Kommentar

The audience waves Syrian flags as they attend a music concert in the ancient theatre of Syria’s ravaged city of Palmyra on May 6, 2016, after Syrian troops backed by Russian air strikes and special forces on the ground recaptured the UNESCO world heritage site from Islamic State group fighters in March. / AFP PHOTO / LOUAI BESHARA/Scanpix

Gjennom skjebnens tilskikkelser har jeg fått noen venner som ikke bare har betydelig militær bakgrunn i tillegg til solide sivile karrierer, men som dessuten er kompetente og kunnige hva musikk angår. Iblant kommer de med tips om musikkstykker eller musikk-relaterte begivenheter som var meg ukjente, men som bereder betydelig glede når jeg bare får lest og lyttet meg opp på temaet. Her om dagen nevnte en av dem en fantastisk konsert som russerne hadde arrangert i Palmyra etter at de hadde jaget ut IS. Det følgende er historien jeg fant frem til.

Den syriske oldtidsbyen Palmyra, av UNESCO klassifisert som en særlig verdig del av vår felles verdensarv, ble erobret av svartflaggende IS-lamister i 2015, hvoretter omfattende ødeleggelse av ikke-islamske artefakter, statuer så vel som bygninger, begynte. De nye herskerne behandlet heller ikke menneskene bra, for å si det forsiktig; tvert imot nyttet de høvet til å få ekstra oppmerksomhet rettet mot sin spesielle form for salafisme ved å torturere og henrette fiender i full offentlighet, midt mellom to tusen år gamle ruiner, ofte mens de filmet svineriet. Ved én anledning ble 20–25 bakbundne fanger satt i ring på en gammel teaterscene før IS-ungdommer gav dem nakkeskudd.

Helt spesiell avsky vakte drapet på den over 80 år gamle arkeologen Khaled Asaad, som i flere tiår hadde hatt oppsyn med gjenstandene i Palmyras museum. Selv under tortur nektet han å avsløre hvor skattene var gjemt. Etter mishandlingen halshogde de religiøse bødlene den gamle mannen i en seanse som ble selve symbolet på IS’ totale forakt for både kultur og liv.

Våren 2016 feide russerne – de bidro i hovedsak med fly og helikopterkapasitet, men jeg går ut fra som nærmest selvsagt at også russiske spesialsoldater på bakken var aktive – og syriske regjeringsstyrker IS ut av Palmyra. Kort tid etterpå (man hadde bare så vidt rukket å få ryddet området for miner) arrangerte den russiske regjeringen – mye tyder på at Putin selv bestemte – en konsert på den åpne amfiteaterscenen der IS-drap nylig hadde funnet sted. Denne «Pray for Palmyra»-konserten ble omtalt på temmelig ulikt vis, kan man si; stort sett var for og mot Putin fløyene innen internasjonal politikk lett gjenkjennelige i det som ble sagt og skrevet. Britiske BBC fortalte således dette  om evenementet, mens russiske RT sa dette. Den som kun vil nyte 34 minutter med strålende klassisk musikk, altså uten enhver politisk betinget synsing, kan ty til denne Youtube-lenken.

Skt Petersburgs Mariinsky-teaters orkester stod for musikken under ledelse av stjernedirigenten Valery Gergiev. Først spilte fiolinisten Pavel Milyukov Bachs absolutt uforlignelige Chaconne fra Partita No 2,) deretter fulgte et kort innslag med syngende syriske barn, så spilte man Rodion Shchedrins Quadrille for cello (solist: Sergey Roldugin) og klaver (her orkester) fra operaen «Ikke kjærlighet alene», før konserten ble avsluttet med Prokofievs første symfoni, den klassiske. 

Kritikken fra mange, hovedsakelig vestlige hold, gikk ut på at Putin (som også talte kort til publikum via storskjerm) og hans håndlangere hadde utnyttet Palmyra politisk, at de hadde skapt propaganda av tragedien som nylig hadde funnet sted i oldtidsruinene. Den britiske utenriksministeren sammenfattet synspunktene: Tilstelningen hadde vært «tasteless».

Kanskje det, skjønt kanskje ikke; vi skal se litt på omstendighetene rundt saken, kritikkens particularia, men ganske særlig ønsker jeg å ta opp det mer generelle og interessante: Hvilke krav skal stilles til dem som bringer en vakker gave (i dette tilfellet fantastisk musikk), hva skal man forlange av deres hensikter og sinnstilstand? Hvordan påvirkes eventuelt musikkens eller kunstens verdi av hvorvidt musikerne eller kunstnerne er «verdige» eller ikke? 

Talene før konserten kretset om behovet for fred og snarlig gjenoppbygging av det som kunne og burde gjenoppbygges, samt viktigheten av å kjempe sammen mot IS-drevet og annen terrorisme; isolert sett tør det ikke være lett å finne noen hverken øst eller vest for den gamle Berlin-muren som er mot slike ønsker. Spesiell ære ble levnet dem som hadde blitt ofre for terroristenes brutalitet i Palmyra og ellers; den gamle arkeologen og de henrettede fangene er alt nevnt, og russerne nyttet dessuten høvet til å løfte frem minnet om en 25 år gammel spesialsoldat (løytnant Alexander Prokhorenko) som, omringet av IS-styrker, kalte ned luftangrep fra egne fly for å ta med seg så mange som mulig av fienden når han selv nå likevel stod ved veis ende. Den unge soldaten visste at han ikke hadde sjanse til å overleve den omfattende «friendly fire» som ville bli resultatet, men heller sprenges i filler enn få halsen overskåret. 

Jeg lar meg friste til å trekke frem ikke bare en del omstendigheter rundt konserten som er blitt nevnt i flere kritiske kommentarer, men også litt annet og halvtrivielt som ikke er vanlig omtalt, men som kan være både pussig og informativt om russiske forhold. Både Gergiev (dirigenten) og Roldugin (cellisten) er kjent som gode venner av Putin. Sistnevnte står visstnok til og med sjefen svært nært økonomisk, til begges nytte og berikelse. At slikt er fy-fy, kan jeg enkelt si meg enig i; Putin er langt fra noen uskyldig korgutt fra landet, heller ikke hva penger angår. Men tillat meg litt «what aboutism» i sammenhengen: Kjenner vi ikke også vestlige toppledere som har ett seg runde og trinne i kraft av sine erfaringer og sin posisjon som politisk «capo di tutti capi», eksempelvis ved å ta imot store bidrag (hint: Clinton foundation) fra dem som vil regnes blant den mektiges venner? Det blir ikke så lett å finne uskyldige til å kaste den første stein, mistenker jeg.  

Også andre sider ved konserten vekker mistanke om at Putin kan ha vært direkte involvert, selv om han ikke er kjent for å være spesielt musikkyndig. Mannen vokste opp i Piter (lokalbetegnelsen for både Leningrad og Petersburg blant dem som kommer derfra) og har ofte benyttet seg av krefter fra nettopp hjembyen når han skal få til noe særlig fint: Lokalpatriotisk kiving mellom Petersburg og Moskva er intet nytt i russisk historie. Den rent estetiske forbindelsen mellom Nordens Palmyra (eventuelt Venezia; uansett: Petersburg) og Ørkenens perle (syriske Palmyra) er dessuten lett å se. Mariinsky-orkesteret (tidligere Kirov-orkesteret til ære for Leningrads kommunistleder, hvis drap – antagelig beordret av Stalin selv – satte i gang Moskva-prosessene) leverte så til de grader varene, som det sømmer seg et topporkester, selv under vanskelige utendørsforhold. Min eneste innsigelse – skjønt igjen: Jeg er slett ikke noen ekspert på musikk – måtte være at førnevnte Roldugin etter mitt øre ikke alltid traff tonene like rent i midten av Shchedrin-stykket. Noen alternative, riktig flotte innendørs-tolkninger av samme Quadrille kan du høre her.

Valget av musikk er symbolsk viktig. Ting kunne sies om både Shchedrin og Prokofiev i sammenhengen – jeg synes begge passet godt inn –, men det dominerende var Bachs Chaconne, av mange regnet som det aller fineste av alt det vakre denne geniale komponisten har skapt. Enten det var Gergiev eller Putin som bestemte repertoaret, eller noen andre, for den saks skyld, så kunne vedkommende ikke funnet en mer verdig representant for europeisk, kristen, klassisk musikk. Den gode Johann Sebastian hadde for vane å skrive «Dem höchsten Gott allein zu ehren» på sine noteark; ikke for intet betraktes han som «den femte evangelist». Sammenligningen mellom Bachs tilbedelse av Jahve og IS-bødlenes ditto av Allah ble derfor totalavslørende da virtuosen Milyukovs enslige fiolin fylte den solfylte Palmyra-scenen, der så mye blod nylig hadde flytt. De visste nok meget godt hva de gjorde, de som valgte Bachs Chaconne.

Deler av kritikken i vestlige medier mot Palmyra-konserten fikk meg til å tenke på én av oldkirkens tallrike lærestrider – kunnskap om teologers historiske borgerkriger er forbausende ofte til hjelp når også andre konflikter skal forstås – som springer ut av følgende spørsmål: Hva er status til sakramenter (altså synlige tegn på Guds interesse for og hjelp til menneskene; dåpen ble i sin tid spesielt trukket frem som eksempel) som meddeles menige kristne av uverdige prester?

Donatisme er navnet som hefter ved konflikten, etter Karthago-biskopen som mente at dersom den aktuelle kirkens mann av en eller annen grunn ikke var «av rätta virket», så kunne ikke sakramentene ha den forventede frelsende og hjelpende kraft. Augustin og andre samtidige lærde argumenterte derimot med kraft mot et slikt behov for å granske prestenes «hjerter og nyrer», og oppfatningen ble stemplet som en heresi, en trosblindvei man måtte ta seg ut av. Sett i bakspeilet ville det også innen en stor organisasjon være håpløst å skulle bedrive løpende kontroll etter sinnelagsprinsippet av dem som er betrodd makt og myndighet. Har man først fått «sertifikat» som prest, så er man også betrodd «alle rettigheter», og da skal det svært mye til for at man støtes ut i kulden. Under ingen omstendigheter skal noen tredje part bli lidende for at ikke alle forvaltere av Kristi frelse har livsførsel eller meninger som fullt ut samsvarer med Bibelens forskrifter. 

Tilsvarende har musikk (som også kunst og poesi, men denne gang snakker vi spesielt om Bach og Putin) sin egenverdi uavhengig av sinnelaget til dem som spilte eller betalte for at det skulle spilles. Man kan godt mistro Putin og hans menn på alle de vis – av både gode og mindre gode grunner, det spiller ingen rolle –, men Bachs musikk blir ikke en tøddel mindre fantastisk selv om det var Kreml-bestemt at Chaconne skulle spilles fra Palmyras teaterscene. Lenger unna «tasteless» er det knapt mulig å komme.

Tvert imot var konserten det sterkest mulige signal til IS og alle andre islamister om at Gud har en skapende og helende kraft som ingen Allahu akbar-rop kan måle seg med. Det var europeisk kristen kultur på sitt beste som ble manifestert 5. mai 2016 i Palmyra. Det ville vært sterkt å ønske at også andre deltagere i ulike kriger oftere beflittet seg på å projisere denne type «soft power» i stedet for bare å la våpnene tale. Noen ganger er noter og toner vesentlig sterkere enn kuler og krutt.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-