Gårsdagens kommentarer til artikkelen om manglende integrering (Klimaflyktninger) ble interessant. Samtidig ble den et kroneksempel på hvordan misforståelser kan oppstå fordi vi blir opptatt av å finne argumenter som støtter vår egen forståelse av en sak.

Min intensjon var å vise at de såkalte «klimaflyktningene» – altså norske pensjonister i Spania – oppførte seg i tråd med det som er vanlig atferd. Man flokker seg sammen med sine egne og ønsker å beholde sine gamle vaner.

Da dette er vanlig, kan man undres over at mange fremdeles tror at man kan skape velfungerende flerkulturelle samfunn her i vesten. Det vi ser, er at segregeringen øker.

Budskapet mitt nådde ikke fram
Budskapet mitt nådde nok ikke fram til alle. Noen ble litt for opptatt av å vise til at den manglende integreringen av nordmenn i Spania ikke hadde noen negativ effekt på det spanske samfunn. Tvert imot – de bidrar til den økonomiske veksten og ligger ingen til byrde. Siden man ikke skal ut i jobb, er det heller ingen ulempe for spanjolene at man ikke kan språket. Jeg er helt enig, men siden dette ikke var artikkelens hovedbudskap, lot jeg være å utdype dette.

ANNONSE

Hva skjedde?
Jeg skrev bl.a. «Men kanskje vi heller burde påpekt hva som er likt? Da kunne vi satt søkelyset på de allmenngyldige mekanismene som trer i kraft når man flytter til et annet land. Vi bør kanskje også slutte å kritisere innvandrerne fordi de oppfører seg i tråd med det som er menneskelig og dermed forventet?»

Dette utsagnet fikk nok flere til å steile. Dermed trådte en annen menneskelig mekanisme i kraft – man ble mer opptatt av å få fram argumenter som støttet egen forståelse enn å lytte til avsenders argumentasjon.

Her må jeg presisere – dette er ingen kritikk av leserne – det var jeg som ikke klarte å få budskapet mitt klart nok fram.

Hvordan bør man argumentere?
Når man opplever uenighet, blir man altså oftest mer opptatt av å lete fram motargumenter enn å lytte til motparten. Derfor kan det være viktig å starte diskusjonen med noe man kan enes om.

Eksempel
Noen sier:
«Nå må Frp slutte å kritisere innvandrere som ikke blir integrert. Du ser jo at de ikke er noe bedre selv. Bare se på nordmenn i Spania…»

Her kan du velge å gå i forsvarsposisjon og argumentere for at det er forskjell på pensjonister og unge innvandrere. Argumenterer du slik, åpner du ikke opp for refleksjon. Dine opplysninger vil sannsynligvis prelle av på motparten fordi han er mer opptatt av å finne gode motargumenter enn å lytte til deg.

Dette fører til at begge parter lukker seg enda mer inne i sin egen forståelse.

Hva om du i stedet sa: «Ja, jeg er helt enig i at det hadde vært topp om pensjonistene lærte seg språket og integrerte seg bedre. Det at de ikke gjør det, viser jo at de ikke er særlig gira på dette. Det ser vi jo i alle land. Nordmenn i Amerika bosatte seg i egne kolonier og hvis vi selv flytter innad i vår egen by eller vårt eget land, flytter vi gjerne til bydeler der vi forventer at naboene ligner på oss. På samme måte bosetter innvandrerne seg blant sine egne med de utfordringene dette skaper i forhold til blant annet språk og manglende integrering. Når det er slik, tror du det er så lurt å åpne for så mye innvandring til Norge?»
Med en slik tilnærming kan man kanskje både selv vinne fram med sin argumentasjon og samtidig også lære noe nytt?

I morgen publiseres en artikkel der jeg reflekterer omkring temaet «hvordan få andre til å lytte til mine argumenter».

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629