Sakset/Fra hofta

Den radikale ideologien som finner sitt uttrykk i den nøytrale ekteskapsloven og diskrimineringslover, har fått en ny tilvekst: En ny lov mot diskriminering ut fra ”seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk”.

Loven mangler realitetssans, og lover som mangler realitetssans blir enten sovende eller de kan misbrukes.

Elin Ørjasæter reagerer over det luftige, idealistiske, troen på at man kan detaljregulere menneskers omgang med hverandre, og over viljen til å ville gripe inn i menneskers relasjoner, med lov om nødvendig. Hva vil dette gjøre med disse menneskenes status? Seksuelle minoriteter rommer mange ulike typer, noen av dem spesielle. Hvis de i loven får et «trosgrunnlag» kan det gi opphav til mange misoppfatninger og konflikter.

Bifile er nevnt spesielt i forarbeidene, der man for øvrig i fullt alvor også forklarer leseren forskjell på ”drag queens” og transpersoner.

Hvorfor bifile trenger et eget diskrimineringsvern er meg en gåte, men forklaringen finnes på nettstedet arbeidslivet.no, nærmest et regjeringsorgan da lovene ble banket i Stortinget våren 2013, ettersom det er drevet av Fafo og LO. Der forklares det at kun 15 prosent av de bifile er åpne om det på jobben, og at dette viser hvor vanskelig det er for bifile å være åpne.

Tja, kanskje folk flest faktisk synes temaet ”hva jeg tenner på seksuelt” er lite egnet som fellestema rundt lunsjbordet? Eller at det hadde vært litt dårlig gjort overfor samboeren og si at ”egentlig er jeg bifil, altså”? Igjen har jeg problemer med å se hvilke situasjoner loven skal dekke.

Et kjennetegn på ideologi er at man forsøker å regulere forhold som ikke lar seg regulere. De er intersubjektive – består i menneskers oppfatning av hverandre. Hvem skal bestemme hva som foregår inne i hodene på folk? Hvis det er den andre som har bevisbyrden – slik loven legger opp til – kan loven bli et våpen eller maktinstrument i ansattes hender. Er det likestilling? Slike muligheter fører til at motparten, f.eks. arbeidsgiver treffer mottiltak som sørger for at man eliminerer muligheten for å havne i en trengt posisjon. Slike forebyggende tiltak kan bygge usynlige murer rundt de personer loven er ment å beskytte. En realitetsorientert person vil forstå det og unnlate å lovregulere det som ikke lar seg regulere. Ideologen går på med krum hals.

Under de rødgrønne hadde ideologene fri bane. Det oppsiktsvekkende er at kursen fortsetter under en FrP-statsråd.

 

Ved årsskiftet lanserte Solveig Horne  hele fire nye lover på diskrimineringsfeltet. De tre første var oppussing av gamle lover, og de gjaldt kjønn, religion/etinisitet og funksjonshemning. Den fjerde og siste loven er splitter ny, og gjelder diskriminering på grunn av ”seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk”.

Alle lovene gjelder også på Jan Mayen og Svalbard. Jan Mayen har ingen fastboende, men de 10-20 som til enhver tid er stasjonert må altså slutte å diskriminere hverandre.

Paragrafen om lovens geografiske virkeområde er sikkert nødvendig, rent lovteknisk. Men nettopp Jan Mayen-bestemmelsen viser det overdimensjonerte ved å lage en egen lov om hver eneste minoritet.

Forgjengeren Audun Lysbakken må smile bredt. Det er hans og SVs politikk som videreføres. Denne seier blir selvsagt ikke kommentert av de rødgrønne eller pressen, da det vil fortelle noe om det reelle styrkeforholdet i politikken og et FrP som bøyer seg og gir avkall på egen politikk. Man kan ikke godt kritisere partiet for å følge motstandernes politikk, men heller ikke rose det.

Da Horne skulle forsvare loven viste hun til at en gravid kvinne som blir diskriminert nå har fått et effektivt forsvar. Men dette har kvinnen allerede i Arbeidsmiljøloven, kan Ørjasæter fortelle, hun er ekspert på området og underviser i arbeidsrett.

Loven om seksuell diskriminering handler ikke om å beskytte gravide kvinner, den er ledd i et ideologisk korstog som en liten gruppe mennesker fører innenfor forvaltningen, uten at mediene eskplisitt forteller folk hva som foregår, vel vitende om at de ville steile.

Hvor utopisk loven er, gir Ørjasæter et eksempel på:

 

I loven om seksuell orientering (§ 5) presiseres det  at loven også gjelderfremtidig seksuell orientering. Hvilke situasjoner er denne formuleringen ment å dekke? Hvordan kan man diskriminere en seksuell legning som en person ikke har, men som han kanskje muligens kan få en gang i fremtiden? Er det vanlig å skifte legning når man  blir gammel? Lover som virker absurde eller latterlige svekker respekten for lover i alminnelighet. Og det er ikke latterlig, det er alvorlig.

 

http://orjas.no/2014/02/bifil-pa-jan-mayen/