Kommentar

Både Sverige og Norge har innført prinsippet om omvendt bevisbyrde i spørsmål som gjelder diskriminering. Det er en invitt til vilkårlighet, hykleri og utpressing selv om hensikten er den beste. Det er vanskelig å forstå hvordan en rettsstat kan innføre et slikt prinsipp. To ferske saker illustrerer at loven tas i bruk.

Historien om de to muslimske kvinnene i Göteborg som fikk erstatning for å ha blitt bortvist fra en svømmehall, gikk verden rundt igår. Men det var først da jeg hørte den på BBC World sent på kvelden, at den fremsto i all sin enkelhet. Det var ikke mulig ut fra svenske aviser.

De to kvinnene hadde fulgt barna til svømmehallen, men skulle selv ikke bade. De var ikledt en lang kjortel med lange armer, lange bukser og hijab. Badevaktene mente at de da ikke ville være istand til å redde barna hvis en situasjon skulle oppstå og ba dem kle seg lettere. Det var Diskrimineringsombudet som reiste saken og mente den var prinsipielt viktig.

Hovretten uttaler at siden kvinnene bar hijab, kan bortvisningen oppfattes som religiøst krenkende. Kommunen måtte bevise at så ikke var tilfelle, og det greide de ikke på en troverdig måte.

Her er prinsippet om omvendt bevisbyrde i praksis. Det er svært vanskelig å «bevise» holdninger. Man kan tenke seg hvilke signaler det sender til offentlige myndigheter og den enkelte ansatte. Neste gang de ser en religiøst kledd muslim, må de passe nøye på ikke å svare eller gjøre noe som kan oppfattes som diskriminerende. Da kan vedkommende heve røsten og si det er fordi han/hun er religiøs.

Det samme prinsippet ble for første gang brukt på boligmarkedet i Oslo nylig. Likestillings- og diskrimineringsnemnda vedtok at selger har diskriminert et iransk ektepar som la inn det høyeste budet på et hus på Fjellhammar i Lørenskog høsten 2006. Selger har ikke kunnet gi noen god grunn for at han valgte å takke nei til det høyeste budet og selge til nummer to.

«Somayeh og Anwar Sadeghi ble forskjellsbehandlet i strid med diskrimineringsloven § 4, da selger ikke aksepterte høyeste bud på boligen.»

Leder for Likestillings- og diskrimineringsnemnda, Aslak Syse, forteller at selger ikke kunne sannsynliggjøre at å akseptere det nest høyeste budet skyldtes noe annet enn etnisiteten til dem som ga det høyeste budet.

– Begge parter kom hit, med sine advokater, og forklarte seg. Og det eneste selger hadde som forklaring, var at de som hadde gitt det nest høyeste budet var ok folk som de hadde fått godt inntrykk av under salgsprosessen, og at de derfor heller ønsket å selge huset til dem, sier Syse.

Han forklarer at i en sak der noen mener de er blitt diskriminert, så er det den som angivelig har diskriminert, som må sannsynliggjøre at dette ikke er tilfelle.

Det beste blir det godes fiende

Da diskrimineringsloven ble innført, ble det påpekt at omvendt bevisbyrde strider mot grunnleggende rettsoppfatninger. Det åpner for en vilkårlighet og misbruk.

Hensikten er den beste. Men folks holdninger er vanskelig å regulere ved lov, av den enkle grunn at man ikke kan se inn i hodene på folk. De smarte vil vite å legge frem troverdige grunner.

Finnes det ikke diskriminering? Utvilsomt, men heller ikke diskriminering er et entydig begrep. Store kulturforskjeller, mange barn osv. kan være faktorer som påvirket valget, selv om selger skal flytte. Dette er snakk om lokalsamfunn hvor folk kjenner hverandre, her kan det være lojaliteter utover lommeboka. Å skulle vurdere gehalten av sympati/antipati i hvert enkelt tilfelle er ingen enkel sak.

Derfor vil et liberalt innstilt menneske forstå at å regulere mellommenneskelige forhold med en diskrimineringslov som bygger på omvendt bevisbyrde, er høyst problematisk. Det er en invitasjon til hykleri og større motsetninger.

Meklere protesterer

Nordmenn legger formuen sin i bolig. Når myndighetene vil blande seg inn i hvem de kan selge til, reagerer de.

Eiendomsmeglerbransjen mener avgjørelsen bryter med selgers rett til å selge til hvem man vil.

– Det høres helt urimelig ut at selger skal pålegges å argumentere for hvilke subjektive grunner man måtte ha for hvem man selger boligen sin til. Her tror jeg nemnda har gått for langt, sier formann Stein Drogseth i Eiendomsmegerforetakernes forening (Eff).

Kanskje man skulle fulgt litt bedre med før loven ble vedtatt? Det samme prinsippet om omvendt bevisbyrde gjelder også ved utleie av bolig.

Tapte huset, vant i klagenemnda