Sakset/Fra hofta

Fredag 11. august var A-magasinets hovedoppslag en artikkel, skrevet av Cecilie Skjerdal, om innvandrere som utfører lavtlønnet arbeid de er overkvalifisert for. Det er to forhold ved artikkelen som får meg til å lure på om Aftenposten nå har gitt opp å fungere som talerør for den multikulturelle vrangforestillingen, for dette er så hjelpeløst at vel ikke engang dumsnille KrF-velgere lar seg lure.

For det første intervjues økonomer som har beregnet at Norge taper flere milliarder kroner hvert år fordi universitetsutdannede innvandrere utfører arbeid som ikke krever så omfattende skolering. Det finnes mange universitetsutdannede etniske nordmenn som også utfører arbeid de er overkvalifisert for. Hver vår, før fristen til samordnet opptak utløper, er avisene fulle av informasjon om hvilke studieløp det lønner seg å satse på og hvilke som garantert fører til arbeidsløshet. Likevel velger tusenvis av norske ungdommer å studere kunsthistorie, sosiologi, litteraturvitenskap, medievitenskap og andre lite matnyttige fag, for deretter å ende opp som deltidsansatte resepsjonister, butikkmedarbeidere, pleieassistenter og budbilsjåfører. Taper ikke Norge milliarder av kroner på dem?

For det andre er de seks innvandrerne som forteller om sine vansker på arbeidsmarkedet ikke egnet til å underbygge påstanden om at Norge diskriminerer utlendinger. Ingen av dem har kompetanse Norge desperat trenger, men ingen av dem ser ut til å forstå dette selv. Journalisten gjør i alle fall ingenting for å nyansere bildet av norske arbeidsgivere som ondsinnede rasister.

Den første av de seks er jurist og pedagog Emilia fra Romania, som nå er skoleassistent. Hun klager over at jusutdannelsen fra hjemlandet ikke gjør henne automatisk godkjent som jurist i Norge. Hva så? Slik er det i de aller fleste land. Juristutdannelsen er simpelthen tilpasset hvert enkelt lands lovverk, og gir ikke uten videre rett til å praktisere i utlandet. Emilia er også utdannet pedagog, men klager over at hun ikke får jobber fordi hun ikke snakker godt nok norsk. Smak litt på den: Hun forventer å kunne jobbe som pedagog i det norske skoleverket, selv om hun ikke snakker godt norsk.

Daniel fra Ghana er utdannet skuespiller og medieviter fra hjemlandet, og jobber nå som renholder. Han har ganske mangelfulle norskkunnskaper, men forventer likevel å kunne jobbe med film og TV her i landet. Det er mange som har medie- og teaterfaglig utdannelse her i landet. De færreste av dem får adekvat jobb, og de som får det, er nødt til å snakke norsk flytende – av åpenbare grunner.

Christian fra Madagaskar er utdannet lege, og arbeider nå som miljøterapeut og hjelpepleier. Han klager over at det tar for lang tid å få godkjent eksamener fra hjemlandet, og over at han i ventetiden glemmer mye av det han har lært. Slik er det også for alle nordmenn som studerer medisin eller odontologi i utlandet, og av dem finnes det mange. En må gjennom tilleggseksamener og masse byråkrati for å få sin utenlandske utdannelse godkjent. Dette skyldes at norske myndigheter må være sikre på at de som ansettes i helsevesenets nøkkelfunksjoner er i stand til å ivareta folks liv og helse.

Stanislava fra Bulgaria er utdannet dataingeniør, og jobber nå som barnehageassistent. Hun snakker gebrokkent norsk, og klager over at hun aldri blir innkalt til intervjuer etter å ha søkt ingeniørstillinger. Norge har for tiden behov for ingeniører generelt, men markedet i IT-sektoren er vanskeligere. Selvfølgelig foretrekker norske bedrifter en søker som snakker flytende norsk og engelsk. Søknader som inneholder skrivefeil, eller som ikke er skrevet i henhold til den malen den aktuelle virksomheten foretrekker, går alltid rett i søpla.

Mohammed fra Syria har forlatt hjemlandet på grunn av borgerkrigen, og er utdannet marineingeniør. Etter bare et par år i Norge har han skaffet seg jobb som mekaniker på båtverksted, og klager over at han ikke har den samme sjefingeniørstillingen som i hjemlandet. Han forteller at han mister en del av seg selv fordi han ikke får jobbe med det kan er utdannet til. Ja, hvem gjør ikke det? Altså: Han er i sikkerhet i et fredelig land sammen med sin familie, har mat, klær, tak over hodet og fast jobb etter bare å ha vært her et par år. Alt dette er finansiert av norske skattebetalere. Kona er fransklærer, men får heller ikke adekvat jobb i Norge. Nei, det er kanskje ikke så rart. Her på berget må en nemlig snakke flytende norsk for å kunne undervise nordmenn i fremmedspråk.

Hugo fra Frankrike er utdannet statsviter, og har fast jobb i et bakeri i Oslo. Han har dessuten også hatt råd til å kjøpe leilighet her i byen. Men han er bitter fordi han ikke får brukt sin universitetsutdannelse. Nei, er du utdannet innenfor samfunnsvitenskapene, får du stort sett ikke det. En håndfull statsvitere får forskerjobber, men da må de ha doktorgrad. Resten av de tusenvis av overkvalifiserte samfunnsviterne vi har her i landet arbeider som saksbehandlere i en eller annen virksomhets administrative seksjon. Og de må snakke og skrive flytende norsk, da arbeidsoppgavene innebærer å forholde seg til norsk jus og byråkrati. Er det så vanskelig å forstå?

Jeg er etnisk norsk, født og oppvokst i Norge av foreldre som også er født og oppvokst her, og har norsk som morsmål. Likevel har jeg ikke fast jobb. Slik er det for titusenvis av andre i min generasjon. Det skyldes ikke at vi blir diskriminert. Det skyldes at arbeidsmarkedet er som det er. Og hvis jeg hadde valgt å flytte til Japan, Brasil eller Canada, hadde jeg fått store problemer med å finne adekvat arbeid i de landene. Antakelig ville jeg ikke fått jobb i det hele tatt, da språkvanskene (unntatt i Canada) ville blitt for store. Tror A-magasinet virkelig at leserne ikke er klar over dette og ikke legger merke til denne eklatante mangelen på perspektiv?

Er denne artikkelen virkelig seriøst ment? Ingen av de intervjuede konfronteres med sine åpenbare vrangforestillinger om norsk arbeidsliv. Helt åpenbare urealistiske og direkte uforskammede forventninger blir forklart med at nordmenn diskriminerer utlendinger. Eller har journalisten bevisst valgt å gjøre artikkelen så klisjepreget og pinlig for virkelig å understreke hvor kravstore innvandrere er? Her presenteres jo ikke annet enn uhøflige mennesker som forventer å bli båret på gullstol fra den dagen de setter foten på norsk jord. Så usympatisk som de seks innvandrerne fremstår kan ikke fri meg fra tanken på at Aftenposten faktisk ønsker å gi Sylvi Listhaug drahjelp i valgkampen.

 

 

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/k5Op9/Daniel-Appyday-37-kom-til-Norge-med-universitetsgrad-Na-vasker-han-gulv