Sakset/Fra hofta

Det var stint av pressefolk på Christiansborg i går for å dekke møtet om Ytringsfriheten etter Hedegaard-attentatet. Men ikke én norsk journalist, så vidt jeg kunne se. Det er skammelig.

Så fort attentatet ble kjent, dro norsk presse ned for å dekke storyen. Man har kunnet følge debatten i danske medier og sett hvor stort inntrykk attentatet har gjort. Det føyer seg inn i en rekke: først karikaturstriden, anslagene mot Jyllands-Posten og Kurt Westergaard, og nå det her. Uroen har ikke kunnet unngå å forplante seg til Norge. Forståelsen for danskene er blitt større med årene.

Men når det kommer til et attentat som var millimeter fra å lykkes, skygger man unna den politiske oppfølging. På møtet i går skulle politikere svare på hva de vil gjøre for å stanse utviklingen mot at vold blir et middel i politikken. Det er en problemstilling som i høy grad angår Norge. Er det derfor pressen ikke deltar? Fordi man har mange agendaer og mange uavklarte spørsmål?

Akkurat som med opptakten til en nordisk kulturdebatt der journalister i Aftonbladet angriper norske kolleger, griper attentatet inn i en diskusjon som er den samme i Danmark og Norge. Det skulle være mulig å forklare leserne/seerne at dette berører dem. Trolig er det mange publikummere som allerede har forstått at trusselen er den samme. Kanskje er det den debatten norske medier gjerne vil unngå?

Offentlig omtale skaper en opinion. Normalt får politiske attentat stor oppmerksomhet. Hvis det var en danske som hadde forsøkt å drepe en representant for det muslimske samfunn i Danmark, ville historien garantert fått stor oppmerksomhet. I stedet etterlater man et inntrykk av at angrep på en islamkritisk danske er av sekundær betydning. Han må selv bære noe av ansvaret, sier man indirekte, om ikke eksplisitt.

Hvordan ville de samme medier reagert hvis de to imamene fra Islamic Cultural Center i Oslo som uten hemninger fremførte antisemittiske meninger overfor Dagsavisen, hadde blitt utsatt for et angrep? Ville de bagatellisert det med antydninger om at folk med så ekstreme meninger må forvente å havne i trøbbel? Selvsagt ikke. Da ville de samme medier ha gått i forsvar for imamene som offer for antiislamsk vrede, og samtlige som man kan rubrisere under en islamofobisk paraply, ville fått sitt pass påskrevet og tildelt et ansvar for ugjerningen.

Men når en dansk kritiker er en hårsbredd fra å bli drept, velger man å trekke seg tilbake. Vi ser en dobbel mangel på balanse.

Stian Bromark, debattredaktør i Dagsavisen, skrev en flengende god og skarp kritikk av den krypende nye antisemittismen etter det famøse intervjuet. Her tok han et oppgjør med flere, fra imamer til venstresiden i Norge og John Mearsheimer og Stephen Walt.

Det er en sammenheng mellom tausheten overfor den nye antisemittismen og tausheten overfor attentatet på Hedegaard. Angrepet kommer fra samme hold. Det har faktisk mange forstått, for lengst, slik at tausheten også er med på å undergrave tilliten til demokratisk debatt.

Men taushet er ikke noe svar. Danskene forsøkte i går å svare. De var forsamlet på Christiansborg til en imponerende manifestasjon av forsvar for det frie ord.

Hva ville skjedd om noe tilsvarende hadde hendt i Norge? Ville alle politiske partier stilt opp og holdt et forsvar, la oss si for Hege Storhaug? Hun og undertegnede var, så vidt jeg kunne se, de eneste som var til stede på møtet på Christiansborg.

I stedet valgte Aftenposten å trykke et angrep på Human Rights Service som hadde en ubehagelig og truende undertone. En slik stempling som Antirasistisk Senters ledertroika presterte, har konsekvenser. Både Aftenposten og ARS må bøye seg for realitetene. De kan heller ikke oppheve den politiske tyngdekraften, og et politisk attentat har sin egen gravitasjon.

Det kan både Aftenposten og ARS forsøke å snakke seg bort fra. Men man kan ikke få i pose og sekk. Anstendigheten går med i dragsuget, og kun hesligheten er tilbake. Det var Aftenposten og ARS’ bidrag etter at vold har gjort sin entré i den politiske debatt. Human Rights Service ligger så nær Trykkefrihedsselskabet politisk, og har så tett relasjon, at det var umulig ikke å se de to i sammenheng.

Norsk presse velger derfor, slik alle må velge når the chips are down: taushet om forbrytelsen og angrep på offeret.

Les også

-
-
-
-
-