Kommentar

Synet av to generasjoner tildekkede kvinner, hvorav de to siste sannsynligvis er født og oppvokst i Norge, vekker blandede følelser hos mange nordmenn. Mediene tar ikke slike bilder. Rights.no utløste hysteri da de foreslo at folk skulle dokumentere endringene i sine miljø. Dermed bekrefter den rådende mening at det er noe som ikke skal sies høyt. Men hva er erfaringen med en slik fortielse? Virker den på lang sikt fremmende på forståelsen mellom mennesker? Er den tillitsskapende? Vi vet svaret. Men medier og myndigheter klynger seg til at best av alt er taushet. Bildet er tatt i Horten. 

Den tredje av Newtons bevegelseslover sier at når to legemer påvirker hverandre, så er kraften fra det første legemet på det andre like stor som kraften fra det andre mot det første, og dertil motsatt rettet. Mange tror sikkert at klassiske fysikkprinsipper ikke har noen overføringsverdi til moderne politikk, men der tar de skammelig feil, i hvert fall om vi legger en smule overført betydning inn i begrepene som brukes til å beskrive virkeligheten. At flertallet innen den norske samfunnseliten – de som daglig tråler regjerings- og stortingskorridorene, for ikke å snakke om alle bedreviterne i media – åpenbart ikke skjønner såpass, har trolig delvis å gjøre med de nevnte herrers og damers gjennomgående mangel på ordentlig utdannelse. Mer skyldes det likevel de maktvantes utstrakte overtro på egen evne til å endre samfunnsutviklingen, inklusive selve lovene som styrer både historien og biologien, ved hjelp av politisk vilje og alle vedtakene denne munner ut i. Med kun minimal blygsel hengir samfunnsingeniørene seg til å flytte fjell etter fjell i møte med alle mangslungne problemer som kompliserte, moderne liv innebærer. Slik vankunne kombinert med hybris er som kjent en ytterst potent cocktail. Nettopp dette er det vi skal ta for oss idet vi bruker den offisielle norske holdningen til islam som utgangspunkt.

Vi har i Norge en statsminister som alt for flere år siden fant det for godt å lire av seg fjolleutsagnet «dagens muslimer er som mellomkrigstidens jøder»,altså ofre for alvorlig diskriminering og utsatte for stor fare. Hennes politiske hovedutfordrer, Aps partileder og statsministerkandidat, Jonas Gahr Støre, har likeledes en historikk som både åpen og skjult apologet for arabere og andre muslimer, samtidig som han unnlot å stå opp for ytringsfriheten  den gang muligheten virkelig bød seg for en slik markering mot islamistiske krav om knebling. Mannens unnfallenhet har flere ganger fått meg til å måpe, men åpenbart gjør ikke adferden ham fullstendig uspiselig ennå for det norske folk, så velutviklede er medias sminkeevner. Uansett: Disse to lederne er det som, i spissen for et tilnærmet samlet politisk Norge, etter det mislykkede terroranslaget mot Al-Noor-moskéen i Bærum for kort tid siden lanserer sterke strakstiltak mot påståtte antimuslimske stemninger i vårt folk, kort omtalt som «muslimhatet blant nordmenn».

Sakens utgangspunkt slik det er blitt formidlet av en særdeles oppskjørtet medieskare, var at en ung nordmann drepte sin kinesisk-etniske stesøster hvoretter kan skjøt seg inn i den nevnte moskéen før han ble overmannet og holdt fast til politiet kom. Skudd ble løsnet, som sagt, med hagle dømt etter treffbildet jeg så på TV, men heldigvis ble ingen drept og, så vidt jeg har forstått, heller ikke alvorlig såret. At gjerningsmannen selv åpenbart ble godt og grundig skambanket under basketaket, klarer jeg ikke å felle tårer over. Opptrer man så ekstremt truende, så får man skylde seg selv.

Så langt, så godt. Saken hører åpenbart til på politiets og rettsvesenets bord, eventuelt kan psykiatrien være rette instans når gjerningsmannen skal tas hånd om mer permanent. Vi får se hvordan det hele utvikler seg, om det offisielle Norge klarer å holde hodet kaldt nå når en ABB II påstås å være pågrepet in flagranti. Straksresponsen i mediene og fra politikernes side var imidlertid alt annet enn lovende i så måte.

Man både skrek og skrev over seg. Hovedfokus lå på moské-angrepet som umiddelbart ble klassifisert som terror selv om ingen der ble skadet enn si drept, mens bare liten oppmerksomhet ble viet den døde ungjenta. Dagbladet var likevel i besittelse av eksklusiv kunnskap i sakens anledning i følge dem selv: Skoleeleven Johanne ble drept fordi hun var av «feil rase» i følge sin halvbror, altså ikke etnisk norsk. Man minnes umiddelbart ambulanse-saken fra 2007 «und wird verstimmt», men nok om nevnte avis’ kronisk skjendige journalistikk. Det er politikerresponsen på Philip Manshaus’ ugjerninger som virkelig forbauser, eller kanskje likevel ikke. 

Presumptivt ansvarlige norske politikere kravlet nærmest umiddelbart over hverandre med ferdigtyggete konklusjoner der det hovedsakelige var følgende: Vi har et stort problem med muslimhat i kongeriket, og nå måtte omfattende tiltak settes inn for å motvirke alle former for rasisme og, ganske særlig, islamofobi! Alt dette ble skyllet ut over folket før glasskårene og polititeipen ennå var fjernet fra Bærums-moskéens inngangsparti, før forhørene med mannen var kommet i gang og et pålitelig bilde dannet av hvilke skakke beveggrunner, eventuelt hjelpesmenn, Manshaus måtte ha hatt. Flertallet politikere lot allerede til å vite hva som var nødvendig: Mannen var høyreekstremist, en sann arvtager etter 22. juli-morderen selv om forsøket denne gang hadde rent ut i sanden, og den økende fremmedfiendtligheten i samfunnet – og glem aldri: Ap-hatet! – måtte ha vært hovedgrunnen til at han handlet som han gjorde. Derfor: Steng ned alle «rasistorganer» – blant annet ble finansieringsstopp for rights.no umiddelbart foreslått – og sett inn massive tiltak for å «avradikalisere» de fremmedfiendtlige!

Det er så man nesten ikke vet hvor man skal begynne stilt overfor en slik overspent og voldsom reaksjon, men heldigvis var andre og mer edruelige stemmer innen alternative media raskt ute med en «hold your horses»-beskjed til politikerne som stod klare til å smi før det glødende jernet ens hadde begynt å kjølne, for slik å kvitte seg med sine opponenter. Blant andre påpekte Rustad det om og om igjen klarlagte at ingen norske miljøer kommer med voldstrusler mot moskéer, Hallgrim Berg (hvorfor har ikke Høyre slike stortingsrepresentanter lenger?) kledde det politiske «folkekravet» om en norsk handlingsplan mot islamofobi akkurat så nakent som det fortjener å være, og Tore Kristiansen stilte norske politikere kloke spørsmål om deres holdninger til den religiøse ideologien islam, spørsmål en naturlig kritisk presse daglig burde hatt på huskelappen om de hadde levd opp til sitt fordums ry som fjerde statsmakt. Artiklene i sakens anledning på document.no og andre steder har vært gode, men budskapet ser ut til å ha gått «eliten» hus forbi: I maktens korridorer pisker man fremdeles vannet til aktivistisk skum for å demme opp for et stort og farlig hat i folket mot islam, mot muslimer, mot Arbeiderpartiet og alt annet som etisk godt er i samtiden. Vi burde skamme oss, alle sammen, og nå måtte det omsider være nok, for vi kritikere fra høyre er farlige kulestøpere for radikaliserte, misnøyde deplorables (Hillary Clintons nidord for alminnelige amerikanere som foretrakk Trump fremfor henne) uten forståelse for at politikerne faktisk gjør alt de kan for å hjelpe nødstilte, utsatte mennesker! 

Det er helt merkelig at det kan gå så til den grad over stokk og stein for presumptivt sindige maktpersoner. La meg være tydelig: De skal vite at misnøyen med dem, kall det gjerne polikerforakten, er massiv innen store deler av folket, kanskje enda større enn den velgerforakt de selv legger for dagen. Dessuten skal de vite at følelser som forakt og endog hat slett ikke alltid, ikke engang oftest, oppstår idiosynkratisk, men kan være forståelige ut fra hvilke påkjenninger mennesker har vært utsatt for. I så måte er det intet mindre enn bemerkelsesverdig at mens nesten all kriminell adferd av interesserte på den utvidete politiske venstresiden (der også dagens Høyre passer godt inn) forsøkes forklart og delvis unnskyldt med at sosial og annet urett er begått mot forøverne, så er viljen minimal til å forstå hvorfor Jeppe hater, les: hvorfor nordmenn ikke begeistres for islamisering og andre samfunnskonsekvenser av flerkulturell masseinnvandring. På dette ene saksfeltet ønsker man åpenbart ikke å stoppe opp og spørre seg om de misnøydes følelser mon ikke likevel er forståelige, kanskje endog berettigede. For flerkultur skal vi få enten vi vil eller ikke, som visstnok Aps Anniken Huitfeldt sa i sin tid, og senere er det blitt tydelig at islam skal inngå som et dominerende element i mangfoldsteppet. 

Men frie mennesker finner seg ikke i til stadighet å bli fortalt hva de skal tenke og mene, ganske spesielt ikke om de viktigste spørsmålene. Når norske politikere i tillegg prøver å tvinge misnøyde landmenn til å holde munn med sin ergrelse, sitt sinne over politikken som føres, og som medfører at de gradvis mister sitt fedreland, så skaper de bare enda mer raseri som til slutt går over i hat. At norske maktmennesker ikke skjønner såpass newtonsk mekanikk eller allmennspykologi (jo mer eliten presser på, desto sterkere blir motkraften fra folket), er like uforståelig som beklagelig. En defekt ved vårt politiske system er derigjennom avslørt som korrigeres hvis et levende demokrati skal bestå preget av gjensidig respekt og tillit.

Jeg gjentar: Dersom nordmenn i eget land utsettes for hån og negativ forskjellsbehandling fra dem som skulle være deres egne tillitsvalgte, altså politikerne, så kommer dette til å utløse mer og mer misnøye med overgang til forakt og hat. At dette øker risikoen for også kriminelle handlinger, ikke bare at folk slenger med leppa på sosiale medier, trenger man ikke være rakettforsker for å forstå. Likevel ser det ut til at de folkevalgte ikke skjønner dynamikken.

Det ville vært fantastisk om politikerne i stedet for å ture frem med sitt flerkulturprosjekt, inklusive tilretteleggingen for islams vekst på norsk jord, kunne stoppet opp, pustet dypt ut og inn noen ganger og så bestemt seg for at den nåværende, farlige utviklingen må bremses mens det ennå er tid. For gjør de ikke retrett, så er faren stor for at galt går mot verre også i vårt land. Ingen vil være tjent med en slik utvikling.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her