegge erstatning og tvangsmulkt, skal altså ikke behandle slike saker. Men likestillings- og diskrimineringsombudet, som nå blir et rent pådriverorgan uten direkte sanksjonsmidler til rådighet, skal ifølge samme lovs § 5:

«… arbeide for å fremme reell likestilling og hindre diskriminering på alle samfunnsområder.»

ombudet skal ha som jobb å stikke nesen sin også inn i familien og i private forhold! Skal tro om det er muslimsk forskjellsbehandling av jenter og gutter som vil få størst oppmerksomhet fra det hold? For eksempel den diskriminering som allerede ligger i at det bare er jenter som tulles inn i bortimot heldekkende plagg fra småbarnsalder. Dette er ikke noe ombudet har vist utpreget interesse for hittil. Grunnen, som vi kommer tilbake til nedenfor, er at da støter man raskt mot en av de mange andre typene av diskriminering loven handler om, f.eks. diskriminering på grunn av religion eller etnisitet. Dermed er det sannsynlig at det snarere blir fokus i den retning som Skartveit antyder, at f.eks. foreldre som ikke støtter sine barn i deres ønsker om å skifte kjønn eller religion, får ombudet på nakken.

Og reglene om erstatning og straff får anvendelse fullt ut innenfor hele lovens virkeområde. Å si at loven ikke skal håndheves innenfor familiesfæren, som stortingskomiteen gjør, er derfor ikke riktig. Enda viktigere i håndhevelsen er det at man på vegne av staten oppmuntrer barn til å varsle myndighetene om at familiemedlemmer forgår seg mot statens krav. Imponerende at slikt kan passere i Stortinget uten at noen bjeller ringer.

3.

Et annet viktig slag om lovens utforming hadde regjeringen gitt opp på forhånd. I sitt høringsutkast mente statsråd Horne at loven skulle uttrykke et prinsipp om likestilling mellom kvinner og menn. Det skulle tross alt være en lov for likestilling. I den gamle likestillingslovgivningen har det, helt siden den første loven ble innført i 1972, stått at loven særlig har til formål å bedre kvinnenes stilling, men 45 år senere kunne man vel, i likhet med lovgiverne i Sverige og Danmark, mene at tiden var moden for å si at loven skal fremme likestilling mellom kjønnene. Punktum.

Men tenk at dette var ikke flertallet av høringsinstansene enige i. Brede og representative organisasjoner, med stor tyngde og ekspertise, sto frem på rekke og rad og fremholdt hvor undertrykt kvinner stadig er i fedrelandet (ja, tenk bare på at vi, i hvert fall noen, faktisk bruker dette ordet fremdeles). Det er jo fortsatt flere steder hvor kvinner utgjør under 40 % av sjefssjiktet. Da bøyde statsråden av. Det får være grenser for hvor hardt man skal stå på for sitt partiprogram og sitt velgergrunnlag når høringsinstansene mener noe annet.

Ikke bare omfattet disse høringsinstansene Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), MiRA-senteret, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar, Norske kvinners sanitetsforbund og Norsk Kvinnesaksforening. Også i akademia var holdningen klar: Høgskolen i Oslo og Akershus, Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD) ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Agder og Universitetet i Bergen ga sitt besyv med. I tillegg til statlige etater som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Likestillings- og diskrimineringsombudet. Og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Norges Handikapforbund, LLH, Skeiv Verden og Forbundet for transpersoner i Norge, Kirkerådet og Kirkelig Arbeidsgiverorganisasjon. Når så til og med Amnesty International og Antirasistisk senter mente det samme, var det vel ikke annet å gjøre for statsråden enn å strekke våpen.

Tung feministisk ideologi er bærende i argumentasjonen, formulert på denne måten av likestillingsombudet:

«… tradisjonelle strukturer og ulikheter i gruppers makt og innflytelse har gjort at nøytrale regler, politikkutforming, tiltak, praksis og enkelthandlinger har fått diskriminerende virkning for enkeltpersoner eller grupper.»

Altså må man uttrykkelig favorisere kvinner i loven, for ellers vil man ikke kunne motvirke at «tradisjonelle strukturer» medfører at diskrimineringen fortsetter uansett formell likestilling. Det samme argument anføres til fordel for minoriteters behov.

Dette overbeviste statsråden om å skifte kurs – hun hadde tross alt ikke annet enn et skarve partiprogram og et mandat fra velgerne å vise til, foruten sunn fornuft. Det endelige lovvedtak, som ingen på Stortinget gikk mot, sier:

«Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.»

4.

Her etableres prinsippet om et diskrimineringshierarki. Sagt på en annen måte: I denne loven er alle mennesker like, men noen er likere enn andre. At kvinner rangerer foran menn, er uten videre klart. At hvite nordmenn rangerer etter innvandrere, spesielt om de sistnevnte også har en annen religion, er også klart. Likeså at homofile rangerer foran heterofile. Følgelig må vi i hvert fall kunne slå fast at hvite heterofile menn er de lavest rangerte i diskrimineringshierarkiet. Disse kan vel nærmest per definisjon ikke påberope seg å være diskriminert. Men ellers sies det ikke klart hvordan de ulike diskriminerte grupper rangeres i forhold til hverandre. De erfaringer vi har med tankesettet og praksisen til likestillingens og anti-diskrimineringens yppersteprester, sier noe om hvor landet ligger. Som allerede antydet: Hvis det er kollisjon mellom hensynet til kvinner generelt og hensynet til den religiøse minoriteten muslimer, så er det mye som tyder på at det siste hensynet vil triumfere.

5.

Uproblematisk hele veien – altså i det særegne universet som denne saken har vært diskutert innenfor – har vært prinsippet om at ikke bare direkte diskriminering skal rammes, men også såkalt indirekte diskriminering. Med dette menes, ifølge § 8,

«enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre»,

så fremt dette henger sammen med forhold som nevnes blant lovens diskrimineringsgrunnlag. Først bør en stoppe opp ved at ikke bare aktive handlinger, men også unnlatelser rammes. Det holder ikke å la være gjøre noe galt, du må aktivt gjøre det gode for å tilfredsstille likestillingsguden. Men det aller viktigste poenget som ligger i denne regelen, er at den uttrykker den moderne likestillingstenkningens ideologiske nyvinning – som de tidlige kvinnesaksforkjempere aldri hadde i tankene – om at det ikke holder å stille mennesker likt i utgangspunktet, ved å fjerne formelle regler som forskjellsbehandler. Hvis resultatene i så fall stadig blir ulikhet, så innebærer det i seg selv en diskriminering som det er en myndighetsoppgave å motarbeide. Og sånn praktiseres det også. Hvordan er dette forenlig med respekten for menneskets frie vilje, deres frie, selvstendige valg? Dette – som en del av oss vil mene er et helt sentralt ideologisk og politisk spørsmål – reflekteres det ikke et sekund over verken av departementet eller stortingspolitikerne. Loven viderefører jo på dette punkt det som følger av de tidligere lover, og er ellers i tråd med EUs likebehandlingsdirektiv for så vidt gjelder kjønnsdiskriminering. Derimot finner vi ikke denne tankegangen i FNs ulike konvensjoner eller i den Europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Hvordan skal indirekte forskjellsbehandling fastslås? Om dette sier departementet i sin kommentar til § 8 at det «kan fastslås på bakgrunn av statistisk materiale.» Altså – satt på spissen (men det finnes erfaring for akkurat dette): Hvis statistikk viser at færre kvinner enn menn blir ansatt i brannvesenet, har vi et grunnlag for å fastslå at det foreligger indirekte diskriminering ved rekrutteringen. Departementet presiserer imidlertid at det ikke alltid er nødvendig med statistikk:

«Det er imidlertid ikke krav om å føre statistikk som bevis. I den grad relevant statistikk foreligger, kan den inngå som et ledd i bevisføringen.»

Eller med andre ord: Har man ikke statistikk, kan man komme langt med krav fra noen som påberoper seg å representere grupper som er særlig høyt rangert i diskrimineringshierarkiet og har god tilgang til mediene.

6.

Særdeles viktig er de diskrimineringsgrunnlagene loven opererer med. I norsk sammenheng har det jo opprinnelig vært kjønnsdiskriminering man har vært opptatt av, hvilket er det eneste som omhandles i den første likestillingsloven fra 1972. For lengst har diskrimineringstankegangen, med sitt tilhørende byråkratiske og akademiske apparat, trukket dette et godt stykke videre. Det er derfor vi tidligere har hatt fire ulike diskrimineringslover, som regjeringen har gjort landet og velgerne en stor tjeneste ved å samle til én.

I lovens § 6 er det nå listet opp ikke mindre enn 12 spesifiserte diskrimineringsgrunnlag: kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder.

I tillegg har man for sikkerhets skyld tatt med «kombinasjoner av disse grunnlagene» som et selvstendig grunnlag.

Dessuten sies det at

Forbudet omfatter diskriminering på grunn av eksisterende, antatte, tidligere eller fremtidige forhold som nevnt i første ledd.

Forbudet gjelder også hvis en person blir diskriminert på grunn av sin tilknytning til en annen person, og diskrimineringen skjer på grunn av forhold som nevnt i første ledd.

Diskrimineringstenkerne i departementet har vært både grundige og kreative, dét skal de ha. Men for en god del av de foran nevnte høringsinstansene var ikke dette nok. De har hatt en nagende mistanke om at det kanskje likevel er noe man kunne ha glemt. Og komitémedlemmene fra KrF-Ap har hørt dem. Derfor har de tilført en sikkerhetsventil, for at fremtidige nye påhitt noen måtte komme opp med for å påberope seg å være diskriminert, ikke nødvendigvis skal være utelukket. Slik lyder det i komitéinnstillingen:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at flere høringsinstanser har pekt på at verken dagens lover eller den foreliggende proposisjonen tar høyde for andre diskrimineringsgrunnlag enn de som er nevnt eksplisitt, og at dette medfører at en rekke diskrimineringsgrunnlag, som overvekt, bakgrunn eller utseende (sic!), ikke er inkludert i loven. Diskrimineringsutvalgets flertall foreslo å supplere lovteksten med samlekategorien «liknende vesentlige forhold ved en person» for å gi et fleksibelt regelverk. Dette støttes av disse medlemmer …»

I det endelige lovvedtaket – som ble gjort i juni 2017 – har man formulert det slik at i tillegg til de oppramsede tilfeller, omfattes «Andre vesentlige forhold ved en person.» Så vidt jeg forstår av Stortingets nettsider, ble dette, som var et mindretallsforslag fra Ap og KrFs medlemmer i komiteen, enstemmig vedtatt i Stortinget.

Dette må vel kalles en glimrende illustrasjon av Stortinget som en «delibererende forsamling» og ideen om «kraften i de bedre argumenter».

Riktignok er det en reell begrensning i lovens § 9, som sier at forskjellsbehandling ikke er ulovlig når den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende. Hva disse skjønnspregete temaer innebærer, vil naturligvis bli gjenstand for rettslig dragkamp.

7.

Systemet som er klekket ut for å sikre at det diskrimineringsfrie samfunn virkeliggjøres, følger i samme spor som de materielle regler. Hevdvunne liberale prinsipper er en hemsko man ikke kan la seg bebyrde av når det er de høyeste mål det handler om å nå. Vi har allerede vært inne på noe av dette. Men det er mer. For det første pålegges en rekke aktører å drive et «aktivt likestillingsarbeid». Slik lyder det f.eks. i § 26:

«Alle arbeidsgivere skal, innenfor sin virksomhet, arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering.»

Loven nøyer seg ikke med å dekretere denne plikt. Det kunne jo bli vanskelig å holde oppsyn med om de følger opp i praksis. Arbeidsgivere pålegges derfor også en redegjørelsesplikt for den faktiske tilstanden og hvilke tiltak man vil sette i verk. Dette kom som et tillegg i loven, etter sterkt påtrykk fra likestillingsapparatsjikene, helt på tampen av 2017.

Loven knesetter retningslinjer for systematisk opplæring av barn og unge i likestillingsideologiens velsignelser, gjennom § 27, som har overskriften «Innhold i læremidler og undervisning»:

«I barnehager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner som tilbyr opplæring med grunnlag i lov, skal læremidlene og undervisningen bygge på formålet med loven her.»

Prinsippet om omvendt bevisbyrde slås fast i § 37:

Diskriminering skal anses å ha skjedd hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har skjedd.

Det er klart at prinsippet om «uskyldig inntil det motsatte er bevist» ikke gir tilstrekkelig effektivitet i kampen mot diskrimineringsondet. Dette gjelder riktignok ikke for formelle straffesanksjoner etter loven, men det vil gjelde i saker der det er snakk om å ilegge tvangsmulkt av diskrimineringsnemnda.

Oppreisning og erstatning er hjemlet i § 38. I motsetning til det som ellers stort sett gjelder i norsk rett, kan oppreisning, dvs. ikke-økonomisk erstatning, tilkjennes uavhengig av graden av subjektiv skyld. Hovedregelen er ellers at oppreisning er betinget av forsett eller grov uaktsomhet. I prinsippet knesettes her derimot et rent objektivt erstatningsansvar hvis lovbrudd konstateres. Muligens er det et rettslig rom for å bestride dette, men lovgiver har gjort den argumentasjonen vanskelig.

De sivilrettslige sanksjonene vil antagelig være de viktigste i praksis. Her er selvfølgelig de kostnadsmessige sider ved den faktiske adgangen til domstolene en begrensning. Dette har lovgiverne tenkt på. En egen paragraf tilrettelegger derfor for at organisasjoner «som helt eller delvis har til formål å arbeide mot diskriminering», skal kunne opptre som fullmektig i saker for Diskrimineringsnemnda og for domstolene. Dette gir glimrende muligheter for rekken av statsstøttede organisasjoner til å ta tak i enkeltsaker og kjøre dem frem. En arbeidsgiver som ikke ansetter en søker med hijab, eller ikke promoterer en transseksuell til lederstilling, vil automatisk være mistenkt for diskriminering og må motbevise at det har skjedd. Mulighetene er utallige, og verktøykassen er velfylt.

8.

At Stortinget kan vedta noe slikt uten prinsipiell debatt, er dypt foruroligende. At det er en statsråd fra FrP som kjører gjennom og skal forvalte et slikt lovverk, burde vært en umulighet.

Statsråden har etter hvert rotet seg så langt inn i den politiske korrekthetens byråkratiske korridorer at det virker umulig for henne å si at nok er nok. Tar du den, så tar du den. Verken hennes partisjef eller partiorganer for øvrig har vist vilje til å sette foten ned.

Det er meningsløst å ha en FrP-statsråd for å drive politikk som bare marginalt skiller seg fra den som et hvilket som helst annet parti, SV inkludert, ville ført. Det er kun politisk demoraliserende. Hele diskrimineringslovgivningen og det tilhørende apparat burde vært kastet på historiens skraphaug. Det er nå altfor sent for FrP å kjøre frem dette prinsippstandpunkt, som man tidligere hadde i sitt partiprogram, som begrunnelse for å sette en strek i sanden. Likevel: Solveig Horne burde benytte anledningen som byr seg ved at Stortinget gikk enda et betydelig stykke lenger enn hennes lovforslag i antiliberal retning, og si at hun går av. Da kunne hun endelig gjøre noe hun fortjent kunne huskes for som minister.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!