Mark Knopfler med pannebåndet som ble et varemerke i starten av hans karriere. Men ikke alle vet at han var inspirert av en norsk Nobelpris-vinner. Foto: Graham Wiltshire / REX/ NTB

Knut Hamsun ga ut boken Markens grøde i 1917. Det er et monumentalt verk om et menneskes kamp mot naturkreftene. En episk fortelling om Isak Sellanraa, som bryter ny mark i utkanten et sted i Hamarøy. Isak er en enkel sjel med enkle behov. Men han er en kar som ikke gir opp, tross motgang og slit.

Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1921 for denne romanen. I sin takketale sa han blant annet:

Hva jeg heller ville i denne stund, i alt dette lys og i denne strålende forsamling – det var å gå om til hver især av Dem med blomster og vers og gaver, å være ung igjen, å ri på bølgen. Det var det jeg ville – for en stor anlednings skyld, for en siste gangs skyld. Jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld – javel, men jeg mangler det viktigste, det eneste, jeg mangler ungdom. Uansett hva jeg burde nu – uansett hva som passer best – jeg tømmer mitt glass for alt ungt, for Sveriges ungdom, for all ungdom!

Min far sa en gang: Når man har passert 50, så er man fornøyd hvis man våkner opp om morgenen uten å ha vondt noe sted.

Vel: Jeg har passert 50, og forstår nå bedre hva han mente. Men det er ikke de fysiske smertene som tynger. Man tilegner seg mer forståelse med årene. Med forståelse følger en dyp skepsis, og en forakt for «bullshit». Men i musikken finnes det håp, selv om man selvsagt savner ungdomstiden.

Schopenhauer er en av mine favoritter innen filosofien. Dette skyldes to ting: For det første er det vel bare Friedrich Nietzsche  som hadde et sprekere språk. Og for det andre: Schopenhauer elsket musikk, som han så som den høyeste form for kunst.

Hamsun var en språkkunstner uten like i norsk litteraturhistorie. Som ung gutt ble jeg lamslått av historiene om August, som jeg leste i filler. Det var Morgan Kane og Hamsun liksom. Hemingway ble det neste skrittet videre. Også han hadde empatien klart fokusert på den lille mannen, den gamle mannen som sloss mot havet, eller desertørem som valgte kjærligheten og forsøkte å bevare sin menneskelighet i møte med krigens brutalitet.

Hemingway hadde skin in the game. Han tjenestegjorde selv som ambulansesjåfør under første verdenskrig, så boken Farvel til våpnene er delvis selvbiografisk.

Jeg er selv født i Bodø, så Hamsuns fortellinger fra Nord-Norge engasjerte meg. Løytnant Glahn, den desillusjonerte og kulturtrøtte hovedpersonen i Pan, kastet en sko på sjøen i et desperat forsøk på å vinne en ung pikes gunst (Edvarda). Det var noe en ung mann kunne kjenne seg igjen i.

Selv har jeg fortsatt dårlig samvittighet fordi jeg spente ben på den flotteste jenta i klassen, som ikke virket spesielt interessert i meg, det skjedde da jeg var ti år gammel. Hun ble heldigvis ikke alvorlig skadet, og fikk kun noen blåmerker. Men skammen vedvarer. Unnskyld, Birgitte!

Hamsun beskrev målet med sitt forfatterskap slik i tidsskriftet Samtiden i 1890:

[…] den Fornemmelsernes uberegnelige Uorden, det delikate Fantasiliv holdt under Luppen,
disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa, skridtløse, sporløse Rejser med Hjærnen og
Hjærtet, sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det
ubevidste Sjæleliv.

Asbjørn Aarseth var  professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Han beskrev Pan som en prosalyrisk roman:

Men Pan er ingen vanleg familieroman om unge menneske ein hektisk sommar på Sirilund. Det er rettare å kalle verket ein prosahymne til naturens universelle eros, eit dikt om lengten etter einskap mellom mennesket
og det løyndomsfulle livet i skogen

Den erotiske spenningen i Hamsuns bøker var også spennende for en ung mann. For dette var erotikk, ikke porno. Det var vakkert, noen ganger pinlig, men aldri vulgært.

Fra Hamsun til Dire Straits

Omtrent samtidig som jeg ble kjent med Hamsun, hadde jeg kjøpt meg en gitar som jeg forsøkte å håndtere. Mine kilder til inspirasjon den gangen var ikke de umulige gitarpartiene til Eddie van Halen, eller de uforståelige komposisjonene til Frank Zappa. Man må begynne med noe man har håp om å kunne beherske.

Det var særlig to gitarister som inspirerte meg. Den ene var David Gilmour i Pink Floyd. Den andre var Mark Knopfler, frontfiguren i Dire Straits.

Begge to sto for melodiøs og relativt enkel gitarspilling. Etter et års tid kunne jeg alle soloene utenat (noter kunne jeg ikke), og begge to har gitt meg mye glede senere i livet.

Knopfler var utdannet lærer, med stor interesse for litteratur. Dette preget hans tekster, som fant inspirasjon i klassisk litteratur. En av de som inspirerte ham var Knut Hamsun.

Mark Knopfler satt på bussen, han leste Markens Grøde. Oppslukt av fortellingen kikket han ut av vinduet, og så et gateskilt. Noe falt på plass for ham. Kombinasjonen ble til en av hans flotteste komposisjoner: Telegraph Road.

Well a long time ago, came a man on a track
Walking thirty miles with a sack on his back
And he put down his load where he thought it was the best
He made a home in the wilderness
Både Markens grøde og låta Telegraph Road hyller sliteren. De som gjerne vil ta i et tak, men som blir fratatt muligheten av nådeløse omgivelser.
I used to like to go to work but they shut it down
I’ve got a right to go to work but there’s no work here to be found
Yes, and they say we’re gonna have to pay what’s owed
We’re gonna have to reap from some seed that’s been sowed

Mark Knopfler rettet, som Hamsun, oppmerksomheten mot den lille mannen. Tekstene handlet om vanlige folk med vanlige problemer. Allerede i den første hiten Sultans of Swing, som også var den første Dire Straits-låten jeg hørte, er respekten for arbeiderklassens kulturelle forståelse åpenbar.

You check out guitar George, he knows-all the chords
Mind, it’s strictly rhythm he doesn’t want to make it cry or sing
They said an old guitar is all, he can afford
When he gets up under the lights to play his thing
And Harry doesn’t mind, if he doesn’t, make the scene
He’s got a daytime job, he’s doing alright
He can play the Honky Tonk like anything
Savin’ it up, for Friday night
With the Sultans
We’re the Sultans of Swing

Han returnerer til temaet gjentatte ganger, også i monsterhiten Money For Nothing.

We gotta install microwave ovens
Custom kitchen deliveries
We gotta move these refrigerators
We gotta move these colour TV’s
See the little faggot with the earring and the makeup
Yeah buddy that’s his own hair
That little faggot got his own jet airplane
That little faggot he’s a millionaire

Teksten er selvsagt kritisert av woke-fascistene, siden han bruker uttrykket «faggot» tre ganger. Allerede i 2011 ble låten «banned» av radiostasjoner i Canada.

Its lyrics were found to be «unacceptable», contravening the human rights clauses of the Canadian Association of Broadcasters’ code of ethics. It has been banned from radio stations nationwide.

Oh, the horror.

I Romeo og Juliet beskriver han umulig kjærlighet i rennesteinen.

Come up on different streets, they both were streets of shame
Both dirty, both mean, yes, and the dream was just the same
And I dreamed your dream for you and now your dream is real
How can you look at me as if I was just another one of your deals?

When you can fall for chains of silver you can fall for chains of gold
You can fall for pretty strangers and the promises they hold
You promised me everything, you promised me thick and thin, yeah
Now you just say «Oh, Romeo, yeah, you know I used to have a scene with him» 

Men håpet om samhold er underliggende. Knopfler forakter ikke de fattige, slik vår statsminister gjør. Han lider med dem, slik Hamsun bar børen med Isak og Løytnant Glahn, og respekterte urokråka og rabulisten August. Fra Brothers in Arms:

Through these fields of destruction
Baptism of fire
I’ve watched all your suffering
As a battle raged high
And though they did hurt me so bad
In the fear and alarm
You did not desert me
My brothers in arms 

Knopfler kunne egentlig ikke synge. Men han kunne formidle. Han var ikke den mest teknisk dyktige gitaristen. Men han kunne skape melodier, stemning, følelser og magi.

For hvis vi, som brødre, ikke kan hjelpe hverandre, så er spørsmålet: Hvem skal hjelpe oss? Det gjengse svaret synes å være Staten. Men Staten er mest opptatt av å ødelegge livene våre, og gi oss regningen etterpå. Derfor må vi finne likesinnede, brødre og søstre, som er villige til å ofre alt for friheten, og for sine barns fremtid.

Som den avdøde redaktøren av Charlie Hebdo sa det: Det er bedre å dø oppreist enn å leve mens man kneler.

Mark Knopfler var blant annet inspirert av Chet Atkins, og et flott klipp viser de to eminente gitaristene kose seg sammen. Men for meg er høydepunktet den Hamsun-inspirerte Telegraph Road.

Skru opp lyden. Ta et glass vin, en øl eller en eplemost for den saks skyld. Og nyt denne hymnen som en god start på helgen.

 





Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂