Kommentar

Bildet: Et profesjonelt byrå som Reuters gjør det mulig å gå tilbake å se på det skjedde med større dybde. Da fotograf Remi Ochlik og korrespondenten Marie Colvin ble drept i Homs 22 februar 2012, gikk det hele så fort at man ikke rakk å stanse. Journalister som disse har fortalt oss hva som har gjort Syria-krigen spesiell. Mange har betalt med liv og lemmer. Syria er en krig som vil prege Midtøsten og Europa i lang tid fremover. Her er Remi Ochlik fanget i Kairo 23 november 2011. Foto: Julien de Rosa/Reuters/Scanpix

 

Jon Eirik Lundbergs nyeste bok «Hos Glasmaneterne» er en politisk fabel som Documents lesere kanskje vil gjenkjenne dramaturgien i. Forfatteren har nemlig basert handlingen på beskrivelser av verden og samfunnet som han oppdaget var blitt gjengangere på tvers av ulike kommentarfelt, også kommentarfelt på forskjellige språk. De danske bibliotekene har karakterisert den som en «intelligent satire over dystopisk klimalitteratur», og selv hevder han det er verdens første kommentarfeltroman. Første opplag ble utsolgt på tre måneder.

Det kommer ikke som noen overraskelse at romanen antar et heller pessimistisk utgangspunkt. Når hovedkarakteren i boken våkner opp, er verden, slik han kjente den, forsvunnet. Mens han var fraværende har en katastrofe funnet sted, og han innser han at han er blitt en del av et nytt samfunn. Dets innbyggere er bokstavelig talt i fri flyt rundt ham.

Manetenes tid er inne. Utrustet med lunger har de fått oppdrift, forlatt havet og inntatt byen. Med de røde brennmanetene som makthavere og åndelige veiledere, forsøker de å skape en verden i sitt eget bilde, og det gjør de best ved å etablere et fullstendig benløst samfunn. Absolutt likhet er både et ideal og et politisk mål. Mennesket, med skjelett, knokler og «benaktig tenkning» står følgelig i veien for det ideologiske prosjektet. De må bort.

Som samfunnets bunnsortering lever de få gjenværende eksemplarer av menneskearten prekært og på de nye makthavernes nåde. Sammen med andre foraktede arter – som fisk, krabbe og blekksprut (med sitt ene ben) – må mennesket stadig forsvare sin eksistensberettigelse. Og hva som er mer interessant; det tvinges til å danne allianser på tvers av sin egen art for i det hele tatt å overleve.

* * *

Lundberg er norsk, har en cand.mag. grad i politisk filosofi fra Københavns universitet, byen han nå bor og arbeider i. Han skriver fast for det danske tidsskriftet Critique og har tidligere utgitt både diktsamlinger og prosalitteratur, samt fungert som forlegger for flere kunstbøker. For tiden holder han på med å ferdigstille oppfølgeren i det som er tenkt utgitt som en roman-trilogi.

Boken ble skrevet på norsk, men utkom første gang på dansk. Oversettelsesprosessen gjorde noe med teksten som er blitt ført tilbake til den norske boken. Den er blitt dyppet i dansk, forklarer Lundberg med latter når det handler om bokens tilblivelsesprosess. Et av Danmarks mest publiserende undergrunnsforlag, Det Poetiske Bureau, har påtatt seg å utgi boken. Det elleve år gamle forlaget har allerede en lang tradisjon for å utgi politisk skjønnlitteratur.

Du har tidligere fortalt at du har funnet inspirasjon til historien i kommentarfeltene, blant annet på Document.no. Kunne du utdype dette?

Jeg oppdaget bloggsfæren omkring 2008, og begynte å skrive på trilogien i 2010. Sett fra et litterært perspektiv er noe av det virkelig interessante med kommentarfeltet at det er mulig å gå tilbake til ordvekslinger som jo ellers forsvinner fortløpende når de fremsettes i muntlig form. Når samtalene ligger som tekst kan man gå på oppdagelsesreise i dem, så å si. Spole tilbake, følge diskusjonenes bevegelser. Da ble jeg oppmerksom på noen tilbakevendende uttrykk eller bilder, som peker på noen bestemte følelsesmessige erfaringer hos deltakerne.

Jeg har fulgt forskjellige deltakere i samtalene, noen anonyme og andre ikke anonyme, og blitt fascinert av den tilsynelatende uoverkommelige avstanden mellom ulike virkelighetsbeskrivelser. Denne avstanden mellom verdenssyn setter jeg litterært i scene ved hjelp av grunnmetaforikken som «kommentarfeltet» selv leverer. Komikken som oppstår forteller noe om den politiske samtalen som absurd teater; den er ikke tilført av meg, men oppstår når man gjengir tingene så lojalt som mulig. I bøkene gjengir jeg etter beste evne et syn på verden, som jeg opplever det utfolder seg i samtalene.

De fleste som betyr noe i samfunnet i dag vil rynke på nesen, og mange vil avvise kommentarfeltene som en slags urkilde til ondskap. Det er jo her man finner hets, fremmedfrykt og rasisme. Du påpeker selv at avvisningen nærmest har blitt en rituell handling for enkelte. Hvorfor risikere ditt eget gode navn og rykte på å behandle kommentarfeltet med et vist alvor?

Det er etter hvert mange som behandler kommentarfeltet med alvor, ikke minst mediene selv, som jo luker ut den slags ting du nevner. Øyvind Strømmen har gitt det sin særlige lesning. Det danske teatret Mungo Park har laget en forestilling basert på kommentarfeltet til EkstraBladet, den danske ekvivalenten til VG. Her ble folks poster brukt som replikker. Dikteren Rasmus Lippmann Nikolajsen har også skrevet samlingen «Love» som består av utklipp fra kommentarfelt på Youtube. Og den alminnelige fremstillingen av «Kommentarfeltet» med stor K, som man finner i de klassiske mediene, vitner også om et visst alvor. Jeg leser avisenes og TV-stasjonenes kommentarfelter som sammensatte, spraglete og kaotiske, men de blir omtalt nærmest som et subjekt med en egen, noen vil sikkert si «ond», vilje. Motstanden mot kommentarfeltet kan være nedlatende eller hardt fordømmende, men stort sett alle medier har jo et kommentarfelt. Det er i denne brede betydningen ordet skal forstås.

I kommentarfeltene dukker det gjerne opp noen store, dystopiske grunnfortellinger i retning av et samfunns undergang. Det har ikke vært min oppgave å vurdere om disse fortellinger er sanne eller falske, naturligvis; jeg forholder meg til dem som uttrykk for følelsesmessige erfaringer som reelt eksisterende mennesker har. Man ser sjelden noen feire eksistensen av kommentarfeltet, til tross for at diskusjoner folk imellom, og da helst folk med forskjellige synspunkter, er en søyle i selve parlamentarismens idé.

Selv en politisk ukorrekt akademiker som Asle Toje bedyrer i et intervju i Dag og Tid at han ikke følger med på hva som skjer på nye offentlige nettsteder som Document, Rights og Resett, og er samtidig nøye med å påpeke at kommentarfeltet er en arena proppfull av dårlige holdninger. Du mener at de samme kommentarfeltene er uttrykk for et vitalt demokrati?

Dette med kommentarfeltet som et problem er jo egentlig en gårsdagens problemstilling. Alle mulige folk har utfoldet sine skriblerier i de store medienes kommentarfelt i årevis, uten at noen har påstått at det har vært kompromitterende for disse mediene. Og jeg regner ikke med at Toje henger ut på vertshus for å diskutere med Gud og hvermann heller. Mange akademikere foretrekker jo å samtale med andre akademikere.

Min oppgave har vært å lytte til hva som beveger seg, og da blir det premisset fort for snever. Hvis jeg skulle peke på ting jeg ikke leser, ville jeg fremheve såkalte damemagasiner, eller den kulørte pressen, liksom jeg aldri ser på TV. Ideologiske eller sekteriske nettsteder vil jeg heller ikke bruke tid på. Men det er jo fordi slike plattformer ikke forteller meg noe om hva som rører seg hos alminnelige mennesker. Og det er jo nettopp dette, den viltvoksende samtalen, som er materien jeg går på oppdagelsesferd i. Sleivete og uakseptable utsagn forekommer sikkert til manges frustrasjon overalt.

Tenk bare på hva man skulle legge øre til den gang dekonstruksjons-myten gikk sin seiersgang. Bunader og hardingfeler utstilt som skrot i en søppelcontainer, og så videre. De som påstår at nye medier har én standard, og tradisjonelle medier en annen, dikter opp et motsetningsforhold. Og endelig har jeg aldri forstått den pedagogiske ideen at folk vil endre mening hvis man bare kaller dem fæle nok ting. Det som flytter en samtale er nok samtalen, og ikke at man melder seg ut av den i en konkurranse om å slamre hardest med døren. Det perfekte offentlige rommet finnes sikkert, for de som tror, men ikke på denne siden av skjærsilden. Som så mange andre fullkomne ting er det noe man har til gode på den andre siden. Enn så lenge byr verden oss det ufullstendige, innenfor alle livets områder – unntatt Andrei Tarkovskys filmer og Jeff Buckleys versjon av «Grace».

Parlamentarismens idé bygger på et utgangspunkt om at sannheten ikke er gitt på forhånd. Den legger opp til en arbeidsdeling hvor 1) borgerne diskuterer seg imellom hva som er sant, 2) mediene viderebringer resultatet til politikerne som 3) omsetter det i praktisk politikk. Kommentarfeltet hører dermed til det første trinnet i denne fødekjeden, samtalen mennesker i mellom. Internettet har gjort det mulig å plassere den samtalen i direkte forlengelse av medienes artikler – det er så vidt jeg kan se den største forskjellen kommentarfeltet tilveiebringer.

Det interessante er kanskje at mediene langt på vei, i hvert fall i selvforståelsen, har absorbert den første delen, og utgjør to trinn på én gang. Noen vil sikkert polemisk kunne hevde at mediene i egen forståelse tar hånd om alle tre stadier, og at alle andre bare skal innrette seg, ettersom de alene kan presentere sannheten. Man kan si at kommentarfeltet etablerer en åpen dialog mellom mediene og leserne. Det har vært en ny ting, og som med alle nye ting har det vært en omstilling å ta den inn over seg for mange.

Du har valgt manetene som ramme for historien din. Hva er linken mellom det gelantinøse dyret og kommentarfeltene?

Tittelen kommer av en bokstavelig lesning av utsagnet «politikerne har ingen ryggrad» – en ganske klassisk frase i kommentarfeltet. Mye av vår tids opinionsbygging foregår ved appell til moralske følelser og sosial frykt; stem på meg og vær blant de gode inne i varmen; eller stem på de andre og stå alene ute i kulden. Boken dveler ved dette valget mellom oppriktighet på den ene siden og tilhørighet på den andre. Den som behersker de gode følelsene kan ikke motsies uten at den som motsier dem er ond. De ryggradløse kan også være hensynsløse.

Maneten driver med strømmen, det vil si den sosiale kontrollen, konsensus, og forholder seg bare til det den møter underveis; den har ingen plan eller destinasjon for sin reise. Dette passer også på mange av de anonyme kommentarenes bilde av politikere som blinde og døve og som nekter å ta inn over seg empiri og erfaringer.

… Som maneter lar de tingene flyte når det er behov for å ta grep, men de har ikke armer og må nøye seg med å prate eller ”summe”, som de gjerne foretrekker. Er det De pratende klasser du karikerer?

Glassmaneten står som et bilde på det ideologisk formede mennesket. Som romankarakteren Kokkedal påpeker: Fordelen med glassmaneter er at de er så lærevillige og lydige. Hvis mennesket var som dem, ville det aldri være noen problemer. Den stikker ikke ut, står ikke opp, trer ikke i karakter.

La meg få legge til at denne fremstillingen (at politikere er bløtdyr) i seg selv ikke behøver å være rimelig eller sann, selvfølgelig, men den uttrykker like fullt en opplevelse av en gitt situasjon.

Man kan også lese en anklage om anarki, institusjonenes tilbaketrekking, i påstanden om at politikerne mangler ryggrad. Et ønske om orden og trygghet, samt en anklage om at den offentlige sak får seile sin egen sjø. Kommentarfeltets hyllest til Sylvi Listhaug som en politiker som både tør stå for noe og som viser handlekraft, støtter også denne antakelsen.  Jeg tenker dette er en av de mest sentrale opplevelsene som kommer til uttrykk i kommentarfeltet. Det man typisk fordømmer er ikke dette ønsket, men fremstillingen av virkeligheten som ligger til grunn for det. Liksom man i Sverige sa at alt er rosenrødt inntil statsministeren plutselig, over natten, begynte å snakke høyt om å sette militæret inn mot egne borgere.

Boken har også flere Hamsun-referanser, dissidentene føler seg til eksempel konstant sultne. Hva betyr disse referansene for fortellingen din?

Hamsun er det nærmeste man kommer et blikk inn i det man litt risikabelt og spekulativt kunne kalle for den norske folkesjelen; en nøktern, lakonisk, underspilt og veldig sensibel måte å se på verden, som forteller om en sterk inderlighet. Jeg ville gå litt langs med «Sult». Den boken kan også leses allegorisk, at hovedpersonen lider av en følelsesmessig og/eller åndelig sult. Hos glassmanetene råder en tilsvarende tilstand for menneskene. En slik lesning forbinder dessuten Hamsuns bok med Munchs maleri «Skrik». De to hovedverkene i norsk kunstliv understreker at det her handler om noen felles erfaringer.

I kommentarfeltet fremsettes stadigvekk påstanden om at meningskorridoren er trang. Hva mener du er det grunnleggende problemet dersom den åpne og frie samtalen begrenses i vårt eget samfunn? 

Man kan bli usikker på om den frie samtalen begrenses utefra, eller om den trange korridoren skyldes at man ikke tar mulighetene i bruk. Visse utsagn og synsvinkler er for eksempel direkte falske; men de som forfekter dem kan føle at de blir kneblet, når det de sier bare ikke stemmer. I konflikteskaleringsteori er man særlig oppmerksom på mekanismer som driver temperaturen opp, og en av dem er at man tilskriver motparten voldsomt mye intensjon.

Jeg tror det mest riktige er å anta at de største problemene i samfunnet verken skyldes rene tilfeldigheter eller en bestemt politisk vilje. Visse saker har en tendens til å falle mellom stoler, og utvikler seg til genuine samfunnsproblemer. Årsaken kan være sammensatt, det kan skyldes konfliktskyhet, selvforsterkende klikkdannelser, konformitet og opp-prioritering av andre problemstillinger. Problemene kan være reelle, uten at noen dermed har ønsket at de skulle oppstå.

Et eksempel er dette med demografien, lave og høye fødselstall. Hvorfor har nordmenn så lave fødselstall? Man spekulerer på det ene og det andre, fra sædkvalitet til skilsmisserate, og går i en stor bue utenom de ca. 13.000 abortene som finner sted hvert år i denne gruppen. En halvering av det tallet ville tilført et antall nye borgere svarende til en liten by hvert år. Abortene skyldes et frigjøringsprosjekt, og er ikke til diskusjon. Men det er jo ikke dermed sagt at man fra politisk side har hatt et ønske om et slikt resultat.

Den grunnleggende holdningen må, for å holde korridoren åpen, være filo-sofisk, undrende og sannhetssøkende. Ikke gnostisk, sannhetsbesittende. Den gnostiske holdningen, at man besitter og eier sannhet, er i bunn og grunn en rent ideologisk holdning. Den vil utfordre virkeligheten, og sette seg over den. Den gnostiske holdningen bestemmer hva som er sant, og den empiriske virkeligheten skal rette inn. Det gjør den selvfølgelig ikke, og dermed driver ideologien og den erfarbare virkeligheten fra hverandre.

På et tidspunkt er ideologiens verdensbilde helt avskåret fra realitetene, og den ideologiske bevegelsen kollapser, på den ene eller andre måten. For de klassiske medienes del er to eksempler illustrerende: Det ene var da begrepet «fake news» ble vendt mot dem selv. Et annet var da historikeren Terje Tvedt påpekte uredelighet hos «faktasjekkerne» i Faktisk.no, som mediene selv har opprettet nettopp for å sikre at sannheten kommer frem.

Det som skjer når tilliten til gammelmediene utfordres, tror jeg, er at den «alternative offentligheten» blir Den nye offentligheten.  Altså det stedet hvor søkingen etter sannhet finner sted, med den arbeidsdelingen parlamentarismen bygger på. Det som foregår i tiden kan med andre ord leses som et uttrykk for en velfungerende offentlighet og et levende demokrati.

Apropos fremtidshåp. Mange vil kanskje lese boken din som en dystopisk science fiction-roman, men det er likevel ingen anti-utopi eller et undergangsbudskap du leverer. Boken din virker mer preget mer av engasjement enn av resignasjon. Tidvis er den svært morsom, og alt håp synes heller ikke ute; for eksempel viser det seg at glassmanetene utvikler knokler og selv ryggrad når menneskepersonen utfordrer deres mentalitet og verdensbilde med sine argumenter. Hvor viktig har humor vært for fortellingen din?

Jeg har oppdaget boken gjennom å skrive den, så jeg vil si at humoren ligger innleiret i relasjonene mellom mennesker, som jeg nedtegner. Men det er ingen tvil om at humor kan gjøre fastlåste posisjoner mer bevegelige, og at en ærlighet omkring det absurde ved vår demokratiske orden er en forutsetning for å kunne fokusere dypt og lenge over ting som det her. Ta konflikten mellom liberale og konservative i Vesten, for eksempel. Så mye sjikane og drama, som om verden kan gå under hvilket sekund som helst når borgerlige vinner et valg, og ingenting er mer farlig enn mennesker som for eksempel forsøker å nyansere inntrykket av Trump som fascist.

Her finnes det et gravalvor som på avstand kan virke ufrivillig komisk. Man kan eksempelvis nevne Tyrkia-eksperten Morten Myksvolls deltakelse i NRK-debatten om Trump, hvor han bekymrer seg for at fascismen kanskje har inntatt Det hvite hus. Noe som ikke vil være en historisk gjentagelse, ettersom USA deltok i krigene som nedkjempet fascismen i Europa, men peker i retning av en mytisk lesning av Trumps valgseier som uttrykk for et syndefall, et endetidstegn. USAs rent hypotetiske fascisme behandles med større bekymring enn reelt fascistiske makter i verden, som både truer Vesten og mishandler sine egne befolkninger. Disproporsjonaliteten i dette vil, på litt avstand, kunne fremstå humoristisk-absurd.

Når vi først er inne på det: Den liberale venstresidens reservoar av språklige virkemidler mot opponenter, dvs. de borgerlige, utgjør også en scenografi med mye latent humor. Uenighet møtes gjerne med fjerndiagnostisering og andre former for av-maskering, hvor meningsmotstanderens hele indre liv blir blottlagt, på mirakuløst vis. Jeg finner ingen bedre forklaringsmodell for dette fenomenet enn såkalt projeksjon, som er typisk for mennesker som lever etter strenge moralske prinsipper. Man overfører sine egne feil og mangler på motstanderen, og bekjemper seg selv med den andre som stedfortreder. Den puritanske aktivisten mangler selvironi, og de hemningsløse karakteristikkene doseres ut med en begravelsesagents uttrykksløse oppsyn.

Kontrasten mellom de høye moralske standardene som forlanges, og de lave standardene i deres egen behandling av opponenter, kan nesten ikke bli større. Især når man vet at begge sider i prinsippet er enige om det verdimessige, og bare uenige i beskrivelsen av tingenes tilstand.

Romanen inngår i en trilogi, som tar opp de store samtalene for vår tid, sier du. I «Hos Glasmaneterne» tar du opp kommentarfeltets anklager mot samfunnets ledere for mangelfull styring og sviktende verdigrunnlag. I oppfølgeren – «Godstogstyranniet» – tar du utgangspunkt i en fornemmelse av at utviklingen upåvirkelig raser av sted samtidig som den politiske ledelsen har gitt opp eller så å si ofret folket til fordel for sitt eget snevre prosjekt som foregår bak lukkede dører. Dette må du avslutningsvis si litt mer om…

I den første boken er hovedstaden nesten mennesketom. I bok nummer to, som utkommer til neste år, sitter hele befolkningen i et tog, på vei et sted bort fra landet. Denne reisen er dedikert til følelsen av at tiden og det politiske maskineriet lever autonomt, utilgjengelig for velgerne. De er passasjerer, men søker i alle mulige retninger etter å knytte seg til de som styrer toget. I den forstand handler begge bøkene om frihet.

Hos glassmanetene ser vi at den politiske friheten oppstår når det skapes allianser på tvers. I «Godstogstyranniet» skjer det samme når menneskene vil gjenskape kontakten mellom passasjerene og lokomotivet.

For er det ikke dette som skjer i vår egen tid? Noen ser Brexit og Trump som tegn på demokratiets undergang. Akkurat sånn opplever nok ikke velgerne bak valgresultatene det. Den engelske regjeringen kommenterte Trumps valgseier som at «en demokratisk begivenhet har funnet sted». Det er interessant, tenker jeg, å holde den responsen opp mot andre reaksjoner, hvor begivenheten nærmest fremstilles som et statskupp, og at verdenskrigen er like rundt hjørnet.

Bøkene mine handler om disse motstridende opplevelsene av den samme virkeligheten.

 

Jon Eirik Lundberg
«Hos Glasmaneterne»
160 sider
Det poetiske bureaus forlag (2017)

Pris NOK 150 + frakt – boken kan bestilles direkte fra forlaget her.