Kommentar

Søndag 29. desember sprengte en selvmordsbomber seg selv og et 15-talls andre i luften på en jernbanestasjon i Volgograd, millionbyen (tidligere Stalingrad) som ligger ved kneet av Volga et stykke nord for Det kaspiske hav. Over 50 ble skadet; spikerbomber har det med å fare særdeles uvennlig frem mot mennesker som befinner seg i ”harm’s way.” Mindre enn et døgn senere ble en buss sprengt i samme by. Et tilsvarende antall ble drept og igjen ble enda flere skadet. Også i oktober 2013 ble en bombe sprengt på en buss i Volgograd. Den gangen døde seks mennesker.

De to angrepene nå er bare de siste i en lang rekke under senere år, både i Kaukasus-nære områder og rettet mot sentrale mål ikke langt unna maktsentrene i Moskva. Ofrene har vært alt fra teatergjengere til spedbarn. Nesten alle var sivilister. Det har vært mye blod, mye død, mye skrekk.

I skrivende stund er det ikke sikkert hvem som sto bak de seneste eksplosjonene – ingen har ennå tatt på seg ansvaret eller ”æren” – men en russisk konvertitt til islam og en kvinne fra Dagestan hvis hode skal være funnet omtrent ved nullpunktet, har vært nevnt som de mest sannsynlige forøverne av udåden på jernbanestasjonen. Begge er kjent av sikkerhetsstyrkene og navngitt. Kvinnen er en ”sjahidka” (hunkjønnsformen av ordet for ”martyr;” andre vanlig brukte russiske betegnelser på de kvinnelige selvmordsbomberne er ”svarte enker” og ”Allahs bruder”). Enkenavnet henspiller på at flere av de først opptredende hadde vært gift med tsjetsjenske krigere som var blitt drept av russerne, men som det fremgår av denne Wikipedia-artikkelen, er både rekrutteringen og metodene de bruker etter hvert blitt mer varierte.

I Russland skal du uansett lete lenge for å finne noen som er tvil om at også de nye eksplosjonene nå er del i den brutale, indiskriminerende, delvis religiøst motiverte terrorismen med opphav i Kaukasus med omegn som landet gjennom år har vært utsatt for, en terrorisme som har til hensikt å spre skrekk blant vanlige mennesker, rettet mot sivile mål som den er. I flertallet lignende tilfeller før er det da også godtgjort at det var islamister, jihadister, wahabister eller hva man nå kaller dem, som sto bak, kort sagt ekstreme muslimer, og man regner uten videre med – trolig stort sett med rette – at lignende krefter er ansvarlige for elendigheten også de gangene gjerningsmennene eller –kvinnene har forblitt ukjente. De samme grupperingene har jo med all tydelighet ”erklært hellig krig” mot alt fra russiske myndigheter til det nært forestående OL i Sotsji som de har sverget å ødelegge med alle mulige midler, så vi snakker ikke akkurat om forfulgte uskyldigheter med sans for ”fair play,” her er det ikke dialog-innstilte meningsmotstandere man står overfor. Som en av de islamistiske lederne uttrykte det med forbilledlig klarhet: Man ville bruke ”maksimal vold” for å stoppe de ”sataniske olympiske lekene.”

Hvordan reagerer folk flest på alt dette? Hvordan påvirkes holdningen til Putin og hans styre? Og hvordan virker hendelsene i Russland på opinionen i Norge?

Russerne er et stolt og patriotisk folk. Det er kanskje ikke så lett for nordmenn å skjønne, men i Russland finnes ennå et kollektivt minne om hva det vil si å bli utsatt for et nådeløst, livsfarlig angrep; den nasjonale hukommelsen er levende enn i dag hva gjelder landets avgjørende rolle under nedkjempingen av Hitler-Tyskland. Denne typen nasjonal selvdefinering ved hjelp av en nær historisk begivenhet kan bare sammenlignes med tilsvarende bevissthet i Storbritannia. Når man angripes, forsvarer man seg. Patriotismen utkrystalliseres brennkvikt i slike situasjoner, slik også stemningen i England umiddelbart tente til ved begynnelsen av Falklandskrigen for igjen å dra frem et relativt nylig eksempel fra et land nordmenn kjenner bedre. Man slutter rekkene, følelsen av ”dem mot oss” styrkes umiddelbart og blir til en eksistensiell realitet. Hjemlige stridsspørsmål av mindre betydning legges midlertidig til siden.

Samtidig blir skepsisen overfor ”de andre,” særlig de mørkhårede av mer sydlig opphav og ”med kaukasisk utseende” som det formelt heter (på folkemunne brukes også ordet ”svartrumper,” men dette er like udannet og uakseptabelt som det tilsvarende ”svartskaller” er det i Skandinavia), mer markant av slike terrorangrep. Russisk pøbel nytter høvet til å ”hevne seg” og banke opp og plage folk med kaukasisk bakgrunn og dialekt, skyldige så vel som uskyldige. De sistnevnte er det selvsagt langt, langt flere av, for det bor svært mange fra Kaukasus rundt om i Russland og ikke minst i storbyer som Moskva og Petersburg. Redselen og usikkerheten gjør de etniske grupperingene mer selvsentrerte og aggressive ettersom de dårlige elementene på begge sider kjenner færre sperrer mot å ta seg til rette; skruen skrus nedover, toleransen i samfunnet svinner. Det er en trist situasjon, skadelig for alle parter.

Putins kontroll over det russiske velgerfolket styrkes av terroren og naturligvis spiller han på dette, erfaren KGB-mann og maktpolitiker som han er. Det er alltid slik at når samfunnet og nasjonen angripes, så sluttes rekkene bak lederen, nesten uansett hvem denne er eller hvilken politikk han fører. I Norge så vi en slik refleksiv støtte til statsminister Stoltenberg i ukene og månedene etter 22. juli 2011, og i Russland erfarte de det etter 22. juni 1941, datoen for det tyske angrepet på Sovjetunionen. Etter noen dagers handlingslammelse da ingen riktig visste hvor han var eller hva han gjorde, vendte Stalin seg til det russiske folk over radio og bad dem om hjelp til å stå imot invasjonen. Han overrasket ved å tale følsomt om ”fedrelandet” og ”moder Russland,” patriotiske vendinger som ikke var hørt fra statslederes munn siden revolusjonen, men som nå gikk rett i hjertet på lytterne. Russerne og de andre sovjetborgerne svarte med en enestående villighet og evne til å forsvare nettopp fedrelandet; de la for dagen langt større offervilje enn de ville gjort om de var blitt kalt til kamp for det kommunistiske regimet eller en eller annen ideologi, hvilket partitaktikerne innsiktsfullt hadde forutsett.

Tilsvarende fremstår Putin nå for flertallet, trass i alle sine mindre tiltalende sider som svært mange i Russland er klar over, som en patriot og en sterk mann, en de kan stole på ikke bruker silkehandsker når han skal forsvare dem mot Russlands fiender (reelle eller imaginære); dette setter man pris på i prøvelsens stund. At striden kan koste liv, at den kommer til å koste liv, det aksepterer man, for i Russland har man ennå ikke latt seg blende av den moderne vestlige overtroen på at krig kan utkjempes klinisk og nesten uten egne tap. Men rent maktpolitisk tjener Putin på situasjonen, for statlig kollaps med anarki og borgerkrig som resultat fryktes av alle, og det med rette. Jo mer islamistisk terror russerne utsettes for, desto vanskeligere blir det for annerledestenkende politikere å oppnå bred folkelig støtte for genuint demokratiske alternativer til det rådende regimet. Det er ikke akkurat noe ønskesituasjon for dem – jeg kunne godt sagt for oss – som håper på en annen utvikling i dette store og hardt prøvede landet.

Jeg må innrømme at jeg føler meg litt brydd over den norske holdningen til den pågående islamistiske terroren i Russland. Utenriksminister Børge Brende sier rett nok at ”vi føler med det russiske folk,” og det er klokt og riktig ytret av den ansvarlige statsråd. Men i mediene merker man en slags tilbakeholdenhet mot reell identifisering med terrorofrene. Bare under kortest mulig tid innrømmes denne typen nyheter den selvsagte plass øverst på forsiden som de fortjener. Raskt erstattes de av mindre viktige, men nære, saker som om Russland skulle vært et slags ”langtvekkistan” uten berøringspunkter med Norge. Men der tar vi styggelig feil, for Russland er et naboland, og ikke bare geografisk. Deres terrorproblemer kan i morgen bli våre.

Visst må man søke grunnene til den pågående terroren i Russland også i landets imperialistiske historie overfor blant annet Tsjetsjenia – for øvrig fortreffelig litterært skildret av ingen ringere enn selveste Lev Tolstoy i noveller som ”Hadji-Murat” og ”Den kaukasiske fangen” og senere moderne og ikke-heroisk filmatisert på en strålende måte – men det er ikke til å komme fra at prøvelsene russerne nå utsettes for, også er del av en verdensomspennende islamistisk kamp mot det man med en samlebetegnelse kunne kalle Vesten eller den sekulære moderniteten. Denne religiøse fellesnevneren ved massiv og repeterende terror i USA, England, Spania, Indonesia, Pakistan, Somalia, Syria, Egypt, Russland og mange, mange andre land i flere verdensdeler ser man ikke ut til helt å ville ta innover seg her hjemme, norske medier later som om dette aspektet ikke er gyldig i den komplekse viften av grunner og årsaker som ligger bak de enkelte ugjerningene. Det er som om vi tror oss å kunne eksistere i en tilstand av varig immunitet hvis vi bare ikke henger bjella på katten, en sikkerhetspolitisk parallellboble til vår petroleumskapte økonomiske beskyttelse mot dårlige tider.

Uviljen fra medialt og politisk hold mot å erkjenne islamismen som den drivende kraften bak global terrorvirksomhet bunner i ønsketenkning, men trolig også en gnagende engstelse for at det likevel ikke var rett det man billet seg inn, at all religiøs overbevisning og adferd til syvende og sist vil konvergere mot liberal sekularisme bare den møtes med opplysning, akseptering og mildhet fra omgivelsenes side. Det kan ennå være at de hadde delvis rett, drømmerne som ikke ville innse at det innebærer stor fare å importere en misnøyd minoritet av muslimer inn i en kulturelt annerledes og etnisk homogen nasjon som den norske, men flere blant dem er nok mer i tvil nå enn de var for noen tiår siden. Multikulturalismen var jo slik en vakker tanke de hadde, og denslags visjoner gir man nødig slipp på. Da prøver man heller etter beste evne å unngå at den nevnte minoriteten blir nettopp ”misnøyd,” i håp om at det er her nøkkelen skal finnes til den fredelige sameksistens man ikke har lykkes å skape andre steder. Jeg er stygt redd de kommer til å brenne seg på forsøket, de velmenende globalistene som er så fylte av kjærlighet og tro på Mennesket, men det riktig triste i sammenhengen er at da kommer de til å brenne oss også.

Det er mulig at nordmenn fremtidig vil komme til å se på russernes tiltak for å bedre den interne sikkerheten med større interesse og forståelse enn vi gjør i dag. Intet tre vokser inn i himmelen, ingen flaks varer evig, heller ikke vår. Mange vil da innse at det var uklokt å ikke være føre var.

Les også

Vårt europeiske hus -
Fait accompli -
Moral og konsekvens -
Memorial -
Pønk og politikk -
August 1914 -

Les også