Kommentar

Det ligger en enorm sprengkraft i spørsmålet som nå presser seg på: Hvem har ansvaret for «utviklingen»? Hvis man redusere kritikerne til hatefulle, – har man kjøpt seg litt tid til prisen av mindre tillit og sammenhengskraft. Folk ser hva de ser, men situasjonsbilder som dette ses sjelden i hovedstrømsmedier. Foto: Bente Haarstad.

 

På sitt beste er Kjetil Rolness en glimrende penn, ytterst treffsikker i sin harselas med misforstått godhet, ekstrem feminisme og manglende realisme i innvandringsdebatten. For et par år siden la han hodet på blokken blant de politisk korrekte da han gikk ut og støttet Hege Storhaug, ikke bare én, men flere ganger. Så skjedde det noe, Rolness snudde 180 grader. Plutselig var Storhaug blitt et problem, hun måtte advares mot. Ikke spesielt tillitvekkende.

Også Document har Rolness tydeligvis lagt for hat, her er det visstnok ingenting som er verdt å bruke tiden på, flere tusen artikler og enda flere faste lesere har den populære sosiologen avfeid med et pennestrøk mer enn en gang den senere tid. Med sin siste helgekommentar i Dagbladet melder han seg inn i vi-tar-et-oppgjør-med-meninger-vi-ikke-liker-fronten, nå er det Kent Andersen og FrP som skal gjøres til syndebukk for hatet mot Arbeiderpartiet.

Kommentaren utgir seg for å være «en liten historietime for Ap-haterne», men virker overraskende svakt fundert. For å overbevise Dagbladets lesere om at det som måtte finnes av hat mot Arbeiderpartiet både er irrasjonelt, umoralsk og latterlig på en gang, trekker Rolness frem åtte eksempler som beviser at Ap har argumentert for en streng innvandringspolitikk i perioden 1991-2011. Arbeiderpartiet har ikke nevneverdig ansvar, verken for masseinnvandring eller multikulturalisme, konkluderer Rolness. Mon det.

FrP som unntak

Om Ap er blitt mer liberal, har det skjedd nylig, i opposisjon, påstår Rolness. Han bruker da heller ikke så mye tid på det faktum at Jagland bevisst gikk inn for å myke opp innvandringspolitikken da han ble statsminister i 1996, og at han byttet ut justisminister Grete Faremo med Anne Holt i den forbindelse. Det var samme Holt som opprettet Kirkeasylkommisjonen, som skulle utrede de humanitære sidene ved saken, og som konkluderte seg frem til at et stort flertall av de aktuelle familiene burde innvilges oppholdstillatelse. Resultatet ble at personer uten beskyttelsesbehov likevel fikk bli, til tross for at de hadde brutt norsk lov ved å nekte å etterkomme pålegg om utreise. Flere år senere satt Holt, som vi husker, på riksdekkende TV og ønsket seg til Sverige, der alt var så meget bedre.

Rolness har rett i at det har vært en form for konsensus mellom ulike politiske partier når det gjelder innvandring til Norge, og det er selvsagt ikke Arbeiderpartiet alene som er årsaken til dagens situasjon. De fleste har trodd at det skulle «gå seg til». Som historikeren Terje Tvedt påpeker i sin bok «Det internasjonale gjennombruddet», har politikere, på tvers av partipolitiske skillelinjer, delt den tanken at innvandrerne som kommer til Norge vil omfavne norske verdier og normer straks de satte foten på norsk jord. Det har derfor ikke vært ansett nødvendig å kreve noen form for assimilasjon hos de nyankomne. Multikulturalisme har vært fasiten.

Tvedt viser at det norske verdensbildet egentlig er et selvbilde. Vi tror at alle innerst inne er som oss. Derfor er toneangivende politikere fortsatt opptatt av å presisere at det ikke er noe skille mellom «oss» og «dem», selv om også dette mantraet har falmet etter hvert som motsetningene blir stadig mer synlige i takt med den demografiske utviklingen. Noen år og ørten integreringsmilliarder senere har pipen fått en litt annen lyd, og selv Rolness kan koste på seg å drive litt innvandringskritikk uten større omkostninger enn litt utskjelling fra bøller som Eivind Trædal & Co.

Selv om det har vært en viss enighet på tvers av partipolitiske skillelinjer om hovedføringene i norsk innvandringspolitikk, kommer ikke Rolness utenom at det er ett unntak som gjelder, nemlig Fremskrittspartiet, som har vært det eneste rene motkulturpartiet på dette feltet. Og det til spott og spe, særlig fra Rolness’ egne venner i Dagbladet. Tilfeldigvis er det en representant fra nettopp dette partiet Rolness finner det formålstjenlig å henge ut i sakens anledning. Man kunne snu det på hodet og spørre om Rolness i det hele tatt hadde turt å stikke hodet frem i innvandringsdebatten om det ikke hadde vært for Aftenposten-kronikken som Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde skrev i 2010. Uansett hva man mener om innholdet er det vanskelig å avvise at innlegget deres brøt et offentlig tabu og satte en ny dagsorden i debatten.

Hvilket parti har hatt størst innflytelse?

Hvis man skulle fordele ansvar for den demografiske utviklingen og mentaliteten bak, hadde det kanskje vært mer redelig av Rolness å se på hvilke partier som har hatt størst innflytelse på norsk politikk før og under det internasjonale gjennombruddet, det vil si etter annen verdenskrig, og særlig perioden etter 1960. Selv om agget mot Ap både kan fortone seg som urimelig og irrasjonelt for en som i bunn og grunn sympatiserer med venstresiden av norsk politikk, slik Rolness antakelig gjør, kommer en ikke utenom at Arbeiderpartiet står i en særstilling.

Uansett hvordan man regner på det har Arbeiderpartiet hatt regjeringsmakt betydelig lenger (nær 50 prosent mer) enn de borgerlige partiene siden 1970. Siden 1971 har nettoinnvandringen vært positiv, kun med ett års unntak, samtidig som Arbeiderpartiet har vært dominerende i 62,4 prosent av regjeringstiden i samme periode. Ap har hatt så stor oppslutning i befolkningen i forhold til de øvrige partiene, at det har vært mulig å danne selvstendige regjeringer hele åtte ganger etter 1970.

Arbeiderpartiet har også bidratt til å legge grunnlaget for utviklingen. Det fremgår av boken til Tvedt at det var en regjering fra Arbeiderpartiet (Bratteli II) som la frem den første offentlige regjeringsstrategien for innvandring til Norge (Stortingsmelding nr. 39 (1973-74) Om Innvandringspolitikken). Der argumenterte man for at målet var et flerkulturelt samfunn. Meldingen ble lagt frem samme år som et enstemmig Storting vedtok en innvandringsstopp. Det var også en arbeiderpartiregjering (Nordli) som la frem Stortingsmelding nr. 74 (1979-80), der strategien ble videreutviklet. Innvandrerne skulle selv få velge i hvilken grad de skulle bli norske. I Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge, slo Jagland-regjeringen fast at «det norske samfunnet har vært og i økende grad vil være flerkulturelt». Det kunne vært listet opp mer.

Når Rolness konsekvent avviser at Arbeiderpartiet har vært en hovedarkitekt bak utviklingen av det multikulturelle samfunn, etterlater han et misvisende bilde tatt i betraktning partiets regjeringsinnflytelse og politiske strategier på området.

Ikke opplysende

Problemet med Rolness’ artikkel er at den verken gjør forsøk på å nyansere, analysere eller forstå hva som er den bakenforliggende årsaken til (den tidvis overdrevne) antipatien som rettes mot Arbeiderpartiet. Han ender selv opp med et godt stykke propaganda, basert på enkeltutsagn fra tidligere Ap-politikere på jakt etter velgere. Rune Gerhardsens bok, som Rolness viser til, markerte begynnelsen på slutten på forfatterens politiske karriere, og fungerer kanskje bedre som eksempel på hvor vanskelig det har vært ta debatten, enn som et bevis på Aps strenge innvandringspolitikk. Sylvi Listhaug kan vanskelig klandres for de senere årenes innvandring, slik Rolness gjør, så lenge stortingsflertallet sa nei til regjeringens forslag om innstramning i adgangen til såkalt familiegjenforening.

Det hadde derfor vært mer interessant om Rolness hadde tatt utgangspunkt i Norges politisk historie allerede fra før krigen, og undersøkt om antipatien mot Arbeiderpartiet stikker dypere enn spørsmålet om innvandring. Kanskje noe av svaret ligger i partiets forhistorie; for eksempel i Arbeiderpartiets lefling med Sovjet-kommunismen, det brukne geværs politikk, partiets vingling i møte med en aggressiv okkupasjonsmakt under krigsutbruddet (som gjenfortalt i filmen «Kongens nei») og dets styring av Norge som om landet var et partipolitisk underbruk.

Rolness kunne muligens nøyd seg med å forklare hatet med det faktum at det ikke er noe annet parti som har fått sette større preg på Norge i nyere tid, en historisk innflytelse som nå gir seg utslag i at alle negative opplevelser blir vendt nettopp mot dette partiet, uansett hvor urimelig det fortoner seg. Hvis det er de bakenforliggende årsakene til hat som Rolness er på jakt etter, kunne han ha trukket frem utenriksminister Støres pinlige opptreden under karikaturkrisen, eller da TV2 avslørte hans forsøksvise løgn om regjeringens samarbeid med den antisemittiske terrororganisasjonen Hamas. Begge er gode eksempler på opptredener som har gjort folk forbannet.

I stedet velger den tidvis innvandringskritiske Rolness å gå til angrep på personer som har brøytet veien for ham. Samtidig kan han posere som en slags avantgardist på det innvandringskritiske feltet for alle de andre intellektuelle fra hans eget miljø som fornemmer at bærekraften i dagens innvandringspolitikk neppe lar seg opprettholde på sikt (med mindre velferdsstaten bygges kraftig ned), men som ikke selv tør mene dette høyt av frykt for represalier.

Rolness må distansere seg fra de som har slått inn dørene for ham. Han lever av navnet sitt og vil kanskje miste oppdrag i det kultursjiktet han tilhører dersom han ikke klarer å etterlate inntrykket av at det finnes noen enda verre mennesker enn ham der ute. Husk på at de menneskene han skriver for fortsatt har problemer med at han bruker et ord som «masseinnvandring» i sin artikkel, til tross for at innvandringen til Norge de siste tiårene savner historisk sidestykke.

 

Støtt Document 😊

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!