Kommentar

Cherif Chekatt

Bakgrunnen for disse betraktningene var terrorangrepet som ble utført i Strasbourg 11. desember 2018 av Cherif Chekatt. Chekatt gikk inn på byens tradisjonstunge julemarked og skjøt rundt seg. Ofrene var fem drepte og elleve sårede, alle sakesløse besøkende. Gjerningsmannen var født i Frankrike, men av nordafrikansk avstamning. Han var en yrkeskriminell islamist som fransk politi hadde i kikkerten både på grunn av forbrytelser og ihuga støtte til militant islam. Likevel fikk han gjennomført sitt symboltunge anslag mot det franske samfunnet som han åpenbart omfattet med et dypt og inderlig hat. Chekatt ble skutt av politiet da han ble forsøkt pågrepet to døgn etter ugjerningen.

Etter at et utkast til denne kronikken var ferdigskrevet, skjedde ytterligere en voldshandling som også den etter noen tid ble stemplet som terror, et usedvanlig svinaktig drap med hodeavkutting og visstnok også forutgående voldtekt på en norsk og en dansk ung kvinne, begge ryggsekkturister i de marokkanske Atlasfjellene. Overgrepene og drapene hadde en betydelig jihadistisk komponent, fant politiet i Marokko raskt ut – neppe gjennom fredelige og respektfulle samtaler med de siktede, kan man formode – dog uten at norske myndigheter viste særlig iver til å innrømme eller legge vekt på dette. Også denne saken føyer seg utvunget inn i fortellingen om den krampaktige holdningen norske medier og politikere legger for dagen hver gang muslimer dreper «vantro».

Når underlige ting skjer, ligger det i menneskenes natur at vi forsøker å forstå begivenhetene, ikke minst ved å svare på de mange ulike hvordan- og hvorfor-spørsmålene som melder seg. Dette gjelder naturligvis i særlig grad for farlige hendelser, inklusive alt som har med politisk motivert vold å gjøre; her kan det være livsviktig å finne frem til grunner og årsaker for med utgangspunkt i dette å forebygge gjentagelser. Hva har man kommet frem til i vårt og andre land i så måte hva gjelder samtidstypisk terror, hva er det enighet om og hva forblir omstridt?

Høyreekstrem terror finnes, ikke minst opplevde vi i Norge et særdeles stygt eksempel på dette da Anders Behring Breivik 22. juli 2011 bombet Regjeringskvartalet for deretter å drepe flere titalls AUFere på Utøya. Fullt berettiget vendte politiet og andre ettersøkingsorganer i etterkant hver stein for å finne ut hvorvidt ABB var del av et terrornettverk, et mørkets brorskap av høyreekstremister og -terrorister som han selv blomstrende narsissistisk hadde påberopt seg i sitt såkalte manifest. Intet ble funnet, intet. Du verden som man søkte, men resultatet var null trass i det enorme letearbeidet. Ikke desto mindre har man til denne dag fortsatt med å fremholde at gjerningsmannen nok var en ensom ulv, men «han kom fra en flokk»: Se hva det leder til, alt hatet mot venstresiden generelt og Arbeiderpartiet spesielt; de onde ordene blir av ubefestede sjeler smidd om til onde gjerninger som rammer uskyldige! For til syvende og sist er det så at ord tar liv, understrekes det, hvilket naturligvis er en riktig ekkel påstand å få smelt i ansiktet med bakgrunn i 22. juli-hendelsene, ikke minst fordi man knapt kan argumentere generelt mot eksistensen av slike sammenhenger. Under noen omstendigheter kan utvilsomt ord – propaganda, ildfull retorikk av et eller annet slag, perfide beskyldninger mot bestemte individer eller grupper – lede til voldshandlinger.

Hvordan har så reaksjonen vært på Chekatts udåd og Marokko-drapene? Settes hendelsene inn i en større miljø- og årsakssammenheng, eller er og forblir de uforklarlige slik Makta beskriver verden? Fordi den siste ugjerningen fant sted utenfor Europa, i Nord-Afrika der naive europeere nok bør ferdes langt sjeldnere og mer forsiktig enn de har hatt for vane, skal jeg stort sett begrense meg til å vurdere responsen på Strasbourg-terroren.

Relevant for vurderingen av Chekatts terrorangrep må IS’ egenerklæring være, avgitt kort tid etter ugjerningen: Morderen «var en av våre soldater» i kampen mot alt urent og vantro, ble sagt, altså mot det typisk franske og europeiske. Hvorvidt IS-tilknytningen var reell eller ikke, er umulig å vite for utenforstående, men gjerningsmannens far sa i alle fall at sønnen hadde vært en IS-beundrer. Den franske innenriksministeren – formodentlig en globalistisk islamapologet god som noen – hevdet derimot at påstanden om IS-involvering var «completely opportunistic». Hver især får gjøre seg opp sin mening om hva som er mest trolig.

Det samme gjelder påstanden om at mannen ropte «Allahu akbar!» (Allah er større!) mens han skjøt. Det er ingen overdrivelse å si at de fleste norske medier ikke la særlig vekt på disse opplysningene, mange har ikke engang gjengitt dem. Igjen får hver enkelt gjøre seg sine tanker om norske journalisters og redaktørers prioriteringer når de arbeider med terrorrelatert stoff. Illustrativt i sakens anledning var SVTs omtale av tilstanden til de drepte kvinnene i Marokko; de hadde angivelig «knivskader på halsen» i følge svenskenes hovedkilde til kunnskap om verden. Helt løgn er dette selvsagt ikke, avskjæring av hodet gir unektelig synlige knivskader, men ærlig rapportering kan slikt neppe kalles.

I flere høyt oppsatte menneskers virkelighetstolkning var det likevel tydelig at ovenstående ikke tillot sikre konklusjoner om eventuelle årsakssammenhenger; ingen bjelle ble hengt på muslimske kattehaler. NATOs øverste politiske sjef, tidligere statsminister Jens Stoltenberg, førte an i denne gruppen. Med nærmest automatisk empati tvitret han sin fordømmelse av «den meningsløse terroren i Strasbourg»før han fortsatte med at «hans tanker er hos de skadde og slektningene til de drepte». Avslutningen avvek heller ikke fra den profesjonelle malen i slike situasjoner: «Vi står sammen med Frankrike i forsvaret av våre verdier og åpne samfunn». Hva de senere ugjerningene i Marokko angår, har både Danmarks Løkke Rasmussen og vår egen Solberg vært ute med lignende blomsterspråk; begge sier at handlingene er «meningsløse» og «noe vi alle er mot».

Det ovenstående lyder kanskje fint, om enn ren repetisjon av slikt som er sagt før om mange lignende hendelser, men gir det virkelig mening å si at terroren var meningsløs; er det sant? Finnes det ikke et tankesett som nettopp forordner og beordrer slike angrep på meningsmotstandere, og har ikke tilsvarende angrep også tidligere – mange ganger, til og med – funnet sted som bevis for at man her har å gjøre med mer enn tomme spekulasjoner?

Jo da, terroren fremstår kanskje som meningsløs for et medlem av den globalistiske, ateistiske eliten, som Stoltenberg og de fleste andre europeiske politikere tilhører, men dét betyr ikke at den er det for en islamist og jihadist. For dem blir påstanden om meningsløs terror i seg selv meningsløs, og i dette må jeg gi de politisk-religiøse fanatikerne rett. Bare den blindt og dumt fornektende – eller den løgnaktige, og hverken Stoltenberg eller Solberg er dumme eller blinde, så jeg vil ingenlunde utelukke sistnevnte mulighet – kan påstå at islamistisk terror er nettopp meningsløs; mer kraftfullt kan knapt et adjektiv slå seg selv på kjeften i samtidens karakterisering av systematisk, koran-varslet voldsbruk.

Selv om kommentarene fra Stoltenberg, Solberg og andre i samfunnstoppen bar tydelig preg av gjentagelse og unnlatelsessynd, er det likevel verdt å merke seg at noen standardformuleringer denne gang glimret med sitt fravær, i alle fall det jeg har kunnet notere. Ingen politikere gikk offensivt ut og sa at «islam er fredens religion», for eksempel, og heller ikke har jeg sett/hørt noen hevde at «hendelsen iallfall ikke har noe med islam å gjøre». En viss, liten bevegelse i mer edruelig retning kan altså spores.

La meg få presisere følgende i kjølvannet av denne foreløpig siste islamistiske terrorgjerningen på europeisk mark: Dere kan ikke lenger påstå at terroren er overraskende, mine damer og herrer politikere. Graden av skyld dere bærer for at slike ting skjer, er økende for hver gang uskyldige mennesker faller offer for religiøst motiverte, muslimske fanatikere som under et eller annet påskudd befinner seg i våre land. Den som skjønner, eller med rimelighet burde skjønne, at konsekvensen av feilslått politikk på innvandringsfeltet er økt ulykke og lidelse for den egne befolkningen, og likevel ikke endrer sin migrasjonsvennlige kurs, han eller hun står hverken ansvars- eller skyldfri tilbake. Man kan ikke utover en viss grense, som altså nå for lengst må være overskredet gitt alle advarsler mot og eksempler på islamistisk terror mot europeere som foreligger, fortsatt påberope seg at man ikke visste og følgelig heller ikke bærer skyld. På et visst tidspunkt glir også svikt over i svik; de som ynder å være maktfulle i samfunnet, må også ta på seg et samsvarende ansvar når alvorlige feil gjøres.

Så vil kanskje noen hevde at det verste likevel ser ut til å være over trass i det nyss nevnte «enkeltstående tilfellet» – adjektivet er nærmest standard når islamsk terror i Vesten omtales av dem som ønsker å berolige – det er jo ikke på langt nær like mye terror i Europa nå som for bare en to-tre år siden. Dette stemmer, men da trekker man ikke inn i regnestykket de enorme ressursene som samfunnet i dag bruker på direkte terrorbekjempelse, alt fra overvåkning til utplassering av fysiske hindringer (koranklosser) i våre gater til slikt som jeg ikke kjenner til, amatør på området som jeg er. Visst, sånn var det også med borgene som i middelalderen ble bygget i Europa, borgerne (nettopp!) levde tryggere der enn utenfor. Men best er det å slippe all tung ytre beskyttelse, hvilket vi gjorde i vår verdensdel inntil for få tiår siden da araberne begynte med å kapre fly. Uansett kan man ikke helt verne seg mot den økte terroren som rammer myke mål, og de aller, aller fleste europeere blir ikke beskyttet av forsterkede limousiner og offentlig betalt, dedikert sikkerhetspersonale. At alle beskyttelsestiltakene dessuten er svindyre, skal jeg ikke mer enn nevne i sammenhengen.

Den tryggeste og billigste løsningen på den økende terrortrusselen er å redusere muslimenes tilstedeværelse i Europa så mye som mulig. Kanskje passer ikke dette med den globalistiske elitens forestillinger om at alle er mennesker like og at det følgelig ikke finnes viktige forskjeller på franskmenn, tyskere, nordmenn, afghanere og arabere, men tiden er nå kommet til å innrømme at «fremmede er venner du ennå ikke har møtt»-drømmene er godt og grundig falsifisert.

Den massive innvandringen av ikke-europeere, inklusive millioner av mennesker for hvem hersker-religionen islam er den øverste autoritet i alle spørsmål, til vår verdensdel gjennom de siste femti år har vært en ulykke hvis skadevirkninger vi ennå bare ser begynnelsen av. Vi kommer ikke til å lykkes bedre overfor disse immigrantgruppene hos oss enn man har gjort i andre land, å tro annet er utilgivelig blåøyd. De få som er assimilert, må gjerne få bli her, men så mange som mulig av de øvrige må oppmuntres – og dét meget aktivt – til å vende tilbake dit de kom fra. Fremfor alt må man stenge for videre innflytting av mennesker som ikke passer inn i vårt land og vår kultur.

Snillismen har vært prøvd om og om igjen, og den har mislykkes. Naivitet er ikke bare dumt, det er også farlig. Politikere som ikke tar konsekvensen av dette, har vi ingen bruk for. Vil de ikke nasjonens beste, må de ta sin hatt og gå. De vil ikke bli savnet.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her