Det var nesten ikke til å tro: Selveste Neil Young krevde at Joe Rogan skulle kanselleres fordi han ikke lydig fulgte det offentlige narrativet rundt covid-19. Så da blir spørsmålet: Bør vi kansellere Neil Young?

Neil Young, en av mine største musikalske helter. Rockeguden, låtskriveren, gitaristen, forkjemperen for den lille mann. Hvordan kunne han synke så lavt? Han som så sent som i 2006 turnerte USA med sin «Freedom of Speech Tour?»

Da jeg som ung gutt lærte å spille gitar, var det tre gitarister som inspirerte meg mest. David Gilmour med sine enkle, men vakre gitarsoloer. Mark Knofler for hans rytmiske og elegante gitarlinjer.

Og så var det Neil Young, kongen av kassegitar, med det ene riffet tøffere enn det andre. Hør f.eks den akustiske versjonen av Ohio, fra Massey Hall i 1971.

Han hadde en helt egen stil, lett gjenkjennelig, intens, rytmisk og kreativ. Og det var mulig å lære seg disse tingene, i motsetning til musikken til shredders som Steve Vai og Van Halen.

En linje fra Bach til Van Halen: Brandenburger­konsert nr. 5 og Eruption

Som barn fikk Neil Young polio, han ble født før vaksinen var rullet ut. Det var dramatisk, og i en alder av 6–7 år måtte han lære seg å gå på nytt.

Senere fikk han både epilepsi og diabetes. Hans foreldre skilte seg, og familien ble splittet i to: Neil og moren flyttet 1600 kilometer unna faren og broren.

Så Neil Young er ikke ukjent med lidelse.

Gjennombrudd

Etter en viss suksess med Buffalo Springfield og Crosby, Stills, Nash & Young kom det store gjennombrudet med albumet «After the Gold Rush» i 1970. Tittellåta var en intens ballade om narkomisbruk, miljøvern, menneskelige forhold og angst.

I was lyin’ in a burned-out basement
With a full moon in my eyes
I was hopin’ for replacement
When the sun burst through the sky
There was a band playin’ in my head
And I felt like getting high
I was thinkin’ about what a friend had said
I was hopin’ it was a lie
Thinkin’ about what a friend had said
I was hopin’ it was a lie

Her framført på pumpeorgel under Farm Aid 1998.

Med albumet «Harvest» var Neil Young på alles lepper, og her finner vi også hans eneste listetopp, Heart of Gold. Young mislikte suksessen og følte at suksessen gjorde ham litt for vanlig. Han skal ha uttalt:

«Heart of Gold put me in the middle of the road. Traveling there soon became a bore, so I headed for the ditch. A rougher ride but I saw more interesting people there.»

To andre låter fra dette albumet, som mange regner som hans beste, peker mot dagens situasjon. I Old Man finner vi følgene tekstlinje:

Old man, look at my life
I’m a lot like you were

Men som ung var Neil Young en forkjemper for den lille mann, og en sterk kritiker av makten. Underveis kjempet han for småbønder, de småbrukene som gjerne var familiedrevet, men som er tilnærmet utryddet og erstattet med industrielt landbruk i massiv skala.

Sammen med Willie Nelson og John Mellemcamp arrangerte Young konserten Farm Aid første gang i 1985. Prosjektet lever fortsatt.

Som gammel mann har han tydeligvis endret holdning. At en mann som skrev Needle and the Damage Done kan støtte opp under et korrupt regime som sprer fentanyl ut over hele landet og lar 100.000 amerikanere dø av dop hvert år, det er uforståelig.

At han tar side med Fauci og legemiddelmafiaen mot en søkende sjel som Joe Rogan, er også uforståelig, rent ut forkastelig.

Hvor har det blitt av samholdet, det å stå side ved side i kampen mot (over)makten? Hør f.eks. «From Hank to Hendrix»:

Can we get it together
Can we still stand side by side
Can we make it last
Like a musical ride?

New glass in the window
New leaf on the tree
New distance between us
You and me

Neil Young hyllet en gang friheten, selv om han forsto at livet satte begrensninger. Men som ung hadde man muligheten. Senere, med familie, barn og regninger som må betales, så blir det vanskeligere. Friheten blir krevende. Da må vi i det minste bevare så mye av den som mulig, og ikke overlate fjernkontrollen til FHI og andre statlige myndigheter.

Dette er temaet i den ubeskrivelig vakre «Unknown legend».

You know it ain’t easy
You got to hold on
She was an unknown legend in her time
Now she’s dressin’ two kids
Lookin’ for a magic kiss
She gets the far-away look in her eyes

Somewhere on a desert highway
She rides a Harley-Davidson
Her long blonde hair flyin’ in the wind
She’s been runnin’ half her life
The chrome and steel she rides
Collidin’ with the very air she breathes
The air she breathes

Men Neil Young ville etter «Harvest» bevege seg vekk fra kassegitaren og folkrocken. Han ville spille rock’n’roll, eller som han beskrev det selv: folkemusikk i rockedrakt.

Han traff alle typer amerikanske musikkelskere. Alt fra gamle svarte damer til rockere med puddelhår, unge jenter, punkere og voksne forretningsfolk. Alle fant noe de likte ved musikken til Young. Dette kommer tydelig fram av dette konsertopptaket, hvor Young fremfører en av sine mest klassiske rockelåter: «Hey Hey, My My (Into the Black)». Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Neil Young regnes som «The Godfather of Grunge».

En annen klassiker er «Rockin in the Free World». Ved første lytting kan dette føles som en patriotisk låt, en slags anti-kommunistisk hymne.

Men hvis man leser teksten, så ser man raskt at dette er sterk kritikk av det amerikanske samfunnet, hvor altfor mange mennesker faller igjennom og lever uverdige liv.

Neil Young fratar allikevel ikke individet alt ansvar for sin egen livssituasjon.

I see a woman in the night
With a baby in her hand
There’s an old street light (near a garbage can)
Near a garbage can (near a garbage can)

And now she put the kid away and she’s gone to get a hit
She hates her life and what she’s done to it
There’s one more kid that’ll never go to school
Never get to fall in love, never get to be cool

Selv opplevde jeg Neil Young live på Kalvøya i 1993. Jeg husker fortsatt at vi måtte kjede oss gjennom et for oss ukjent oppvarmingsband mens vi ventet på hovedattraksjonen. Bandet som varmet opp, het Pearl Jam. Senere samarbeidet Pearl Jam og Neil Young på det felles albumet «Mirror Ball».

Andre gjester på Kalvøya det året var storheter som Faith No More, Rage Against the Machine og Dweezil Zappa.

Spørsmålet jeg stilte innledningsvis, var følgende: Skal man nå plassere Neil Young på søppeldynga, og kansellere ham, slik han forsøkte å kansellere Rogan? Eller skal man skille kunsten fra kunstneren?

Jeg lener mot det siste. Uansett hvor sterkt jeg misliker hans utspill mot Spotify og Joe Rogan, så endrer ikke dette kvaliteten på musikken han lagde i sin beste periode, som riktignok tok slutt for rundt 30 år siden.

Det handler om selve soundtracket til min ungdomstid. Derfor velger jeg å beholde musikken, mens jeg forkaster musikerens handlinger.

Katalogen er så enorm at jeg har hatt store problemer med å velge ut låter. Alle kommer til å savne noe, selv jeg savner minst ti låter jeg gjerne ville fylt ut med. Men sånn er det, dagshumøret får bestemme.

Jeg skrev tidligere at Young var min kassegitar-helt. Men han spilte elektrisk gitar også, faktisk mye oftere enn han trakterte kassegitaren. Stilen var nokså rølpete, det var sjelden spesielt vakkert. Men allikevel gjorde det inntrykk, gjennom hans intensitet og brutale behandling av den stakkars gitaren.

Og noen ganger glimtet han til. Min favoritt i så måte er låta jeg velger å avslutte med, klassikeren «Cortez the Killer» fra albumet «Zuma» (1975).

And the women all were beautiful
And the men stood straight and strong
They offered life in sacrifice
So that others could go on

Hate was just a legend
And war was never known
The people worked together
And they lifted many stones

He came dancing across the water
Cortez, Cortez
What a killer