Woke tilbyr enkle forklaringer: Hvis du er privilegert, så lykkes du, enten fordi du er hvit, mann eller heteroseksuell. Mislykkes du, er du undertrykt, av rasisme, giftig maskulinitet eller transfobi. Makt er det eneste som betyr noe.

Adrian Plau er hvit, og sier at han skammer seg. I en selvfornedrende kronikk i Dagbladet skriver han: Det er ubehagelig å ta inn over meg hva jeg alltid har kunnet ta for gitt: Min hvithet, og hvordan den gjør at verden møter meg komplett annerledes.

Plau innleder med å fortelle at han har møtt Atle Antonsen på byen en gang. Begge hadde drukket, men Antonsen var hyggelig og imøtekommende. Han følte seg respektert, og forklaringen er åpenbar.

Det har tatt meg mange år å innse at grunnen til at jeg hadde en såpass fin opplevelse med Antonsen, og at jeg attpåtil kunne ta det relativt for gitt at han skulle behandle meg slik, er at jeg, som ham, er en hvit mann.

Selv om jeg ikke er berømt som ham, har jeg også kunnet vase rundt i fylla i årevis og gjøre hverdagen ubehagelig for mennesker rundt meg uten å noen gang bekymre meg for at det vil ha noe å si for mine muligheter, min karriere eller min glede over å våkne hver morgen og føle meg trygg.

Plau beskriver her seg selv som en person uten folkeskikk, som vaser rundt i fylla og skaper ubehag for folk han møter. I min verden har alle mennesker – uansett hudfarge, legning eller andre uinteressante faktorer – et ansvar for hvordan man oppfører seg. Dette gjelder også når man er beruset.

Med en mørkhudet kone har Plau oppdaget den massive rasismen som hvite mennesker står bak, både i Storbritannia og i Norge. Han skriver at ved å dele livet med en brun kvinne, har han oppdaget hvor absurd privilegert han er.

Ingen kan påstå at det britiske samfunnet ikke veller over av fremmedfiendtlighet av alle tenkelige sjatteringer.

Han tok med seg kona til Norge, og i et av de landene i verden som anses som minst rasistisk, var livet uutholdelig for denne hvite godhetsposøren.

Restaurantgjester, servitører, folk som gikk forbi ute på gata: Alle stirret på henne. Imidlertid var det ingen som stirret på den ene brune servitrisen. Ingen stusser over et brunt menneske som yter service, men alle er ukomfortable med et brunt menneske ved de hvites bord.

Dette virker meget lite trolig, i en by hvor flere bydeler innehar flere innvandrere enn etniske nordmenn. For øvrig: De få gangene jeg selv tar bussen inn til Stavanger sentrum, så er jeg ofte den eneste med hvit hud blant passasjerene. Er dette et symbol på mine hvite privilegier?

Ingen hvite nordmenn jeg har delt denne opplevelsen med, har vært villige til å godta den.

Selvsagt finnes det rasisme. Rasisme er dog minst like utbredt blant f.eks. muslimer eller afrikanere.

Det er ikke så merkelig hvis Plau møter motvilje fra folk som ikke orker å lytte til ham. Å høre på en person som svelger woke-idéer som hvite privilegier og strukturell rasisme er bare så kjedelig, og hvis man leser norske aviser, blir man proppet full av slikt hver eneste dag.

Et godt eksempel er den patetiske og sutrende debattredaktøren i Dagsavisen, Selma Moren. Hun skrev et innlegg i Dagsavisen nylig: Skal vi blånekte for at vi er privilegerte?

Men hvis Moren er så privilegert, hvorfor bruker hun all sin tid på å fortelle verden hvor ufattelig krenket hun føler seg? Ah … hun lider jo under toxic masculinity, og dessuten blir hun undertrykt på grunn av sin alder!

Krenkelsesmafiaen har alltid noe å skylde på. Men i praksis er ikke Selma Moren undertrykt og undervurdert. Hun ble utnevnt til debattredaktør i Dagsavisen da hun var 24 år gammel, uten noen andre evner enn å adoptere woke mytologi.

Hun er med andre overvurdert, og må anses som innkvotert nettopp på grunn av sitt kjønn og (muligens) sin unge alder.

Når ble en hvit, utskjelt mann på 50 sist kvotert inn i en stilling?

Det er som Simen Sandelien fra Asker Høyre skrev på Facebook: Moren tenker i henhold til den postmoderne identitetspolitiske virkeligheten vi er tvunget inn i.

Der handler samfunnsspørsmål alltid om makt. Der er fasitforståelsen av makt i samfunnet bestemt på forhånd. Makt er nemlig alltid skjevfordelt avhengig av kjønn og hudfarge. Dermed basta! Det er ikke bare forklaringen på problemet. Det er den eneste forklaringen, uansett hvilken problemstilling som diskuteres.

At alt defineres av makt er en marxistisk tankegang, og baserer seg på en forståelse av livet og samfunnet som et nullsumspill. Men for oss vanlige dødelige er det mange andre elementer som betyr langt mer enn makt.

Hva med kjærlighet? Hva med tro og livssyn? Hva med selvutvikling, disiplin, offervilje og vennskap? Hva med omsorg for andre, og følelse av empati? Slike ting eksisterer ikke i den postmoderne virkeligheten.

I artikkelen «Deilig å være hvit i Norge» skrev Moren at «et overveldende flertall hvite menn forsvarte Atle Antonsen i kommentarfelt og på Twitter».

Hvilken verden har hun oppholdt seg i? Antonsen har blitt uthengt i samtlige medier, inkludert Resett. Sumaya Jirde Ali har fått støtte i alle kanaler. Så er det enkelte i kommentarfeltene som har reagert, fordi de misliker Jirde Ali.

Antonsen oppførte seg åpenbart ille, uten at jeg personlig mener slike ting bør engasjere rettsvesenet. Rettsvesenet var enig, og henla saken.

Men Jirde Ali er ikke akkurat en blomst selv, og har ved flere anledninger uttrykt seg med fuck ditt og fuck datt. Mange misliker Jirde Ali. Men kan det tenkes at dette skyldes hennes personlighet, og ikke hennes hudfarge?

Dette ignoreres fullstendig. Hvis man kritiserer en person med mørk hud, så er man per definisjon rasist. Da venter den åpenbart rasistiske loven § 185 i kulissene, som gir folk med enkelte hudfarger rettigheter som er forskjellige fra andres.

§ 185 handler absolutt ikke om hvite privilegier, for å si det forsiktig.

Den selverklærte «usympatisk i fylla»-personen Plau fortsetter sin tirade.

Ingen farget kvinne som overlever som innvandrer i den hvite verden er hårsår. De sier ikke fra om hva de opplever fordi de er hårsåre, men fordi de har en styrke de fleste hvite mennesker kan drømme om.

La oss si at jeg erklærte at «hvite mennesker har en styrke mørkhudede bare kan drømme om». Ville dette blitt akseptert, i et samfunn som gjennomsyres av hvite privilegier?

Selvsagt ikke. I stedet lærer hvite unger allerede i barneskolen at de er dømt til å være rasister resten av sitt liv. Dommen fastslås ved å henvise til en hudfarge de er tildelt ved fødselen.

Plau skriver om Jirde Ali:

Det såreste er hvor uendelig forsiktig og tålmodig hun deler noe som kan ødelegge et menneske totalt.

Hun nevner knapt at Antonsen er hvit, eller at hun tilsynelatende er det eneste fargede mennesket i et rom fullt av hvite mennesker.

Man kan mene hva man vil om Jirde Ali. Men å påstå at hun er «forsiktig og tålmodig», og ikke fokuserer på hvithet, blir rett og slett for dumt.

Hun har blant annet reagert kraftig etter at hun har fått sin poesi anmeldt av «hvite menn som pusher femti».

Som forfatter har Ali registrert at det nesten bare er hvite personer som anmelder bøkene hennes.

Jirde Ali mener hun og andre med minoritetsbakgrunn ikke blir tatt på alvor som poeter.

– I stedet er oppmerksomheten på bakgrunnen og hudfargen vår.

Hva skal man si om folk som ustanselig peker på sin bakgrunn og hudfarge som noe de fortjener å belønnes for, men som klikker i vinkel hvis noen andre peker på deres bakgrunn og hudfarge, selv med gode intensjoner?

Sumaya Jirde Ali vil ikke bli kritisert av «hvite menn som pusher femti»

Når det gjelder fokus på hudfarge, så kan man jo nevne tittelen på hennes egen poesisamling fra 2018: Melanin hvitere enn blekemiddel.

Hvis man vil fokusere på hat, kan man peke på hennes dikt Kvinner som hater menn. 

Jirde Ali er woke nok til at hun selvsagt dro inn andre identiteter i sin kritikk. Det var blant annet et problem at portvokterne i bransjen som regel hadde lik bakgrunn.

– Det er ofte folk på samme alder, fra samme sosioøkonomiske bakgrunn, med samme seksuelle orientering. Det er den samme gjengen som kårer årets bok, som sitter på scener og diskuterer litteratur, som kjøper inn bøker i forlagene, sier Ali.

– Det er en runkering bestående av de samme folkene.

Bare for å irritere Jirde Ali og hennes allierte, så skrev jeg selv en uprofesjonell anmeldelse av hennes makabre «poesi». Så kanskje undertegnede også har bidratt til denne utryggheten alle snakker om.

Over til den privilegerte Plau, som tydeligvis er villig til å fornekte sin egen menneskelighet for å oppnå kreditt blant woke-mafiaen.

Distriktsadvokatens henleggelse av Jirde Alis anmeldelse er en skandale nettopp fordi den fornekter hennes grunnleggende menneskelighet.

Dette er selve kjernen i norsk rasisme: Et hvitt menneskes behov for å handle uten å tenke seg om veier tyngre enn et farget menneskes rett til trygghet.

Truet Antonsen virkelig Jirde Alis trygghet? Mister man sin trygghet hvis man blir utsatt for noen krenkende kommentarer?

Sutrekapital, har jeg kalt dette postmoderne fenomenet. Er det virkelig sant at hvite mennesker skaper utrygghet blant innvandrere? Er det ikke det motsatte som skjer?

Hvor trygge føler unge hvite nordmenn seg på skoler hvor et flertall av elevene er innvandrere, og hverdagen består av kaos i klasserommet og vold i skolegården?

Hvor mye trygghet føler de utallige voldtektsofrene, som i stor grad består av norske jenter, angrepet av gjerningsmenn med innvandrerbakgrunn?

Hvor mye trygghet skapte de pakistanske muslimene i Storbritannia, landet som Plau oppfatter som systemisk rasistisk? Ren industriell voldtekt av titusenvis av sårbare unge britiske jenter ble akseptert, siden politi, politikere og sosialhjelp valgte å ignorere ofrene. De ville jo ikke at de pakistanske voldtektsmonstrene skulle føle seg «utrygge».

Ved alltid å vektlegge avsenders intensjon legger man i Norge til rette for en konsekvent infantilisering av hvite mennesker.

Jeg vil si at realiteten er stikk motsatt: Ved å forsøke å mørklegge hvem som står bak grov kriminalitet, som da gjengvoldtekten i Vesterålen ifølge mediene ble begått av «nordlendinger», så infantiliserer man innvandrere. Lovlydige innvandrere som oppfører seg skikkelig blir de største ofrene (etter voldtektsofrene, selvsagt).

Alt er rasisme i dag. Det holder ikke at man aldri sier noe rasistisk eller aldri har plaget en person på grunn av deres hudfarge. Selv å hevde All Lives Matter anses som rasistisk.

Hvis man er hvit, er man per definisjon rasist. Dette ifølge kritisk raseteori, som Biden har erklært som en viktig del av USAs nasjonale sikkerhetsstrategi. Hvis man ikke er en erklært antirasistisk aktivist, så er man rasist. Silence is violence, skrek BLM-pøbelen.

Hvite mennesker som beklager sine hvite privilegier, er som menn som erklærer seg som feminister. De er som figuren Reek i Game of Thrones, som omfavner sin egen fornedrelse etter å ha blitt torturert, kastrert og ydmyket på det groveste.

Mennesker kan være smarte og dumme, vakre og stygge, sympatiske eller onde. Dette styres av personlighet og oppdragelse, ikke av hudfarge.

Men dette er det vel rasistisk å mene i anno woke.

Les også:

«Konservativ» historiker mener høyresiden har mistet forstanden

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!


Kjøp julegavene fra Document!



Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.