Hver gang hun åpner munnen, faller alt på plass. Hun er en av Norges mest uspiselige skikkelser. Selv mener hun at det skyldes rasisme. Men egentlig skyldes det hennes ufattelig usmakelige opptreden.

Nå krever hun å bli tatt på alvor i selveste Klassekampen. Og raser mot hudfargen til litteraturkritikere i kritthvite Norge.

Er det for få kritikere med minoritetsbakgrunn? Dette er spørsmål som «poeten», forfatteren og redaktøren for magasinet med det treffende navnet Fett vil ha svar på.

Vi snakker om Sumaya Jirde Ali.

For hvite mennesker kan ikke ta minoriteter på alvor, mener hun.

Dette minoritetsmaset er grenseløst irriterende. Alle er en minoritet, på en eller annen måte. Somaliere er ingen minoritet sammenlignet med nordmenn. I Somalia bor det nesten 16 millioner mennesker. I tillegg har somaliere i stort antall flyttet til land som gir dem gratis penger.

Vi etniske nordmenn er i så måte en klar minoritet sammenlignet med somaliere, vi er vel under fire millioner nå.

– Problemet oppstår når deres lesning begrenser litteraturen vår, sier Ali.

Denne setningen gir ingen mening. Jeg har lest den tyve ganger, den er uforståelig.

Jirde Ali mener hun og andre med minoritetsbakgrunn ikke blir tatt på alvor som poeter.

– I stedet er oppmerksomheten på bakgrunnen og hudfargen vår.

Vel: Kanskje noe av grunnen er at dette temaet er det eneste du noensinne snakker om selv? Om hvor synd det er på deg, om hvor plaget du er som minoritet?

Du har blitt støttet og hyllet og tildelt priser. Du ble kåret til Årets Bodøværing, i min fødeby. Du får utgitt bøker og blir tildelt godt betalte jobber, du blir kalt redaktør.

Alt uten et eneste sympatisk trekk. Og du sutrer videre.

En opptelling Klassekampen har gjennomført, viser at den norske kritikerstanden er nesten helhvit.

Blant litteraturanmelderne registrert i Kritikerlagets lister, er det bare 2 av 159 som har minoritetsbakgrunn.

Hvor mange somaliere i Norge behersker norsk på et slikt nivå at man kan bli litteraturanmelder i riksaviser? Jirde Ali er en av disse, hun har begynt å anmelde bøker for tidsskriftet Vinduet.

Så hvis hun ikke liker en bok av Douglas Murray, så kan hun vel bare konkludere med «fuck Douglas Murray».

Som forfatter har Ali registrert at det nesten bare er hvite personer som anmelder bøkene hennes.

Hallo! Du bor i Norge. Man blir så lei av denne woke-galskapen.

– I dag er det flest kvinner som debuterer. Det er også mange med minoritetsbakgrunn. Alle er de med på å skape en ny norsk litteratur. Det største problemet nå er at vi har en kritikerstand som ikke forstår at litteraturlandskapet har endret seg.

Har Jirde Ali tenkt tanken at man kanskje forstår at litteraturlandskapet er i ferd med å endre seg, men at man som intellektuell ikke gidder å lese banale dikt av en person som tilfeldigvis er innvandrer?

Som hater meg som person på bakgrunn av min hudfarge? Som omfavner alt som fører vår sivilisasjon mot stupet? Som fremstår som en selvdiggende og usympatisk person som forakter alle som ikke ser ut som henne?

Som et eksempel på poesien man går glipp av ved å ignorere Jirde Ali: Her et dikt hun publiserte i samlingen Melanin hvitere enn blekemiddel i 2018.

Diktet heter treffende nok Kvinner som hater menn. Jeg har omtalt dette diktet tidligere, og siterer meg selv.

Jeg puster liv i murstein
Jeg går etter det jeg vil, sier det jeg vil, gjør det jeg vil
uten å bry meg om de som blir ubekvemme
av den store plassen jeg tar

Jeg sitter som en mann
Bryr meg ikke om dem
som synes det er brysomt

Jeg synger, danser og sminker meg til livets fest
Bryr meg ikke om dem
som grøsser av en hijabis frie valg

Mine skrik får tradisjonsfjellene
til å skjelve
Min selvsikkerhet får torden
til å skvette
Ingenting er farligere enn
en kvinne som er i ett
med seg selv

Selvtilliten er åpenbar stor når hun tror hun kan puste liv i murstein, få fjell til å skjelve og torden til å skvette.

Les også: Amanda hylles av en hel verden for middelmådig poesi

Men Jirde Ali er ikke ferdig med sin jakt på det sublime. Hun overgår seg selv i elegant språkføring.

Hun mener det er et problem at portvokterne i bransjen som regel har lik bakgrunn.

– Det er ofte folk på samme alder, fra samme sosioøkonomiske bakgrunn, med samme seksuelle orientering. Det er den samme gjengen som kårer årets bok, som sitter på scener og diskuterer litteratur, som kjøper inn bøker i forlagene, sier Ali.

– Det er en runkering bestående av de samme folkene.

En «runkering», altså. Heldigvis bidrar den selvhøytidelige kvinnen Jirde Ali med «mangfold». Jeg kaller det enfold. Vi har hørt det tusen ganger før. Hvithet er stygt, å ha normale seksuelle preferanser er feil, minoriteter må hylles, selv når de faktisk er langt flere enn oss få som tilhører majoriteten. Vårt kjønn er feil, det fins ikke noe kjønn, islam er fred, blah, blah, blah.

– Grunnen til at jeg gjør det, er at jeg oppriktig mener jeg må. Jeg må gjøre det andre i bransjen ikke evner. Og jeg er pisslei. Jeg vil jo bare holde på med mine ting. Jeg vil ikke leke «wingwoman» for norsk forlagsbransje, sier Ali.

Ingen har bedt deg om å være «wingwoman», uten at jeg egentlig forstår hva det betyr. Ingen er interessert i det du ikke har å si.

For virkelig å klemme mangfoldet ned i halsen på oss, har Klassekampen gravd frem en annen minoritetsforfatter, Priya Bains.

– Jeg mener ikke at kritikere skal vite alt, men bøker skrevet av minoriteter blir ofte lest på visse premisser, sier Bains.

Alle bøker blir lest på visse premisser. Det handler om fordommer og forventninger, og rammer i like stor grad en macho mann som ustanselig avskrives som hvit og middelaldrende. Men han har ikke sutrekapital.

– Jeg er fullt klar over at flesteparten som anmeldte meg, var voksne hvite menn, men det hadde ikke trengt å være et problem. Det er blindsonene denne hvitheten skaper, som er problemet, sier hun.

Vår hudfarge gjør oss blinde. Tenk om noen hadde sagt noe lignende om alle med mørk hud?

Det finnes mange flotte innvandrere her i Norge, som tilpasser seg, jobber og setter pris på å leve i et land som inntil nylig var et fritt land.

Men Sumaya Jirde Ali gjør alle disse innvandrerne en bjørnetjeneste ved sin evinnelige sutring og egenpromotering.

Dessuten er hun helt ubrukelig som skribent. Ikke på grunn av hudfarge eller hijab, men på grunn av hjernevask og manglende evner.

KREVER Å BLI TATT PÅ ALVOR

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.