Kommentar

For oss som bor i utlandet er det påfallende hvordan norsk media fremstiller verdens grusomheter. Stadig vekk ser jeg grundige reportasjer i britisk media som aldri blir gjenfortalt i norsk presse. Britene ønsker ikke å bli skånet, de vil heller bli opplyste.

Mitt inntrykk har lenge vært at briter er langt mer aggressive enn nordmenn. Kanskje er de det fra naturens side tross det store genetiske mangfoldet på de britiske øyer. Kanskje skyldes det at både de lokale, såvel som verdens begivenheter, blir nådeløst fremstilt i media. I lokalavisen trykkes både navn, adresse og bilde på arrestanter. «Vær varsom plakaten», om den i det hele tatt eksisterer, er slengt bort i et kott.

Britisk media gjør britene til realister. Her legges det ikke på rosa filter, hverken i bildebruk eller tekst. Mens mange nordmenn tror at alt skal gå seg til og at alle egentlig er snille og greie på bunnen – så vet britene bedre. De har større og lenger erfaring med verdens befolkninger og har vært i krig med de fleste av dem.

Omgivelsene fortoner seg annerledes når man til stadighet blir minnet om at mange forbrytere ser ut som folk flest. Man blir ikke lenger så overrasket over at «helt vanlige mennesker» kan utføre de grusomste handlinger. I Norge ser vi lite av dette. Lommemannen var et unntak. Som regel har vi ingen peiling på hvem de dømte seksualforbryterne er. Hensynet til gjerningspersonens familie veier tyngre. Skjønt i små samfunn så vet alle hvem de er allikevel. Dårlige nyheter sprer seg raskt. Det er mer snakk om å unngå en offentlig uthenging enn å skåne den rammede familien for folkesnakket.

På den annen side: ved ikke å offentliggjøre folks identitet så kan samfunnet gå videre med en følelse av trygghet. Ingen grunn til å dvele ved hvem som har gjort hva, ugjerningen har skjedd, folk har blitt straffet og vi stopper det der. Men hva når det er et mønster i forbrytelsene? Hva om det ikke er tilfeldig hvem som er offer og hvem som er overgriper? Hva om befolkningen forblir uvitende om at de er i en risikogruppe, eller at de for eksempel bor i et område med flere pedofile?

Storbritannia introduserte  Sarah’s Law i 2008, etter at åtte år gamle Sarah Payne ble myrdet i 2001. Man har nå rett til å få vite om navngitte personer har vært dømt for seksualkriminalitet. Kun 20 % av overgrep på barn utføres av fremmede. Det er tryggere å vite. Da kan man i det minste ta forholdsregler.

Men hva med «the big picture»? Internett har gitt oss verden rett i fanget, bokstavlig talt. På Youtube kan de som har mave til det studere menneskehetens mørke sider. Man er sin egen redaktør og må selv avgjøre hva den «riktige» og korrekte historien er. Det kan være vanskelig å være objektiv og ikke minst er det tidkrevende å finne begivenheter og nyheter på egen hånd. Så vi leser aviser isteden. Vi stoler på at profesjonelle journalister videreformidler alt vi trenger å vite for å trekke de rette konklusjonene og for å gi oss bekreftelse på at «vårt» syn på verden er det eneste sanne.

Når avisene er tilbakeholdne med informasjon blir befolkningen uvitende om hva som skjer. Dette gjør sikkert livet lettere, for vil vi egentlig ta inn over oss alle de dårlige nyhetene hele tiden? Og bryr vi oss? Tross alt er skisesongen allerede i gang på Kvitfjell og hytta på fjellet må kanskje settes i stand før sesongen, ungene skal følges opp på skolen, gjester til lørdag, bursdager og alt det andre som tar opp tiden vår. En del plikter – men også alle de gode tingene som gjør livet verdt å leve. Vår behagelige og gode livsstil sløver oss. Vi tar den for gitt

De store omveltningene i Europa har pågått lenge. Hvert land får stadig flere innbyggere fra andre deler av verden. Tilpasningsproblemene er de samme overalt: segregering, ekstremisme, lokal misnøye og økt kriminalitet. Andre land i Europa ligger langt foran Norge denne utviklingen. Allikevel skal hjulet oppdages på nytt. Vi må ha våre egne eksperter som kan bruke lang tid og mye penger på å finne ut (i beste fall) hva andre eksperter i andre land har visst i årevis og endog skrevet lange rapporter og bøker om.

Selektiv journalistikk gjør befolkningen naiv og kritisk til at noen faktisk vet bedre. Vi tror ikke helt på det. «Was not invented here»-syndromet inntrer. Hvordan kan vi vite at ting er sant om ikke norske journalister og eksperter har gått gode for det?

Så sitter vi her da, de av oss som leser utenlandske aviser og følger et helt annet nivå på råskapen. Det er lenger mellom illusjonene.

Oppdatering 02.01.2018: Vi har måttet slette de sladdede bildene av maltrakterte kropper, da Google ikke aksepterte disse i henhold til regelverket for annonsering.

 

Daily Mail