Kommentar

Antirasismekampanje nummer ørten – #norskrasisme – går sin seiersgang på Twitter, og det norske samfunnet får høre om små og store ubehageligheter særlig ikke-vestlige innvandrere blir utsatt for i hverdagen. Av etniske nordmenn. Det er lett å si seg enig; rasisme er uakseptabelt, og alle kan nok med fordel jobbe litt med seg selv og sine holdninger i den forbindelse.

Den biten ser jeg – og likevel kjenner jeg meg mest av alt provosert og inderlig forbannet.

Vi skriver 2013, og en del innvandret problematferd er i ferd med å vokse oss over hodet, til ulykke for innvandrere så vel som etniske nordmenn. Kunne vi ha styrt utviklingen bedre og kvalt noen av problemene i fødselen – før vi endte her? Jeg mener ja.

Så hvorfor gjorde vi ikke dét? Fordi norske – og europeiske, for den saks skyld – antirasister gjorde det umulig. Selvsagt fantes det og finnes det genuine rasister, men dette var bare én del av hele bildet. Men ideologidrevet som antirasistene var, så de kun én side av enhver sak, og den siden var etniske nordmenns rasisme. Etter min mening bærer disse statsstøttede ideologene mesteparten av skylden for at problemene har fått lov til å utvikle seg, for med sitt voldsomme rasismehysteri forhindret de saklig debatt om konkrete problemstillinger fra dag én.

Det var alle vi som bokstavelig talt fikk føle problemene på pelsen på slutten av 1980-tallet og gjennom 1990-tallet som betalte prisen. Og i dag betaler også mange ikke-vestlige innvandrere regningen for yrkesantirasistenes virksomhet.

For hvorfor blir f.eks. ikke-vestlige gutter og unge menn nektet adgang på utesteder, en praksis som begynte på 1990-tallet og til en viss grad består den dag i dag? Hvorfor er dette fortsatt et problem i et stadig mer mangfoldig samfunn? Vel, spør du Antirasistisk Senter eller restene av det som engang var SOS Rasisme, får du automatsvaret som sikrer årslønnen deres: #norskrasisme. Spør du såkalte talsmenn for forskjellige ikke-vestlige innvandrermiljøer, får du sannsynligvis samme svar.

De fleste jeg kjenner, har imidlertid et par andre erfaringer og dermed en litt annen fortelling.

Den går omtrent sånn:

Som innfødt Oslo-jente var jeg en av mange unge som frekventerte byens utesteder flere dager i uken fra 1989 til 1996. Det var miniskjørt, bleket hår, solariumslook og høye hæler, men sjelden den flatfylla man kan observere nå. Å ta taxi alene hjem føltes fremdeles like trygt som banken. Det gjorde ikke Oslos utesteder, når det var gjenger av norsk-pakistanske gutter/unge menn til stede. De utviste konsekvent en helt uakseptabel og grenseoverskridende atferd overfor kvinner. For å si det kort: De sjenerte seg ikke for å grafse på steder man bare ikke grafser på, spesielt ikke hvis man ikke er invitert. Når de øyeblikkelig fikk beskjed om å fjerne lankene, kvitterte de elskelige herrer oftest med å hvese «hore» og – selvfølgelig – «rasist». Som oppvokst i Oslo har jeg en relativt stor bekjentskapskrets, og jeg kjenner nesten ingen som ikke på regelmessig basis enten ble utsatt for dette selv eller var vitne til det.

Og ja da, mange kvinner har en eller annen gang fått sin kroppssone invadert og krenket av en etnisk norsk mann på diskotek. Men hans fremste kjennetegn var som regel et høyt antall promille og fårete unnskyldninger når man skrek opp. Som oftest ble han kastet ut, og så vidt jeg husker, var det ingen organisasjoner eller talsmenn som engasjerte seg på hans vegne for å utrydde våre anti-full-mann-med-klåfingre-holdninger.

De norsk-pakistanske unge mennene stilte derimot i en egen klasse. De befølte en med den største selvfølge, og aggresjonsnivået når de ble avvist, var betydelig. Kanskje var det å være på samme sted som sparsomt kledde damer på vift noe nytt for dem, men deres uspiselige atferd var sannelig noe nytt for oss i mottagerenden også.

Det ble dørvaktene som til slutt tok affære. En av deres oppgaver er tross alt å sørge for at gjestene ikke blir plaget – så de gjorde jobben sin; de begynte å nekte norsk-pakistanske unge menn adgang når de var flere enn to i følge. Og ropene om rasisme fulgte like visst som de utestedene som føyet seg mistet gjestene sine.

Å bli aggressivt klådd på av en vilt fremmed er en ganske skremmende opplevelse. Likevel unnså ikke yrkesantirasistene seg for å plassere skylden på ofrene, rasister som vi var. Det etter hvert «alle» bygjengere i Oslo kjente til – at mange norsk-pakistanske unge menns atferd overfor kvinner lot meget tilbake å ønske – kunne derfor ikke snakkes om. De var jo en utsatt minoritet.

Gad vite hvordan en av de kjekke antirasistene ville følt seg i denne situasjonen:

Klokken er langt på natt og jeg står alene, kledd i et av mine altfor korte skjørt, på taxiholdeplassen nedenfor Stortinget. Foran meg står et etnisk norsk par i følge med en venn. Plutselig kommer et par hender bakfra, én legger seg på puppen og én nær skrittet. Som normalt er, blir jeg rasende og glefser at vedkommende skal dra til seg luffene. Da jeg snur meg, ser jeg at vedkommende er en pakistansk ung mann. «Du hore! Rasist!» hveser han like sint til meg. Jeg gjør ham bannende oppmerksom på hva jeg mener om oppførselen hans. Brått begynner paret foran meg å skrike at jeg bare reagerer fordi han er mørk i huden. «Fy faen, din jævla rasist!» roper de til meg, mens vår grafsende venn fortsatt babler om at jeg er en hore.

Riktignok er jeg medlem av majoritetsbefolkningen, men den ultimate minoritet er nå engang individet – og dette individet følte seg fem centimeter høy og veldig redd. Heldigvis kom det en taxi, og til høylytt utskjelling kom jeg meg inn i den. Hvorfor jeg husker episoden så godt, er at jeg sjelden er blitt så satt ut. Det var han som ubedt befamlet meg som bare sto der, det var han som kalte meg hore, og likevel var det jegsom ble skjelt ut som rasist, som søppel på gaten. Kunne det virkelig være mulig ..?

Ja, det kunne det – og jeg har hørt mange lignende historier siden, i tillegg til alle de «vanlige» tilfellene i byens vannhull hvor dørvaktene eller eieren var av den sorten som lot seg dupere av støyende slagord.

Meg bekjent er det ingen som ble utsatt for dette på 1990-tallet som har glemt det. Selv i dag er det mange som kvier seg for å passere større ansamlinger av ikke-vestlige menn som står på gaten. De fleste har riktignok kommet i 40-årene og er således ikke like klåverdige lenger, men til gjengjeld har nesten alle fått barn, og gjett hvem og hva døtrene deres blir advart mot.

Vi var altså i en situasjon hvor «alle» visste, men det kunne det ikke snakkes høyt om i offentlighet. Snakket om ble det like fullt – på enhver privat tilstelning. Den naturlige adressaten for problemet var jo disse guttenes og senere unge mennenes foreldre, og eventuelt alle de selvutnevnte foretrederne for miljøet de kom fra. I stedet valgte det offisielle Norge å støtte yrkesantirasistene i deres ensidige, forstokkede utpeking av rasister, gjerne fulgt av holdningskampanjer.

Hvis noen av dem i dag lurer på hvorfor kampanjene ikke har virket og hvorfor organisert antirasisme ikke har spesielt høy status lenger, så har dere store deler av svaret deres her. Tilværelsen er ganske enkelt ikke like svart-hvit som antirasisters verdensanskuelse.

Deres frivillige blindhet var én ting, men i tillegg gjorde de direkte skade. Hvis de unge mennene umiddelbart hadde fått beskjed om det uakseptable i sin atferd – og helst foreldrene òg, i håp om at de i det minste oppdro neste sønn litt mer i takt med resten av samfunnet – så hadde de og deres etterfølgere kanskje sluppet ydmykelsen ved å ikke få slippe inn på utsteder. Kanskje hadde de til og med blitt flinkere til å oppføre seg i samfunnet og dermed blitt en del av det. Og dagens norsk-pakistanske unge menn hadde sluppet å få skjeve, uvennlige blikk når de var flere enn to i følge.

En rekke kvinner hadde sluppet å bli fysisk krenket og bli påtvunget erfaringer og etter hvert meninger de ikke hadde fra før.

Det er jo faktisk ikke sånn at utesteders eiere og dørvakter bare en dag fant ut at det var en god idé å utestenge unge menn av pakistansk opphav. De sistnevntes problematiske atferd manifesterte seg først. Så fulgte reaksjonene.

Men i stedet for å prøve å gjøre noe med det, valgte man ensidig å peke på rasisme som eneste årsaksforklaring. Slik legitimerte man samtidig de aktuelle unge mennenes atferd, for det var jo ikke deres atferd det var noe feil med, det var etniske nordmenns holdninger.

Så når særlig unge menn av ikke-vestlig opphav i dag undres på hvorfor deres rykte i de fleste tilfeller er absolutt ufortjent dårlig, så kan dere takke unge menn fra eget nabolag, foreldrene som ikke sørget for å gi dem nødvendige retningslinjer, og mange av de ikke-valgte talsmennene for miljøet som sperret for enhver internkritikk. De aktuelle foreldrene ga sønnene sine få eller ingen forutsetninger for å oppføre seg akseptabelt i det samfunnet de skulle leve i. Aggressiv macho-attityde kombinert med kvinneforakt kan muligens ha noe for seg i opprinnelseslandet – skjønt jeg tviler –, men den påfølgende manglende evnen til å forholde seg normalt til halvparten av befolkningen i et land med likestilling, vil uvegerlig føre til ekskludering. Foreldrene og miljøet rundt sviktet disse guttene, og de sviktet generasjonen som skulle komme etter: alle de som skikket seg og på alle måter utgjorde og fortsatt utgjør et velkomment tilskudd. Og de antirasistiske organisasjonene lot dem gjøre det.

Det er naturligvis ikke greit å klandre noen for hva andre gjør eller har gjort – det vet alle. Alle vet også at ikke alle ikke-vestlige menn er sånn. Men når mange nok i en spesifikk gruppe oppfører seg dårlig overfor mange nok i en annen, så får det konsekvenser. Det genererer mistro. Et samfunn består av mennesker med feil og mangler, ikke programmerbare maskiner.

Vi som samfunn har fortsatt innkjøringsproblemer som krever kompliserte tiltak. Men det er min oppriktige mening at det kunne vært gjort noe med en stor del av dem for over 20 år siden.

Det antirasistiske paret jeg traff en natt på 1990-tallet var kanskje ikke representative for antirasister flest, men organiserte antirasister flest skapte klimaet som gjorde både herr Beføleren og parets oppførsel mulig. De mente og trodde kanskje at de pløyde marken for en harmonisk sameksistens, men det de sådde med enøydheten sin, var fiendtlighet.

Nå betaler vi alle regningen.

Så her sitter jeg og blir forbannet over en kampanje som er velment og ganske sikkert nødvendig, men alt den egentlig sier meg, er at vi ikke har lært noen verdens ting. Det går fremdeles på autopilot – og derfor kommer det ikke til å virke denne gangen heller.

De antirasistiske organisasjonene som fortsatt lever, bør først komme seg på riktig bane, be om unnskyldning for problemene de har bidratt til – for alle – for så å tenke om igjen og forsøke å bidra med noe mer nyttig enn ensidighet og tomme slagord.

Inntil da kan dere ta dere en bolle!