Halvor Fosli mener det er et behov for innvandringskritiske miljøer som blir tatt seriøst utenfor sin egen kjerne. Det sier han i et intervju med tittelen Argumenter om kultur og demografi er stigmatisert i Minerva fredag.

– Det andre vi behøver er å bygge opp intellektuelle miljøer som ønsker å bredde seg ut, og er opptatt av å bli tatt seriøst også utenfor sin egen harde kjerne. Tilliten mellom de nåværende innvandringskritiske miljøene som HRS og Document og resten av det offentlige ordskiftet har brutt sammen. Likevel er det disse miljøene som har tatt den innvandringskritiske plassen i det offentlige ordskiftet, men uten at de er egnet for å overbevise noen utenfor sin egen leserkrets om utfordringer som knytter seg til innvandring og integrering, sier Fosli til avisen.

Det kan synes som om Fosli ikke har skjønt hovedproblemet: Det er ikke plass til innvandringskritikk i det offentlige ordskiftet. Samtale er umulig, som Hans Rustad så pent formulerte det.

«Det er som om norske medier lever i en egen boble og har inngått forbund med politikerne om at verden er slik de er blitt enige om. Å argumentere imot er nytteløst, for muren de omgir seg med, er blitt tykkere og høyere.»

Den gode samtalen er ikke bare borte, den er umulig. Den er umulig i all den tid den ene moraliserer overfor den andre, og samtalen handler om hvordan kritikken utøves og hvem som fremfører den, og ikke om hvorvidt kritikken er berettiget.

Makten klamrer seg til utopien om det flerkulturelle og perfekte samfunnet, til en flerkulturell ideologi, og deler ut stygge stempler til enhver som som ikke er tilhenger av den.

Det er ikke bare det offentlige ordskiftet som er endret, språket er endret. Ja, vi har kommet dit: newspeak. Selvfølgeligheter presenteres som noe nytt, som «tankefrihet». Nye begreper kommer til, som «religiøs rasisme». Det nye språket kommer som erstatning for argumenter som kommer til kort, slik at meningsmotstandere skal kunne stemple og demoralisere fremfor å argumentere.

Newspeak inneholder begreper med diametralt motsatt betydning enn den som blir forelagt. Venstresiden hevder å stå for toleranse og meningsmangfold, men i praksis gjør de det stikk motsatte.

Den offentlige debatten er død.

Når Fosli argumenterer slik han gjør, er det en avledningsmanøver fra det reelle problemet. Fosli bidrar til å splitte konservative.

Det kan synes som om Fosli tror at de aller fleste må overbevises om at det finnes «utfordringer» knyttet til innvandring. Det premisset er usannsynlig. De aller fleste er klar over at innvandring fører med seg masse problemer, men de aller fleste orker ikke å forholde seg til det. Det koster for mye, og er for slitsomt. Det handler i stor grad om vilje, fremfor kunnskap.

Fosli gjør seg selv skyldig i akkurat det han kritiserer sentrum-venstresiden for å gjøre.

– Det første vi trenger å gjøre er å bli kvitt bruken av stråmannsargumenter der sentrum-venstre er mer opptatt av å spekulere i motpartens motiver enn å diskutere substans, sier han.

Det offentlige ordskiftet er fullt av stråmenn. Stråmannsargumenter er det eneste moralistene har i kampen mot fakta. Likevel er det altså slik at Document og HRS ikke er seriøse nok? Argumentasjonen faller på sin egen urimelighet.

Det er mildt sagt politisk naivt å hevde at debatten kan gjenopptas eller drives videre ved å kvitte seg med venstresidens stråmannsargumenter. Hva skulle venstresiden gjort uten? Venstresidens univers består av nettopp stråmenn.

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme» – Henrik Ibsen, Vilanden.

Livsløgnen har gått så langt at det er tillatt for innvandrere og venstreaktivister å flagge med palestinske flagg i tusentall i Oslos gater både før og etter grunnlovsdagen, mens den jevne nordmann som vil veive med det norske flagget i tradisjonens finstas oppover Karl Johan, bøtelegges. Det har gått så langt at bestemødre som kjemper for ytringsfriheten, bøtelegges for å bevege seg opp og ned en gate, mens anmeldelsen mot en innvandrer i håndjern som sparker ned Fanny Bråten, henlegges. Det er virkeligheten.

Underlig nok fortsetter han samtalen ved å hevde at Document og HRS ikke er egnet til å overbevise noen «utenfor sin egen leserkrets». Fosli sier at vi ikke er opptatt av å bli «tatt seriøst» utenfor vår egen «harde kjerne». Det er feil.

Document er opptatt av seriøsitet. Vi er opptatt av å levere sannhet, granske, undersøke og forsikre oss om at kildene vi bruker, er sannferdige. At Document ikke «diller og daller» med subjektive følelser, har ingenting med manglende seriøsitet å gjøre, tvert imot.

At enkelte ikke tør å besøke Document fordi de har hørt at Document er rasistisk og deretter sprer informasjonen videre til andre, som gjør at de heller ikke vil besøke Document, handler ikke om Documents seriøsitet. Det handler om stigmatisering.

Til tross for stigmatiseringen er det stadig flere lesere som finner veien til Document.no. Document er Norges største uavhengige riksavis, og vi vokser. Document opplever vekst til tross for at plattformer som Facebook forsøker å hemme synligheten vår. Å stemple Document som uegnet til å overbevise lesere utenfor egen krets, kan dermed synes å være en feilvurdering.

Det samme kan sies for Hege Storhaug og HRS. Hvordan kunne Hege Storhaug bli nominert til årets person i VG dersom hun ikke hadde allmennhetens tillit? Eller solgt så mange bøker som hun har?

Når tilliten mellom offentligheten og Document og HRS brøt sammen, sier Fosli ingenting om. Var det før Fosli ble bidragsyter i Document eller var det etter han forlot oss? Var det Foslis ambisjon å gjøre Document til «et bredt og seriøst» medium?

Politisk debatt er et skittent spill, og har vært det gjennom hele menneskehetens historie. Hvordan kan noen «bredde seg ut» og overbevise motstandere av virkelighet og fakta om problemer samfunnet står overfor som følge av deres politikk? Det er politisk naivt å tro at en alternativ måte å føre samtale på vil endre dette.

Både Document og HRS har blitt kategorisk beskyldt for rasisme og fremmedhat siden starten. Det er ikke plass til innvandringskritikk i det offentlige ordskiftet. Det vises igjen og igjen, samtidig er det flere som finner veien til Document.no.

I all den tid kritikk av innvandring, ideologi og religion stemples som rasistisk, vil et nyansert og fruktbart offentlig ordskifte være ren fantasi.

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!