Kommentar

Raskt frakter metroen deg inn fra Københavns lufthavn. Det skinnegående transportmidlet skjærer gjennom den gamle by. Tidene møtes, brytes og byen blir som et levende arkeologisk tverrsnitt i tiden.

Opp fra undergrunnen. Kongens Nytorv ligger stille denne lørdags morgen. Enkelte syklister tråkker forbi på brede sykkelfiler. Du er i Kongens by og med en nesten høyverdig følelse i ryggraden går du skrittene bort til Christiansborg.

De vennlige sikkerhetsvakter sjekker deg av på listen. Du går gjennom kontrollen og trappen opp til den åpne hallen i det Danske Folketinget.

Atmofæren. De flotte omgivelser. De informerte mennesker fra akademia, forretningsliv og alle andre walks of life. Dansk, engelsk, svensk og norsk forenes summende rundt morgenkaffen. Her er det verken islamofobe eller fremmedfiendtlige. Det er ingen med forvridde og innbitte ansikter. Her løftes debatten opp på et intellektuelt og rasjonelt nivå. Her diskuteres et problem som må belyses. Her har man lagt en bro over den romantiske ideologiske fallgruve som har fanget den norske debatten i en klaustrofobisk og utsultende og farlig felle.

Visst. Alt er ikke rosenrødt i Danmark. Frontene står steile. Det debatteres hardt og uforsonlig. Volden har brutt ut og mange er redde. Det er et langt større alvor i vårt naboland, et alvor som ikke har sunket inn i Norge.

Man tror i vår offentlighet at problemene kan marginaliseres og stemples som urettmessig frykt. Men i Danmark har mange forstått at det dreier seg om virkelighet. Om radikale endringer. Om en ideologi som viser seg å være skjebnesvanger.

Ut fra samtaler får jeg opplyst at Danmark nesten ikke lenger har muslimsk innvandring. De har innvandring, men de har marginalisert en viss type innvandrere. Grunnen har gitt seg selv. Danskene har vist seg politisk handlekraftige.

Slik er Danmark et foregangsland i Skandinavia og Europa når det gjelder problematisering av og oppgjøret med den romantiske og ideologisk naive forestilling om multikulturalisme.

Det gjør inntrykk når man fra Sverige får høre om mennesker som blir politianmeldt og anklaget for rasisme fordi de har klaget på for høy musikk fra sine nyinnflyttede muslimske naboer. Det er kulturkrasj. Nå har svenskene funnet ut at kommer de i slike situasjoner så må de være først på telefonen til politiet.

Det gjør inntrykk når man fra Sverige får høre om overordnede på arbeidsplasser som blir anklagd for rasisme hvis de ser seg nødt til å stramme opp medarbeidere fra en viss kulturkrets som gjør en dårlig jobb.

Det skal ikke mange slike historier til før det brer seg en urovekkende misstemning. Og slike historier sprer seg raskt. I Sverige har de alvorlige og kanskje uopprettelige problemer.

Norge er i en vippestilling mellom danske og svenske forhold. Det kan ikke fortsette slik vi nå stevner frem, da blir vi som Sverige. Derfor må vi lære av Danmark som med sin realitetsorientering, sitt debattklima og sin politiske handlingskraft imponerer. At Trykkefrihedsselskabet holder sine folkeopplysningsmøter i parlamentsbygningen virker sterkt på en bekymret nordmann.

Hva skyldes denne forskjell i klima og erkjennelse mellom de to borderfolk? Det er et interessant spørsmål som det kanskje finnes mange svar på. En teori som kanskje har noe for seg er geografisk begrunnet. Danmark er lite. Norge er stort. Befolkningstettheten er langt større hos vår tidligere unionspartner.

En følge er at alt kommer tettere på. Problemene kan ikke skjules like godt. Selv om store deler av media også i Danmark vender nesa i været, så kommer likevel problematikken tett innpå mange mennesker.

I Norge er innvandringsproblematikken stort sett lokalisert til Oslo. Bor du i Finnmark eller i Møre og Romsdal så er endringene i befolkningssammensetningen nesten ikke merkbare. Et asylmottak hist og pist skaper krusninger, men det er i bunn og grunn et konsentrert transittproblem. De fleste havner før eller siden i Oslo-området.

Må ikke dette være en av årsakene til at den hegemoniske venstresiden ennå kan spille ut sine ideologiske løgner og komme fra det – omtrent som det eneste gjenværende land i Europa?

Politikere, byråkrater og media, den uheldige treenighet, spiller på en uvitende treghet som den norske geografi naturlig skaper.

Det er for eksempel først når man står i fare for å få et religiøst politi på døra at den massive reaksjonen kommer. Da blir plutselig ideologien inkarnert på en håndgripelig måte, selv i de minste fiskevær og fjellbygder som for lengst allerede har mistet sin lensmann. Ingen vil ha islamister i uniform på døra. Man trenger ikke engang å vite hva en islamist er for instinktivt å reagere negativt på et slikt forslag. Og alle kjenner allerede til Jehovas vitner…

På Christiansborg får man høre ubehagelige erfaringer, historiske sannheter og seriøs og dyptpløyende forskning som knuser den rosamalte multikulturelle ideologien til pinneved. Den forfekter et livsfarlig og ødeleggende samfunnseksperiment som er i ferd med brennende å bre seg ut av kontroll.

Det er bare én ting å si: look to Denmark. Se og lær. For også vi har kommet langt på veien til Damaskus.