Johann Sebastian Bach og Eddie Van Halen. Det skiller nesten 300 år, og stilen er absolutt ulik. Men finnes det noe som knytter disse fremragende musikerne og komponistene sammen? Foto: Wikipedia – Mediapunch/ REX/ NTB

Ved første øyekast virker det kanskje merkelig å lete etter et slektskap mellom rockegitaristen Eddie Van Halen og barokkens Johann Sebastian Bach. Men et for meg ukjent stykke av Bach fikk meg til å tenke på det nylig avdøde gitargeniet.

Bare for å understreke: Denne artikkelen er ikke et forsøk på å sidestille Bach og Van Halen. Inspirasjon kan kun gå én vei i historien, og mens Bach er en gigant, er Eddie Van Halen i hovedsak bare en veldig dyktig gitarist. Men i et øyeblikk fant jeg altså et tilknytningspunkt.

Eddie Van Halen

Eddie Van Halen er født i Nederland i 1955. Familien flyttet til California i 1962, da Eddie var 6–7 år gammel. Han var sønn av en jazzpianist, og foreldrene ville gi barna en klassisk bakgrunn. Eddie gikk hos en eldre pianolærer, men lærte aldri å lese noter. Hans metode var å høre på stykker av kjente komponister, for deretter å improvisere fram noe ved å bruke hukommelsen. En av de første komponistene han lekte seg med, var faktisk Bach. Med sin voldsomme musikkforståelse og gode teknikk klarte Eddie å vinne en lokal pianokonkurranse tre år på rad.

Eddie gikk lei av piano og begynte å spille trommer. Men siden broren Alex var bedre, byttet Eddie til gitaren da han var 12 år gammel. To år senere hadde han lært seg alle soloene til sitt største forbilde: Eric Clapton i Cream.

For å gjøre en lang historie kort: Eddie Van Halen utviklet seg etter hvert til en av verdens fremste gitarister, som kunne spille uanstrengt i et helt sinnssykt tempo, mens han blandet et rått uttrykk og nesten klassiske partier.

Eddie og broren startet et band som først het Mammoth. Men siden dette bandnavnet allerede var opptatt, skiftet de navn til Van Halen.

Hans mesterstykke på gitar kom allerede på debutalbumet, som kreativt nok også fikk tittelen «Van Halen».

Svært midlertidig minnesmerke på et fortau i Pasadena, etter at Edward Van Halen døde i oktober 2020. Foto: REUTERS/Mario Anzuoni/ NTB

«Eruption»

«Eruption» skulle egentlig ikke være med på albumet, det var mest noe Eddie lekte seg med på konserter, ulike temaer han improviserte rundt. Ikke to utgaver var like. Det som gikk igjen, var de mange ulike temaene, overganger mellom brutalitet og skjønnhet, hyppig bruk av trioler i rasende tempo, utført med kirurgisk presisjon. Enkelte partier er klart klassisk inspirerte, andre partier høres nesten dataprogrammerte ut i noen få sekunder (ca. 7,00), før Eddie lar soloen ta nok en ny vri.

I soloen tar Eddie i bruk den etter hvert velkjente teknikken tapping, altså å slå på strengene med fingertuppene. Dette var egentlig ikke noe nytt. Også Harvey Mandel fra Canned Heat brukte metoden. Eddie Van Halen skal ha sett Mandel live som ungdom. Jazzgitaristen Tal Farlow brukte tapping tidlig på 1900-tallet. Det er flere eksempler jeg kunne ha nevnt.

Hovedpoenget er: Eddie Van Halen var ikke først ute. Men han populariserte og utviklet denne måten å spille sologitar på, og var tidlig ute med double tapping, som betyr at man «spiller piano» på gitaren med begge hender. Dette åpnet for uante muligheter.

Resultatet ble blant annet det som regnes som (en av) de beste gitarsoloene noensinne. Dette er selvsagt smak og behag. Men jeg har ikke sett mange kåringer som ikke har «Eruption» blant de aller beste på listen. Og siden Eddie Van Halen døde i oktober, passer det fint med en hyllest.

Eddie brukte for øvrig også teknikken på akustisk gitar. Og han gjør fortsatt inntrykk på unge mennesker i dag. Som når denne karen fra USA hører Van Halen for første gang.

Eddie var en bekjent av Frank Zappa, og sønnen Dweezil Zappa forteller her i et rørende klipp hvor sjenerøs Eddie var mot Dweezil i ungdomsårene, da han lærte å spille gitar, og senere hvordan Eddie var en støtte for Dweezil etter at hans far Frank døde. Dweezil avslutter med å spille «Eruption», men se heller originalen nedenfor.

Det er for øvrig Eddie Van Halen som spiller gitar på Beat It av Michael Jackson. Eddie skal ha stokket om på mye av arrangementet for at gitaren og melodien skulle fungere bedre sammen. Gitaren til Eddie driver hele låta. Quincy Jones og Jackson var strålende fornøyd, og resultatet kjenner vel de fleste. Det var for øvrig ikke avtalt noe honorar på forhånd.

Johann Sebastian Bach

Tyske Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en orgel- og cembalovirtuos fra barokken som komponerte på bestilling i et rasende tempo. Lenge etter sin død var han mest kjent som faren til sønnene Wilhelm Friedemann, Philipp Emmanuel og Johann Christian. Først senere ble han anerkjent som en av de ledende komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon.

Bach levde i en helt annen tid og tradisjon enn Van Halen. I barokken var musikken underlagt strengere regler. Bach selv videreutviklet en nesten matematisk form for musikk, med harmonier og kontrapunktikk der musikken består av selvstendige stemmer som samspiller med hverandre. Bach var dessuten en sentral bidragsyter til kirkemusikken.

I hele sin karriere var Bach en ansatt musiker, gjerne ved ulike hoff eller kirker. I starten av karrieren fikk han naturlig nok en del kjedelige oppgaver, som å kopiere noter eller transkripsjon av blant annet fiolinstykker til orgelmusikk. Bach jobbet blant annet med Vivaldis musikk.

Men Bach komponerte også, produksjonen er massiv. I et av disse stykkene kommer det fram noe som var nytt for meg. Jeg snakker om Brandenburgerkonsert nr. 5, og særlig cembalo-soloen mot slutten av første sats.

Årsaken til at jeg ikke kjente til dette stykket, er nok mine manglende kunnskaper om Bach, som kan forklares med at han ikke sto på spillelisten hjemme da jeg vokste opp (det gikk mest i Mozart, Beethoven, Grieg, Liszt, Chopin, Scott Joplin og klassisk jazz). Bach var av mine omgivelser definert som litt kjedelig.

Stykket er komponert i den perioden Bach tjente til livets opphold ved å utføre en del mindre spennende oppgaver i tillegg til å være musiker og komponist. Første utgave kom antageligvis rundt 1710, men ble senere tilpasset teknologisk utvikling, særlig at man fikk cembalo med to manualer. Den endelige versjonen ble dedikert til markgreven Christian Ludwig av Brandenburg i 1721.

Innledning og avslutning av første sats går i strykere, stemningen er lett, luftig og pen, man kunne nesten si politisk korrekt etter datidens standarder. Inspirasjonen fra Vivaldi er merkbar.

Men så skjer det noe. Det er som om frustrasjonen blir for stor, som om den kreative ånd tvinger seg frem og gjør opprør. Det er også et slags opprør for cembaloen, som hadde en nokså anonym plass i datidens strykeorkestre. Riktignok fungerte cembalisten også ofte som dirigent, men selve instrumentet spilte sjelden hovedrollen.

Dette er ikke en improvisasjon. Her slipper Bach via sirlig nedskrevne noter cembaloen løs. Personlig opplever jeg en villskap, en nyskapelse, en hyllest til livet, et rop om frihet, en protest mot tvangstrøya.

Det er som et utbrudd, en vulkan som flommer over. Altså: Eruption. Det handler selvsagt om to helt ulike musikalske sjangre. Ikke alle (kanskje få?) liker begge disse stykkene. Men personlig får jeg samme følelse av å høre dette stykket av Bach som jeg får av å høre en solo av Eddie Van Halen.

Mens Bach holdt på, var det han som dirigerte orkesteret og fremførte soloen på cembalo. Men det er tynt med opptak fra 1700-tallet.

Hvis du vil høre hele stykket, er det en fin fremføring her. Men jeg fokuserer mest på cembalo-delen, her fremragende fremført av Karl Richter, som også er dirigent. Nedenfor kan du se Eddie Van Halen leke seg gjennom sin «Eruption».





Eruption – Eddie Van Halen





Kjøp Asle Tojes bok her! 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂