Amanda Gorman hylles for fremførelsen av sitt eget dikt under innsettelsen av president Joe Biden. Foto: Patrick Semansky-Pool / Getty Images / AFP / NTB

Diktanalyse er ikke mitt spesialfelt, men når Amanda Gorman (22) hylles i medier verden rundt, etter å ha fremført diktet The Hill We Climb under innsettelsen av Joe Biden, kom ånden over meg. For både presentasjon og diktet fremsto som middelmådig. Men før jeg fikk satt igang hadde Melanie McDonagh kommet meg i forkjøpet.

I The Spectator 21. januar går McDonagh kritisk gjennom diktet, og konkluderer i overskriften:

Amanda Gorman was let down by a terrible poem 

Gorman stjal showet. Ung, vakker og med korrekt hudfarge, mønsterstudent fra eliteuniversitetet Harvard, åpenbart en dyktig ung dame med en flott fremtid foran seg. Men problemet var at selve diktet var sammenrasket vrøvl.

McDonagh går gjennom hele diktet, med sarkastiske kommentarer underveis. Noen eksempler:

When day comes, we ask ourselves, where can we find light in this never-ending shade?

The loss we carry. A sea we must wade.

(How does ‘The loss we carry. A sea we must wade’ follow from the first line about finding light, unless it’s simply to make ‘wade’ rhyme with ‘shade’?)

We braved the belly of the beast.

(Eh?)

Somehow we weathered and witnessed a nation that isn’t broken, but simply unfinished.

(Alliteration – ‘weathered and witnessed’ – doesn’t mean the two verbs make sense or work together)

Det nyskrevne og sammenraskede diktet, som var skrevet spesielt for anledningen,  tar også for seg «stormingen av Capitol»

We’ve seen a force that would shatter our nation, rather than share it.

Would destroy our country if it meant delaying democracy.

And this effort very nearly succeeded.

But while democracy can be periodically delayed, it can never be permanently defeated.

(This refers to the incursion of extremists into Congress, which took place while our poet was at work. But while the lines from ‘We’ve seen a force…’ try for grandiosity, they collapse with the mundane ‘this effort very nearly succeeded.’ The lines don’t hang together.)

Dette er ikke poesi, men politisk aktivisme. Gorman snakker til «de gode kreftene». Halve befolkningen er ekskludert. Dette kunne heller vært fremført på en demonstrasjon i regi av Black Lives Matter:

If we merge mercy with might, and might with right, then love becomes our legacy and change our children’s birthright.

So let us leave behind a country better than the one we were left.

Every breath from my bronze-pounded chest, we will raise this wounded world into a wondrous one.

Hun strekker ut en hånd (bevisst eller ubevisst) til The Great Reset og Building Back Better-filosofien i følgende linje:

We will rebuild, reconcile, and recover.

At Gorman er mer aktivist enn poet i denne sammenheng framgår nokså klart av følgende linjer:

And yes we are far from polished.
Far from pristine.
But that doesn’t mean we are
striving to form a union that is perfect.
We are striving to forge a union with purpose,
to compose a country committed to all cultures, colors, characters and
conditions of man.

Unity? En perfekt union?  Nei, de forsøker ikke en gang å bevege seg i den retningen. Det er faktisk hva Gorman sier i fremførelsen. Det de strever etter er mening i form av mangfold, multikultur, altså identitetspolitikk. På en måte er dette diktets høydepunkt, et kort øyeblikk hvor man kunne skimte sannheten rett under overflaten.

Gorman fremstår som en privilegert slam-poet eller kanskje en mislykket rapper, der hun vifter ustanselig med armene for liksom å understreke betydningen av ordene hun fremfører. Nødrimene florerer, rytmen mangler, det er politisk korrekt, tilpasset den moderne dialogen om «sosial rettferdighet».

USAs svar på Sumaya Jirde Ali?

Vi har opplevd noe lignende her hjemme, jeg tenker på den ukritiske hyllesten av Sumaya Jirde Ali. Hun har vunnet Zola-prisen og blitt kåret til Årets stemme. Jirde Ali debuterte med diktsamlingen Kvinner som hater menn i 2017, det samme året ble hun kåret til «Årets Bodøværing». Hun fulgte opp med Melanin hvitere enn blekemiddel i 2018. Nylig kom hennes tredje poesibok ut, tilfeldigvis anmeldt av Aftenposten noen timer før disse ordene er skrevet.

Her et dikt fra Kvinner som hater menn, det første som dukket opp ved Google-søk:

Jeg puster liv i murstein
Jeg går etter det jeg vil, sier det jeg vil, gjør det jeg vil
uten å bry meg om de som blir ubekvemme
av den store plassen jeg tar

Jeg sitter som en mann
Bryr meg ikke om dem
som synes det er brysomt

Jeg synger, danser og sminker meg til livets fest
Bryr meg ikke om dem
som grøsser av en hijabis frie valg

Mine skrik får tradisjonsfjellene
til å skjelve
Min selvsikkerhet får torden
til å skvette
Ingenting er farligere enn
en kvinne som er i ett
med seg selv

Selvtilliten er åpenbar stor når hun tror hun kan puste liv i murstein, få fjell til å skjelve og torden til å skvette. Det er uansett ikke like elegant som da Muhammed Ali sa:

I done wrestled with an alligator, I done tussled with a whale; handcuffed lightning, thrown thunder in jail; only last week, I murdered a rock, injured a stone, hospitalized a brick; I’m so mean I make medicine sick.

Jirde Ali tror tydeligvis at hun er verdens midtpunkt, at alle bryr seg om hva hun sier, eller reagerer på at hun tar stor plass og sitter som en mann. Er ikke dette en form for narsissisme? De fleste bryr seg vel ikke noe særlig om hva Jirde Ali sier, eller hvordan hun sitter.

Hun bryr seg ikke om dem som «grøsser av en hijabis frie valg». Hijab=Frihet altså. Det spørs om de kvinnelige heltene i Iran som risikerer livet ved å vise seg uten hijab er enige med den unge, norsk-somaliske poeten.

Jirde Ali avslutter med følgende linjer:

Jeg viser ingen dyd; jeg er den største hora
Puster liv i murstein
og min styrke
får den til å smuldre opp.

Okay. Whatever.

Urettferdig sammenligning

Det er uansett urettferdig å sammenligne de to. Gorman har tross alt noe å vise til. Hun vokste opp med en alenemor i LA, hadde problemer med talefeil, men klarte mot alle odds å komme inn på selveste Harvard. Gorman ble uteksaminert med laud. Hun har vunnet prisen som årets unge poet i et land med over 300 millioner innbyggere. Mens Jirde Ali på en merkelig måte blir hyllet for å bli hyllet, og kjendis fordi hun er kjent.

Det er også en del av diktet til Gorman som på mange måter beskriver det hun opplever: å gå fra å være en ung, ukjent poet til berømmelse over natten. Hun beveger seg fra skyggene, inn i lyset, iført et gult antrekk som symboliserer lys. Hvis dette er bevisst, er det faktisk ganske elegant.

Men begge fremviser en form for uærlighet i sine tekster, det fremstår som falskt, ren posering. Tekster som accessories. Og begge opptrer i tospann med eliten. Dette er ikke fri kultur, det er samrøre. Poesi utnyttet politisk.

Da foretrekker jeg en genuin rapper, som den skandaleombuste og geniale/gale Trump-supporteren Kanye West. Han er ikke redd for å bevege seg utenfor det aksepterte, som i Golddigger. Med seg har han Jamie Foxx, som vant Oscar, BAFTA og Golden Globe for rollen som Ray Charles i filmen Ray (2004). Teksten er nemlig i stor grad stjålet fra låta I’ve Got a Woman utgitt av legenden Ray Charles i 1954.

Now, I ain’t sayin’ she a gold digger (When I’m in need)
But she ain’t messin’ with no broke niggas (She give me money)
Now, I ain’t sayin’ she a gold digger (When I’m in need)
But she ain’t messin’ with no broke niggas (I gotta leave)
Get down girl, go ‘head, get down

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂