Som ung mann hadde jeg enkle interesser. Det var fotball, ishockey og musikk. Og de kuleste gutta var AC/DC. Jeg ble frelst.

AC/DC er et band som spiller rock. De avviser alle beskrivelser som forsøker å putte dem inn i en eller annen bås.

AC/DC er ikke et politisk band. De er hverken konservative eller «woke». De vil bare «have a good time».

Min fascinasjon for AC/DC startet allerede på barneskolen. AC/DC var så tøffe at min skole hadde et eget band som kun spilte låtene deres. Dette var tidlig i karrieren til Petter Baarlie, senere kjent fra Backstreet Girls. Petter var for øvrig også en meget talentfull fotballspiller for Skedsmo. Her snakker vi guttelandslagsnivå, ikke en stjerne på et tilfeldig bygdelag.

Noen ganger er virkelighet og fantasi vanskelig å skille fra hverandre. Men jeg har et minne om at jeg måtte steppe inn som rytmegitarist i en konsert av bandet Riff/Raff, som spilte coverlåter av AC/DC med Petter i skoleuniform. Hvis jeg husker riktig, skjedde dette på en ungdomsskole på Skedsmo. Er dette sant? Jeg aner ikke, det er 40 år siden, minst. Men jeg husker Petter og broren Terje, som dessverre døde tidlig.

Det som er helt sikkert, men som jeg hadde glemt, var at jeg spilte gitar i punkegruppa Black Deal. Vi var vel rundt ti–tolv år gamle og hadde medlemmer som senere spilte i War Pigs og Allied Forces. Som ingen har hørt om, selvsagt, vi var glade amatører.

Hele bandet besto av de snilleste fotballguttene du kan tenke deg, men vi følte oss ganske tøffe da. En fra bandet (og fotballaget) sendte meg en morsom greie nylig, hvor han som tok over for meg etter at jeg flyttet, angriper pressen på grunn av manglende omtale, selv om Black Deal selvsagt var verdens beste band! En av bandmedlemmene var broren til vokalistene i Riff/Raff.

Jeg siterer fra faksimilen fra 1982, skrevet av en barndomskamerat, kaptein på fotballaget og i dag fortsatt i musikkbransjen.

Angående spalten om Tærud rock i Akershus Arbeiderblad, den var så elendig at vi holdt på å drite på oss. Der sto det bare om detta JÆVLA lærerbandet som dreit seg ut, PRESSEN ER NOE DRITT!

AC/DC tok ikke seg selv så alvorlig som vi gutta i Black Deal. De ville bare skape fest og moro. Men de gjorde noen musikalske grep som førte dem inn i legendestatus.

Jeg er ikke noen ekspert på musikalsk terminologi, men jeg forstår rytme. AC/DC bruker gitar-riff og trommer vekselsvis, det som amerikanere kaller upbeat. Det betyr at gitar-riffet kommer mellom rytmen fra trommen.

Hells Bells er et nydelig eksempel på dette musikalske fenomenet.





 

Hells Bells. Helvete. Highway to Hell. Selvsagt ble AC/DC beskyldt for å være satanister og alt mulig rart.

Men hva dreier det seg om, egentlig?

Hells Bells handlet om Bon Scott sin begravelse. Gutta i bandet likte ikke å begrave en kollega, og muligens venn.

Bon Scott var jo den «opprinnelige» vokalisten, som også er vokalisten i den originale versjonen av Highway to Hell. Men det var ikke satanisme han snakket om. Det handlet om at han ikke taklet livet, han var en alkoholiker, og han skjønte hvor det bar. Han levde et liv som førte ham rett til helvete.

Scott utpekte selv sin etterfølger før han døde.

Å påstå at dette har noe med satanisme å gjøre, er ren idioti. Se hvordan de svært katolske folka fra Argentina tar imot låta Highway to hell, her fremført av Brian Johnson. En av tidenes beste konserter, som jeg dessverre gikk glipp av.

Et utdrag av teksten.

No stop signs
Speed limit
Nobody’s gonna slow me down
Like a wheel
Gonna spin it
Nobody’s gonna mess me around
Hey satan
Payin’ my dues
Playin’ in a rockin’ band
Hey mumma
Look at me
I’m on the way to the promised land
I’m on the highway to hell
Highway to hell




Jeg finner trøst i det faktum at jeg opplevde AC/DC live i 1980. Jeg var 12 år gammel. Mitt favorittband skulle ha konsert på Chateau Neuf, 800 billetter. Jeg sto 20 cm fra scenen, en helt utrolig opplevelse.

Siden jeg hadde en 14 år gammel punker i nabolaget, så fikk jeg av min mor lov til å dra. En kar med grønt hår og nåler i nesa skulle sørge for min trygghet. Herregud så dumme våre foreldre var, men det var basert på kjærlighet, og egentlig gjorde mine foreldre ingenting galt. Det var tillit. Frihet. Eller som Bon Scott sier det: Liberty!





Når jeg ser Bon Scott, så tenker jeg på Jordan B. Peterson. Han sier at vi skal rydde på rommet før vi fikser verden. Og han sier «stand up tall with your shoulders back». Eller som min kone lærte av sin mor: Fram med puppene! Men Scott ødela seg selv.

Ropet om Liberty er umulig å oversette til norsk, siden vi ikke har et begrep som kan gjengi betydningen, Men det Bon Scott egentlig sier, er liberty or death. Dette resonnerer med omtrent halvparten av befolkningen i USA. Her i Norge er vel folk stort sett fornøyde med å leve som slaver av velferdsstaten.

Før han døde gjorde Bon Scott fabelaktige ting, Et eksempel, som er ren humor, er da en eller annen produsent fikk den nokså idiotiske idéen om at sekkepipe og hardrock var en god kombinasjon. Så siden Scott, som var «a true scotsman», fikk forespørsel om han kunne spille sekkepipe, så sa han selvsagt ikke nei. Han hadde aldri vært borti en sekkepipe, men måtte bare lære å spille et nytt instrument. Resultatet er fornøyelig.





Peterson er jo en sånn «høyreekstrem» som har mistet forstanden, så han kan vi glatt avvise. Men: Han sier sånne enkle sannheter som min far lærte meg når jeg vokste opp. Det er litt slitsomt. For som jeg alltid sier: Frihet innebærer ansvar. Og hvem vil ha ansvar?

Min far lærte meg å ikke være slem mot andre, men forsvare meg hvis det var nødvendig. Han hadde en teori om at bryting var nok, jeg tok det et skritt videre. Men poenget er det samme.

AC/DC kan ikke overleve i en woke verden. Men det betyr egentlig ikke så mye. For AC/DC har levd livet. Hvilket rockeband kunne gitt ut en låt om kjønnssykdommer hos horete kvinnfolk i dag? Vel: Katolikkene i Argentina elsker det, og Angus Young leverer stripping på høyt humoristisk nivå.

The Jack er altså australsk slang for gonoré. Dirty little bitch klarer dere vel å oversette selv. Strippeshowet til Angus er kun humor.





Min favoritt varierer etter dagsformen. Men en av de klassiske låtene, hvor Bon Scott bokstavelig talt stand up tall with his shoulders back, er den klassiske låta Let there be rock.

Dette er et angrep på eliten, som suger penger ut av folkets talenter. At han ifører seg prestelignende klær, viser bare hvor viktig budskapet egentlig er. Kostymet forsvinner etter hvert.

And the guitar man got famous
The business man got rich
And in every bar there was a superstar
With a seven year itch

There was fifteen million fingers
Learnin’ how to play
And you could hear the fingers pickin’
And this is what they had to say

Let there be rock! Etter min mening tidenes beste rockelåt. Uenigheter forventes og aksepteres, fordi: LIBERTY!

Jeg har tidligere omtalt Metallica i forbindelse med den sinnssyke konserten utenfor Moskva. Men det var AC/DC som var invitert. Metallica var bare «side kicks». Og opptakene fra det AC/DC gjorde på den historiske konserten, er rett og slett ikke så mye å skryte av.

Les også: Metallica på Monsters of Rock, Moskva, 1991: Legendarisk

Nokså interessant at jeg har skrevet en hel artikkel om AC/DC uten nesten å nevne Angus Young, Men … Det er bare å lytte. Angus er kongen over alle konger. Han er pøbelens gitarist. Han er gitaristen for oss med handikap (altså små fingre). Angus er gitaristen for oss som digger Chuck Berry, Martin Luther King, Muhammed Ali og blues, men som avskyr Black Lives Matter.

Det eneste problemet med Angus er at han er avholdsmann.

Om musikerne i AC/DC så kan jeg si det enkelt: De er bunnsolide. Tragedier, dødsfall, Alzheimer og slikt, dette endrer ikke på det grunnleggende: Gutta/mennene i AC/DC forsto rock, de forsto dynamikk, de forsto hvor viktig stillheten er i god musikk. Pausene, som så rammes av brutaliteten, det som de selv kaller Riff/Raff.

Finnes det noe tøffere band? Jeg tviler. Let there be rock!





Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.