Lars Hedegaard kunne gjort som mange andre. Han kunne trukket seg tilbake og holdt kjeft etter at han nesten ble drept utenfor sin bolig på Frederiksberg.

Han gjorde ikke det. I stedet har han foredlet opplevelsen og gjort den til springbrett for en interessant bok.

Hedegaard synliggjør at Vesten og særlig Europa befinner seg i en situasjon der noen mennesker påtar seg å stå i en konflikt der de blir martyrer for demokratiet.

Det skjer trinnvis. Først ved å finne og stå opp for det man mener er sannheten. Dernest ved ikke å gi seg selv om man blir hengt ut som en samfunnsfiende, men bære sin skjebne.

Hedegaard har hatt lang tid på å «tilvenne seg» og aksle rollen, men man blir likevel sjokkert når noen forsøker å gjøre det ultimative og ta livet av en.

Merket

Det tar på å møte døden. Hedegaard har brukt to år på å fordøye opplevelsen. Nå har han skrevet bok om den: Attentatet.

Det var ikke bare hans liv som ble endret 5. februar 2013. Det var Danmarks-historien. Politiske attentat setter spor i et demokrati. Det er det ultimate bevis på at man ikke respekterer spillereglene. Man angriper således ikke bare ett menneske, men den politiske frihet.

ANNONSE

Sympatien tilfaller derfor den som blir forsøkt drept.

Det falt og faller hans motstandere tungt for brystet. Hvor nedrige de er kan man se av at de forsøkte å vende attentatet til en kritikk av ham selv,. Denne anklagen har to former: «Kunne han ikke latt være?» Og den mer aggressive: «Han var selv ute om det».

Den siste er apologi for politisk vold. Mange i norsk debatt har spilt på disse strengene. Når Aftenpostens Trine Eilertsen etter Krudttønden skrev at Lars Vilks ikke var noen betydelig kunstner var det en måte å devaluere hans moralske verdi på. Han fortjente ikke vår sympati.

Eufemismer som brenner

Bruken av ord som «islamkritiker» og «kontroversiell» er også eufemismer som antyder at disse personene er ensporede og useriøse. Kanskje de nedkaller skjebnen over sine hoder?

Men vi hører ingen slike negative eufemismer om muslimer, der snarere forsonende, bagatelliserende, forskjønnende.

Oddsene er dermed stacked mot «islam-kritikerne». De starter med en chip on their shoulder. De er merkede mennesker.

Hedegaard har måttet tåle en tung bør. Han har ikke kompromisset, og for det har han pådratt seg medienes og elitens vrede.

Dyrekjøpt innsikt

Attentatet ga ham ikke ret. Men beretningen i Attentatet viser at Hedegaard hadde evne til å bearbeide det som skjedde. Det er denne klokskap som gjør inntrykk. Han forstår noe som Politikens redaktør, politi og offentlighet ikke forstår.

En liberal kritiker, Kathrine Lilleør, som forlot Trykkefrihedsselskabets rådgivende råd etter bråket om voldtekt-i-muslimske-familier-uttalelsene, skriver i  Berlingske,:

»Attentatet« er en stærk litterær og personlig præstation. At kunne skrive så afvæbnende let om stor modgang og urimelighed vidner om den frygtløshed, som er helt afgørende, hvis et frit Europa skal overleve. Lars Hedegaards holdninger var lige ved at slå ham ihjel. Svagere sjæle er blevet tavse. Men attentatet har gjort Hedegaard mildere og mere modig. Han vil tydeligvis hellere dø, om så det gælder, end holde mund. Af hjertet tak for det.

Det er sterke ord.

En uke etter attentatet var det stort møte i Landtingssalen på Christiansborg. Alle var der. Redaktører og politikere. De sluttet samstemt opp om Hedegaard, men ingen visste hva de skulle gjøre.

En høy pris

Det gjør de fortsatt ikke. Men tiden etter attentatet har gjort problemene og frontene skarpere. Langsomt vipper vekten over til Hedegaards side. Men det skjer under tyngden av en utvikling som galopperer i feil retning.

lars.hedegaard.strandgade29.10.15JPG

Foto: Steen Raaschou

Hedegaard sa det slik under møtet i Trykkefrihedsselskabet torsdag kveld:

– Det Europa vi kjenner er ikke mer.

Han spådde at Europa vil fragmentere i enklaver. I noen enklaver vil det gjelde andre rettssystemer, andre normer. Visse steder gjør det allerede det. Den voldsomme migrantbølgen vil forsterke denne tendensen. Vi kaller det ghettoer eller no-go-soner. I virkeligheten er det territorier der den statlige myndighet og makt ikke gjelder.

Hvilken trussel dette utgjør kan man bare tenke seg.

Mediene dveler ikke ved utviklingen, de har valgt å brennmerke kritikerne i stedet.

Medienes moralske veivalg

De står nå overfor et valg: Massemigrasjonen vil utløse voldelige protester. Av de 22 asylbrannene i Sverige, er en del påsatt. Hva hvis det skulle gå liv tapt? Vil mediene da vise varsomhet og besindighet, eller vil de bruke det for hva det er verdt og rette en anklagende finger mot «islamkritikerne»?

Hvis de velger det siste er de med å legitimere den type vold som Hedegaard ble utsatt for.

Islamkritikerne i Skandinavia er ikke mange. Ikke ved navns nevnelse.

Hvis mediene viser vilje til å nyansere vil det raskt bli lagt merke til av offentligheten. Det er nemlig slik at ett ord fører til et annet.Hvis man først anvender den kritiske evnen er den selvstimulerende.

Men det gjelder også affektspråket. Erfaringene fra Sverige er dårlige, og det er her vi mest sannsynlig vil oppleve mer vold.

Da Sverigedemokratenes Richard Jomshof sist uke ble intervjuet i Dagsnytt Atten om asylbrannene, minnet han om all den andre volden i Sverige: skyting på åpen gate, granatangrepene i Malmø, bilbranner og ikke minst skolebranner, som det har vært en av i uken. Også kirker har brent.

Hvis man nevner det ene, men ikke det andre, gjør man et valg. Man vil ha frem et bestemt bilde.

Like galt vil det være å bruke det ene som unnskyldning for det andre. Det var ikke det Jomshof mente. Men den enøyde journalistikken kan føre til at slike hevntanker gjødes.

Tilbakeblikk

Politiske attentat er ikke det vi forbinder med Nord-Europa. At de nå har meldt sin ankomst bør få oss til å spisse ørene.

Attentatet_mod_Estrup_1885

Da Hedegaard presenterte boken torsdag kom han på bare tre attentat i nyere dansk historie: Attentatet mot daværende konseilspresident J.B.S. Estrup 21. oktober 1885, somalieren Muhudiin Mohamed Geeles (29) forsøk på å øksedrepe Kurt Westergaard i 1. nyttårsdag 2011 og attentatet på ham selv.

Siden er det selvfølgelig gått enda hårdere til, med angrepet på Krudttønden og synagogen i Krystalgade, som begge kostet liv.

Det er en radikal eskaleringen av volden på bare to år.

Varsler

En hendelse kommer sjelden alene. I ettertid har Hedegaard kommet på flere episoder som indikerte at noe var på gang. De trenger ikke ha vært koordinert, men var varsler.

Hedegaard har vært barsk inntil det skjødesløse:

Nogle måneder forinden, da jeg gik ud ad gadedøren for at købe ind i den lokale Aldi rundt om hjørnet på Roskildevej, stod der uden for min opgang en cirka to meter høj og hærdebred muslim i sin mest kampdygtige alder – let genkendelig på sit lange sorte skæg og den hvide pyjamas – og råbte, at Allah nok skulle få mig.

-Hold din kæft, råbte jeg og gik videre, mens manden af anden etnisk herkomst fulgte efter mig på de modsatte siden af gaden.

Jeg skulle selvfølgelig have ringet til politiet og givet et signalement, men det gjorde jeg ikke. Jeg ringede heller ikke, da en mindst lige så velnæret muhamedaner bagfra prøvbede at spænde ben for mig på Københavns Hovedbanegård, hvorefter han roligt gik videre uden at vende sig om eller sige undskyld, som en dansker ville have gjort. Jeg gjorde heller ikke noget ved det, da min postkasse, der var anbragt udenfor på muren, to gange var brudt op i ugerne inden attentatet. Og heller ikke, da næstformanden for et integrationsråd i Nordjylland på Facebook udtrykte sine fromme ønsker om at, nogen ville likvidere mig.

Hedegaard får rett gang på gang, mens politiet, regjeringen og mediene viser seg å ta feil.

Feil premisser

Det er deres premisser som er feilaktige.

Vi kjenner igjen mønsteret fra Norge. Politiet går seg vill i politiske hensyn.

En uge efter attentatet, mens jeg boede i et sommerhus omgivet av bevæpnede kvinder og mænd – jeg skiftede den gang sommerhus med få dages mellemrum – fik jeg besøg af en venlig mand fra PET. Han kunne fortælle, at der ifølge efterretningstjensten ikke forelå nogen trussel mod mig. Det måtte jeg bare tro på, sagde han, mens han kikkede mig dybt i øjnene.

Det er denne ettergivenhet som gjorde det mulig for Basil Hassan nesten å ta livet av Hedegaard utenfor hans bolig i Pelargonievei 7.

Men det skulle ikke skje, pga en rekke omstendigheter, som får Hedegaard til å lure på om det findes en Gud.

Var det hans indgriben der reddede mig?

Disse omstendighetene er både personlige, tilfeldige og sosiale. De er det finmaskede nett som heter Danmark og som Hedegaard er en del av. Hedegaard ville nok sagt at jo mindre Danmark det blir og jo mer Midtøsten, jo vanskeligere vil det være å overleve et attentat.

Men denne gang sto en engel ham bi.

 

omslag.attentatet

 

Den kan kjøpes på nett, blant annet fra Saxo.com

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629