Kommentar

Det hender jeg ligger våken i grålysningen lenge før jeg burde våkne; dette er ingen god tid, og bedre blir den sjelden av hoppingen mellom elektroniske avissider jeg ofte griper til mens natten strever for å bli dag. En overskrift i Dagbladet i slutten av januar vekket interesse: «Jeg har vanskeligheter med å kjenne igjen mitt eget land.» Den morgenyre forhåpningen om at nå hadde en kulturradikaler i Akersgatas mest tradisjonsfiendtlige «blekke» omsider fått nok av den migrasjonsdrevne endringsprosessen fedrelandet tvinges gjennom, viste seg naturligvis å være uberettiget. Et velplassert klikk eller to ledet meg til avisens kjendissider der en dansk skuespillerinne, omtalt som «Forbrytelsen-Sofie,» meddelte oss via en åpenbart velvillig innstilt journalist sin frustrasjon over Danmarks nye strenghet mot flyktninger i form av smykkelov og annen styggedom. Likevel var damen fremdeles stolt av Danmark, forsikret hun: «Etter Sverige er vi det landet som bruker mest på flyktninger. Mer enn noen gang må vi jobbe videre for å leve opp til de verdiene vårt samfunn er bygget på.» Artikkelen har siden endret tittel, men innholdet er det samme ubetalelige. Du finner den her. Skulle du etterpå føle for å tømme samme type kalk helt til bunns, så kan du «for good measure» klikke deg inn på også denne senere tilkomne Dagblad-artikkelen der Ane Dahl Torp og andre norske kjendiser står frem som givere av sine favorittsmykker til fordel for flyktningesaken. Det er ingen tvil om at mediefremhevet godhet finnes blant kunstnerprofiler på begge sider av Skagerrak.

Sånn går no dagan og nettene med mens humanistisk innstilte journalister og deres alltid tilgjengelige medspillere innen samfunnets glasursjikt følger tidens globale godhetsideal og utrettelig arbeider for at de uvaskede masser i Skandinavia – altså vi – skal oppgi siste rest av motstand mot de pågående samfunnsendringene. Jeg leste det jeg leste, prøvde å svelge unna den verste avsmaken, stod opp og tok en alt for tidlig dusj, men lyktes ikke helt i å få skyllet vekk inntrykket av bokstavelig talt grenseløs naivitet poserende som godhet. På vei til arbeidet bestemte jeg meg derfor for å komponere en alternativ bekymringsmelding med utgangspunkt i hvordan viktige sider ved fedrelandet nå endres til noe ikke gjenkjennbart slik jeg oppfatter det. Samtidig ønsker jeg å trekke frem noen sider ved Norge som i særlig grad vekker min kjærlighet og stolthet – som for Sofie Grøholt med Danmark, kan hende, selv om vi åpenbart legger hovedvekt på svært ulike forhold ved våre respektive fedreland. Vi går rett løs på det, og som typisk nordmann – i alle fall oppfatter jeg meg selv som det – kan jeg ikke bære meg for å begynne med det siste først: en kjærlighetserklæring til den norske naturen.

Norge har navn etter Nordveien, ferdleden innaskjærs oppover langs Skandinavias vestkyst. Kan man tenke seg en vakrere grense mellom jord og hav? Jeg kan det ikke, det måtte i så fall være kysten enda lengre nord, dit du kommer etter å ha reist gjennom fabelaktig vestnorsk og trøndersk fjordlandskap og til slutt får se det aller mest fantastiske, kyststrekket der nordnorske fjell og øyer bryter kaldt hav. I sin storslagne karrighet bærer denne del av landet paradoksene i seg som ingen andre steder, en indre motsetning som det måtte en Hamsun til for å kle i ord etter fortjeneste. Ikke minst er vinterlyset der oppe selvmotsigende vakkert. Blekblått sneier det så vidt innom svart-hvitt landskap og gir menneskene håp selv når alt er som mørkest. Kan man unngå å bli betatt av slikt, kan man la være å føle seg begunstiget ved å ha fått leve i denne naturen? Med all respekt for milde, tilgjengelige østlandske fjellvidder som det er så fredfullt og fint å vandre innover, så er og forblir for meg den vestlige og nordlige kontrasten mellom hav og fjell det mest typiske – og majestetiske – norske.

peder-balke-de-sju-søstre
Hvem kan bedre enn Peder Balke (1804-1887) gjenskape følelsen av å beskue Nord-Norges spektakulære kystlandskap? Verket «En otring under De sju søstre» (1847) er ett av hans 26 oljemalerier i Louvre. Kari Bremnes’ uforlignelige «Månestein» kan være en passende bonusblues når nordlig skjønnhet betraktes.

Natur er viktig, men så er også historie og mennesker. Langt fra riksavisenes kjendisspalter finnes et folk av vanlige mennesker som fremdeles opptrer i samsvar med den ethos som tidligere kaltes «nordmanns vis.» Dette er mitt folk, Dagbladet, og jeg har lenge vært i usedvanlig slett lune over måten dere omtaler dem på, over den dårlig skjulte forakt for disse menneskenes meninger og levesett som gjennomsyrer toneangivende akademisk-mediale miljøer.

Folk som hver dag kommer seg opp om morran og drar på arbeid for å tjene til familiens opphold, fortjener respekt. Den fortjener også alle som trår til om natten og uten lønn – kanskje uten mye til takk, heller – hjelper barn og gamle fordi det er riktig og anstendig å gjøre det; disse menneskene, langt de fleste av dem kvinner, bygger landet. Det gjør også de unge menn – og noen kvinner med – som på Sætermoen eller Rena eller hvor det nå måtte være ser over personlig utstyr om kvelden og får seg noen få timers søvn før de igjen skal ut på øvelse i landets forsvar. De har min respekt og takknemlighet. Det finnes ennå mange slike i Norge, unge mennesker som er nye ledd i den evige lenken av ansvarlige mer opptatt av å yte enn å nyte. De hadde fortjent at forholdene ble lagt bedre til rette for dem enn tilfellet er, men norsk offentlighet har aldri vært noe møtepunkt mellom rettferdighet og anstendighet. Livet og samfunnet er som de er og blir som de blir, og for hvert år som går lærer de unge dette ettersom mer og mer erfaring akkumuleres.

Disse menneskene opplever også at Norge forandres, Dagbladet, at landet blir mer og mer ugjenkjennelig. De av dem som lever i Oslo, ser at bydeler blir innvandrerdominert for ikke å si ghettoisert. De hvite eller etnisk norske flytter ut – i særlig grad gjelder dette folk med barn i skolealder – mens andre med bakgrunn i den tredje verden flytter inn. Blant sistnevnte er det en betydelig andel muslimer som bringer med seg både sin religion og dertil hørende vaner. Nabolag etter nabolag påvirkes i en hurtigere og hurtigere nedadskrudd spiral, en genuin circulus vitiosus, en ond sirkel hvis sosialt-religiøse konsekvenser er åpenbare for dem som har skoen på. Kun dersom man iakttar forandringene fra mediale elfenbenstårn i Akersgata eller Nydalen, benytter seg av Den norske kirkes profesjonelt økumeniske briller eller har ståsted i akademiske miljøer der dekonstruksjon av den hvite, norske majoriteten er et uttalt mål, kan prosessen ignoreres alternativt fremstilles som en kontinuerlig og akselererende berikelse av det tidligere akk så sidrumpete norske samfunnet.

Nesten overalt i Norge etableres mottak for migranter og press legges på kommunene for at de skal være «solidariske» og bosette «flyktningene» permanent. Det hele skjer etter «tar du den, så tar du den»-prinsippet; det er alltid plass til flere slik sentrale myndigheter vurderer saken, selv på de minste stedene. At en fjellbygd kanskje ikke fortsetter å være seg selv lenger hvis den må huse et antall migranter større enn de innfødte selv utgjør, ser ikke ut til å bekymre de profesjonelt gode. Motstand blir avfeid med at den reflekterer fremmedfrykt eller manglende informasjon og forståelse. Ingen favn kan være åpen nok, raus nok, varm nok.

Dette er den situasjonen mitt folk opplever, Dagbladet, slik er det vi ser vårt land forandres til det ugjenkjennelige. Jeg er sørgelig klar over at slikt snakk og ditto emosjoner rører dere midt i ryggen som det heter på akademisk finspråk, men vi er altså ganske mange som ikke liker at landet tas fra nordmenn og gis til andre. Ikke synes vi det er rett og ikke heller at det er klokt, hverken for de fremmede eller – det viktigste siden landet faktisk har vært norsk i uminnelige tider – for nordmenn.

At en dansk skuespillerinne snur saken på hodet og mener den økende motstanden mot å gi bort eget land er hovedproblemet – Danmark for hennes vedkommende, Norge for Dagblad-journalistene og meg – vitner om en synnerlig aparte historieforståelse for å uttrykke det meget mildt. Men i en godhetstradisjon der hovedreaksjonen etter at en forbrytelse er begått, er blitt å tenke ømt på hvor vanskelig situasjonen nå må være for voldsmannen, slik den svenske politidirektøren gjorde det nylig etter at et «flyktningbarn» hadde tatt livet av en ung kvinne; innen dette mindset er formodentlig slike opp-ned vendinger av virkeligheten for småpoteter å regne. Skuespillerinnen føler tydeligvis ikke noe aktivt nasjonalt slektskap med landsmennene Grundtvigs og Kaj Munks tanker om fedrelandet som ukrenkelig og noe man må kjempe for; det får så være, jeg bryr meg sant å si ikke særlig om de ulike kjendisers politiske synspunkter hverken i den ene eller andre retning.

Men jeg bryr meg om norske journalisters undergraving av nasjonale norske verdier, og der har gjengen i Dagbladet en lang og særdeles lite gloriøs historikk bak seg. Jeg kan lite eller intet gjøre for å hindre dem i å fortsette å gjøre narr av alvorlig bekymrede norske borgeres omsorg og omtanke for eget land og folk, men vit dette: skammen er deres, ikke vår. Frykt som er vel begrunnet, er hverken irrasjonell eller noe tegn på psykisk instabilitet. Frykten for at vårt fedreland skades alvorlig av den migrasjonspolitikk som har vært ført de siste tiårene, er av dette slaget. Den kommer til å bli satt om i politisk handling før eller senere, derom finnes ikke tvil i min sjel. Politikere vil måtte registrere stemningsskiftet i folket og prøve å fange opp de nye holdningene; slik er politikkens lov. Jeg håper bare inderlig at massene snart innser at det er nå det gjelder, at de ikke lenger kan la klåfingrete maktmennesker uten nasjonal kjerne få fortsette å vanne ut den fellesgrunn som forfedrene skapte, og som har sett til at vårt land er blitt så bra som det er blitt.

De som flirer av denne patriotiske dimensjonen, som synes at den er gammeldags og utdatert, vil før eller senere måtte innse at de tok feil. Kjærligheten til fedrelandet er en langt sterkere kraft enn de trodde, også blant dagens nordmenn.

Mange har latterliggjort betydningen av nasjonal samkjensle i byggingen av et godt samfunn. De har bidratt til å ødelegge, ikke bygge opp, og dette vil de bli minnet om. Vi holder ikke av dem, synes ikke om dem og vi kjenner bestemt ingen sympati med deres virke.

Les også

Hat og fobier -
Hva er nasjonen? -
De hodeløse -
Aktiv arv -
Alt vi har og er -
Nasjonalt gehør -

Mest lest

Meyer på jordet

Les også