Sakset/Fra hofta

Hanne Skartveit har i et innlegg i VG skrevet at hun mener at norsk presse antagelig er verdens beste. Ho-ho, tenkte jeg, dette må være et selvironisk innlegg med en overskrift som skal lokke folk til å lese noe artig og underholdende. Jeg fatter ikke hvorfor jeg trodde det. Kanskje fordi den arrogante holdningen som ble lagt for dagen var så drøy at det ikke kunne være mulig. Men det var det altså. Skartveit mener i fullt alvor at norsk presse er sterk og uavhengig – og antagelig verdens beste.

Uavhengig? Uavhengig av en stadig mer fremmedgjort leserkrets, det er sant. Norske avislesere er så uenige med avisene at de ikke lenger vil betale for dem og de benytter ethvert tilgjengelig kommentarfelt til å fortelle dem det. Men om vi forstår Hanne Skartveit rett, så skyldes altså ikke dette avisene eller journalistene. Det må være leserne det er noe feil med!

De stakkars journalistene er presset fra alle kanter. Ikke bare bare er leserne uenige med dem (det er mange som leser utenlandske nettaviser for å få et klarere bilde av verden), men PR-byråene og kommunikasjonsrådgiverne vil også ha et ord med i laget:

Journalistikken er under press. Det er ikke bare USAs nye president Donald Trump som gjør alt han kan for å undergrave tilliten til pressen. PR-byråer og kommunikasjonsrådgivere, både i offentlig og privat sektor, prøver å skape et inntrykk av at pressen vrir og vrenger på sannheten.

Selvransakelse? Ingen tegn på det her. Det er alle de andres feil. Særlig Trump.

Men nå kommer det gnagere fra alle kanter; i sosiale medier, blant politikere, aksjonister og aktivister, som tror de er tjent med at folk slutter å stole på det de tradisjonelle mediene forteller.

Tror de er tjent med? Heldigvis vet Skartveit hva som er best for oss. Og det er selvsagt å fortsette å lytte respektfullt til norske journalister. Svelg alt rått – for de forteller sannheten. Bestandig. På den rette og gode måten. Og helt uavhengig. Antagelig best i verden. Enda bedre enn håndballgutta.

Vi har for lengst skjønt at norske journalister befinner seg inne i en boble. At denne boblen er lydtett og ugjennomsiktig i tillegg forklarer krisemøtene og permitteringene i redaksjonene enda bedre. For en profesjon hvis kjennemerke skulle vært objektivitet ser vi bare en gjeng journalister som tror at de greier å skjule sin personlige agenda under dekke av «nøytralitet». Sånn går det når hele ens omgangskrets består av likesinnede – vi andre ser tvers igjennom dem.

Det er ikke bra at disse politikerne snakker direkte til folket, mener Skartveit og trekker frem Trump og Listhaug som eksempler. Mye bedre hvis VG får lagt inn et litt ekkelt bilde og en negativ vinkling på overskriften. Det er nesten litt slemt at disse politikerne har funnet seg andre kanaler og at de ikke lenger trenger avisene til å legge sin klamme hånd over dem. Sylvi Listhaug skrev da også selv et innlegg på sin blogg om hvorfor folk ikke stoler på journalister.

De vil snakke direkte og uimotsagt gjennom egne kanaler, uten motforestillinger. Som Donald Trump med sine drøyt 22 millioner følgere på Twitter. Eller Sylvi Listhaug her hjemme, med sine mer enn 100.000 følgere på Facebook.

Huffameg, hva skal vi vel gjøre uten pressen som filter? Stole på vår egen vurderingsevne? En fryktelig tanke. Men bare hvis du er journalist.

Min påstand tilbake er at norske medier er brede, balanserte og grundige. Ulike synspunkter slipper til.

Nei, her blir jeg stum.

Og viktigst av alt – de tradisjonelle mediene gransker makten. De undersøker kritikkverdige forhold, og de sjekker ut hva som er fakta og hva som er rykter og usannheter. Uten en sterk og uavhengig presse, flyter sant og usant i hverandre.

Her skal jeg være enig på ett punkt: en sterk og uavhengig presse er helt nødvendig. Slik den britiske pressen er. Den norske pressen når ikke den britiske til knærne engang. Kanskje det skyldes at Storbritannia ikke har noe som tilsvarer Journalisthøgskolen? At kunnskap og en god penn er viktigere enn tre år med indoktrinering? Avismangfoldet i Norge forsvant for mange år siden. Nå mener alle det samme. Og nåde den som ikke gjør det.

Vår jobb er ikke å rapportere ut fra hvem som sier noe, men ut fra hva som sies.

Dette burde Skartveit ta opp på et internmøte med de andre ansatte i VG, for de ser ikke ut til å ha fått med seg dette. Hva blir den neste påstanden, at Listhaug og Gahr Støre får den samme behandlingen av pressen? Men her må Skartveit innrømme at de kommer til kort. Men hun sier ikke noe om hvorfor. At det skyldes at tastaturet er blodrødt. Det er greit å være rød – men da må man ikke late som om man er nøytral og uavhengig.

storting

Kan det ha noe med dette å gjøre, Skartveit?

Det er ikke alltid alle klarer dette. Ofte fortjener vi kritikk. Det kan være nyttig – nyhetsdekning er en form for samtale der ting korrigeres fortløpende.

Den fortløpende korrigeringen har vi ikke sett så mye til. Skal den starte nå? Begynn med å lese deres eget kommentarfelt, er mitt tips. Det finnes svært mange opplyste og kunnskapsrike mennesker i Norge som går journalistene i VG en høy gang.

Klassekampen skrev at bare 32% av Norges befolkning stoler på journalistene. VG bør derfor komme opp med noe bedre enn denne selvforherligende kommentaren fra Skartveit. Stikk hull på bobla! Trekk ut Matrix-kontakten. Bli kjent med leserne og folket. Og for all del – bytt ut de verste aktivistene – de med pressekortet i lomma. Objektivitet er stikkordet her. Dere ser annerledes ut sett fra utsiden!

Det er så enkelt som at folk savner en avis som representerer et annet politisk syn. Selv Nettavisen ser ut til å gli umerkelig inn i den røde tåka.

Bare vent til alle må betale for norske nettaviser og folk kanskje må velge seg ETT abonnement av økonomiske årsaker. Vel, vel, sistemann får slukke lyset.

VG

Mest lest