SPAIN_3412759b

Med ujevne mellomrom dukker det opp artikler om norske «klimaflyktninger» som ikke ønsker å integreres i Spania. Ikke vil de lære spansk og de vil bare omgås landsmenn. Flere mener at vi må slutte å kritisere innvandrere siden vi nordmenn også har et ønske om å leve på sidelinja. Vi er ikke bedre enn innvandrerne.

Slike utsagn fører til at mange innvandringskritikere kommer i forsvarsposisjon. De peker på at man ikke kan sammenlikne norske pensjonister i Spania med innvandrere i Norge, og de peker på alt som er ulikt. Men kanskje vi heller burde påpekt hva som er likt? Da kunne vi satt søkelyset på de almengyldige mekanismene som trer i kraft når man flytter til et annet land.

Vi bør kanskje også slutte å kritisere innvandrerne fordi de oppfører seg i tråd med det som er menneskelig og dermed forventet? De fleste ønsker å holde fast ved det kjente da det er de færreste som takler store forandringer. I Europa har vi derfor fått mange innbyggere som ikke har noe ønske om å bli en del av det store «VI». Det er fullt ut forståelig, for hadde vi flyttet til et muslimsk land, hadde heller ikke vi hatt noe ønske om å leve slik som dem.

ANNONSE

I boka «Blandt kriminelle muslimer» skriver psykologen Nicolai Sennels om dette fenomenet:

«De [en del muslimer] ville ha lov til å leve slik som de hadde lyst til, og ikke som politiet, myndighetene og politikerne ville ha det.  De var trøtte av at det danske samfunnet ikke respekterte at de ønsket å leve slik som deres familier gjorde i sine hjemland.»

Forakt og hat mot majoritetsbefolkningen er også en reaksjon som kan forventes. Selv om man er født og oppvokst i vesten, kan man har fått en oppdragelse som er mer tilpasset kulturen i foreldrenes opprinnelsesland. Da er det lett å føle seg som et fremmedelement i for eksempel den svenske kulturen.

« ”Jävla svennehora”.

En kvinna i sextioårsåldern är på väg hem till sin lägenhet när männen på gatan börjar ropa. Det är inte första gången.

”Vi vill inte ha svennar här”, ropar de.

Några veckor senare rispar någon in hakkors i kvinnans bil. Så ser verkligheten ut för människor med svenskt ursprung i vissa delar av Sverige. Ett öppet förakt.»

(Fra den svenske avisen Expressen: http://www.expressen.se/kvallsposten/hatet-mot-svennarna/)

 

Det som skjer er altså forutsigbart – det å forakte vertslandet er en menneskelig mekanisme som er så velkjent at nordmenn som skal jobbe i utlandet forberedes på dette.

I boka International Dimensions of Organizational Behavior, skriver Nancy J. Adler:

«I den nye kulturen møter man uforutsigbare situasjoner som man ikke vet hvordan man skal forholde seg til, og dette oppleves veldig stressende. Man blir bombardert med synsinntrykk, lyder, lukter, smaker og vet ikke hvilke som er viktige og meningsfulle og hvilke som kan oversees.  Fortolkningssystemet er utviklet i den opprinnelige kulturen, og mye av det man tidligere har lært, er ikke gangbar mynt i denne nye situasjonen. Man opplever at man ikke forstår andres oppførsel, mens ens egen oppførsel ikke gir de ønskede og forventede resultater.

Dette oppleves som veldig frustrerende, og kultursjokket kan gi seg utslag i sinne, engstelse, skuffelse, skam, frustrasjon, identitetskrise, utålmodighet og psykiske reaksjoner. En del forsvarsmekanismer kan tre i kraft, bl.a. «Legg skylden på vertslandet».

Når disse mekanismer er velkjente, kan man undres over at så mange undres over at en del innvandrere hater majoritetsbefolkningen og ikke ønsker at barna skal bli for vestlige.

Mekanismen med å legge skylden på vertslandet, kan forsterkes ved at man stort sett omgås sine landsmenn. Dette blir derfor sterkt frarådet. I den nye situasjonen er man ofte stresset, og dette kan føre til at tenkningen blir rigid og stereotyp. Man ser alt i svart/hvitt. Man får en følelse av hjelpeløshet og håpløshet og får en minsket toleranse for uenighet. Atferden blir gjerne stereotyp og man kan handle impulsivt eller rett og slett bli paralysert.

Som nevnt gjelder denne beskrivelsen for vestlige, høyt utdannede mennesker som ønsker å jobbe i utlandet. Da kan vi bare ane hvor vanskelig det er for migranter som har lav utdanning og som ikke er vant med å reflektere over sine reaksjoner. Det å jobbe eller leve som pensjonist i et annet land, kan ikke sammenliknes med situasjonen som mange innvandrere befinner seg i.

Likevel kan det være nyttig å vise til hvordan nordmenn oppfører seg i en ny kultur. Da forstår vi at vi ikke bør fordømme innvandrere som ikke klarer den krevende omstillingsprosessen, men heller kritisere politikere som fremdeles tror at et velfungerende flerkulturelt samfunn er realiserbart.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629