Kommentar

Civita-frokostmøtet om medienes ansvar for samfunnsdebatten ble opplysende i beste forstand. Sammensetningen av panelet illustrerte noe typisk for de tre nordiske land: Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes var sindig og ansvarlig, men likevel klar på behovet for at debatt også må inkludere meninger man ikke er enig i. Korrespondent for Svenska Dagbladet Bjørn Lindahl representerte en bestemt type offisielt Sverige som ser fascister og rasister i den norske regjering, og Flemming Rose, nå utenriksredaktør i Jyllands-Posten, kunne fortelle nytt fra Danmark: året 2013 var et skjelsettende år, et år da posisjonene endret seg. Har norsk offentlighet fått med seg det?

flemming.rose

Flemming Rose på Civita-frokost tirsdag 14. januar. I bakgrunnen Erik Tornes fra Aftenposten. (foto: Jonas Haugsvold.)

 

Det offisielle Sverige føler seg truet av at FrP er sluppet til i regjeringsposisjon. Det offisielle Norge kan føle seg truet av at posisjonene i Danmark har endret seg.

2013 ble året da venstresiden tapte debatten.  Den har vært på vikende front de siste år, men 2013 ble året da nederlaget ble synlig. Det kan være tungt å svelge for den norske eliten.

Tre begivenheter satte fart i prosessen.

Den første var attentatet mot Lars Hedegaard, leder av Trykkefrihedsselskabet, som ble forsøkt drept i sitt hjem på Frederiksberg 5. februar. Han må ha hatt englevakt, for «postbudet» skjøt bom på kloss hold.

Document var til stede på folkemøtet på Christiansborg der en samlet presse og samtlige partier bortsett fra Enhedslisten (de var ikke invitert) fordømte attentatet. Sympatien var stor, men ingen hadde noe svar på hva man kunne stille opp mot politisk vold. Selv denne maktesløshet kunne man ikke formulere høyt inne fra den danske nasjonalforsamling. Det ville være en innrømmelse av at «all makt ikke lenger lå» i folkestyret og dets representasjon.  Man visste innerst inne at man ikke hadde noen innflytelse på miljøene hvor slike metoder ble utklekket. Det eneste man kunne gjøre var å få beskyttelse av PST og gå under jorden. En defensiv reaksjon. Ikke akkurat noe som ville friste flere til å gå i Hedegaards fotspor og opplade deres munn om følsomme temaer. Voldsmennene hadde således oppnådd sitt mål uten at Hedegaard ble drept.

Svaret – en politisk motkraft mot politisk vold – måtte ligge ute i muslimske miljøer, og de var ikke på Christiansborg. Stort tydeligere kunne ikke det flerkulturelle samfunn vise seg; makten lå et annet sted, og hva kunne samfunnet stille opp mot den illegitime vold? Svært lite.

Stemningen var pessimistisk om enn solidariteten var sterk. Den var god å se den demonstrert, men den manglet fundamentet; en hånd fra den andre siden.

Så skjedde der noe: Ahmed Akkari var en av de mest aktive – og forhatte – imamer under karikaturstriden. Han var en av dem som hadde deltatt i en av de to delegasjonene til Midtøsten, som medbrakte både de ekte og uekte karikaturtegninger, for å hisse til hat mot Danmark. Han kom også med en uttalelse om at hvis Naser Khader ble minister kunne det hende hans kontor ble bombet. Da krisen løyet dro Akkari til Grønland som lærervikar. Han fikk tid til å tenke. I fjor sto han frem som en «omvendt»: han angret på det han hadde stelt i stand. Nå så han faren ved islamismen. Akkari var omvendt til dansk demokrati. På spørsmål om han fremdeles anså seg for å være muslim, svarte han: – Først kommer mennesket.

Det var som tatt ut av Grundtvig og det manglet bare at han tilføyde, «kristen så». Men første ledd – «Menneske først», holdt lenge.

Også de islamkritiske stemmene begynte å forstå at noe stort hadde skjedd. Det man aldri før hadde sett; en islamist som omvendte seg. Hvis en innbitt fanatiker kunne endre syn og mentalitet var det håp. Akkari opptrådte på folkemøter, i tv og avisene og var like konsekvent.

Men også hans avhopp hadde en skyggeside: like sikkert som meldingen om hans revurdering kom truslene. Den dagen Akkari gikk ut i mediene var siste gang han gikk ut døren til sin leilighet i Århus. Han hadde bare det han gikk og sto i.

Det gikk opp for folk at han mente alvor. Det finnes håp: Volden og fanatismen lar seg «rulle tilbake»:

Tidligere hadde Akkari tilhørt dem som gjorde at Kurt Westergaard har måttet leve omgitt av politi og nesten var blitt drept. Akkari kunne ha skiftet mening, men ligget lavt. Han visste hva han gjorde da han brøt ut. Likevel gjorde han det. Det var et håndslag til demokratiet.

På høsten kom enda en overraskelse: danskpalestinske Yayha Hassan sto frem i et intervju i Politiken og hudflettet sin oppvekst, «miljøene» og måten islam blir brukt på til sosial kontroll. Hassans var et mye bredere oppgjør.

Begges oppgjør gjorde dypt inntrykk; Danskene forsto at det var et ungdomsopprør på gang i muslimske miljøer, mennesker som ikke fant seg i å bli kontrollert. De ville leve deres egne liv, og de forsto at hvis de skulle gjøre det måtte de finne allierte i det danske samfunn.

Danskene har hørt altfor mange historier om bevegelse den andre veien – radikalisering og fiendtlighet mot det danske samfunn. Her var det noen som viste at de hadde forstått det vesentlige ved å være dansk: først menneske.

Ikke bare de islamkritiske, men også den kulturradikale, multikulti-vennlige Politiken med omland, det som kalles systemet Politiken, skiftet side. Det hjalp at Rune Lykkeberg var blitt kulturredaktør. Han kom fra Information hvor han har kritisert venstresiden for å løpe fra sine idealer. Bo Lidegaard hadde sett karikaturstriden på nært hold som departementsråd ved statsminister Anders Fogh Rasmussens kontor. Som sjefredaktør for Politiken hadde han forsvart forgjengeren Tøger Seidenfadens linje. Nå skrev også han at ytringsfriheten var truet i Danmark.

Yayha Hassan traff et segment av danskene med sin kritikk av islam og muslimske miljøer som ellers hadde lukket ørene når det samme ble sagt av dansker.

Heller ikke kontrære innvandrere har hatt like lett for å bli hørt. Kunstneren Fizrooh Bazrafkan ville solidarisere seg med Lars Hedegaard og gjentok hva han hadde sagt om muslimske menn som voldtar deres døtre. Hun ville at flere skulle gjenta ordene slik at tåpligheten i rasismeparagrafen ble demonstrert. Men Bazrafkan ble overraskende nok dømt. Hun har likevel fortsatt å spille en viktig rolle som en som tør å ta til motmæle mot islamister.

Nå fikk hun plutselig allierte fra uventet hold.

Til sammen fikk dette danskene til å forstå at noe var på gang.

Flemming Rose krøp selv ned fra gjerdet han hadde sittet på og gav et lengre intervju til Politiken: frontene var i bevegelse, og nå var det plutselig hans side i karikaturstriden som hadde vunnet. Om ikke endelig, så en stor symbolsk seier.

Et åpent samfunn må ta belastningen med å forsvare enkeltindivider mot gruppen. Det var det Akkari og Hassans historier fortalte.

Rose oppsummerte situasjonen i Danmark; venstrefløyen har tapt, debatten foregår nå på borgerlig side mellom de såkalte nasjonalkonservative og liberale.

De nasjonalkonservative ønsker å bekrefte den danske kulturelle koden, mens de liberale mener at man må utvide forestillingene om hva det vil si å være dansk: at det finnes flere måter å være dansk på.

– Det er en meget tykk kulturell kode å være dansk. Hvis man skal holde fast på den vil folk med en annen bakgrunn lett bli dømt til evig utenforskap, sa Rose.

Som så gav et eksempel som var stikk i strid med det han selv mente.

Rose var i mange år Moskva-korrespondent for Jyllands-Posten, og han har i 30 år vært gift med en russisk kvinne. Hun kan og gjør alt som en danske, men likevel sier hun at hun er russer, ikke dansk.

– Det er unormalt, sa Rose som mente at kona burde svare at hun er dansk.

Men det er altså ikke slik hun oppfatter seg selv. Identitet er noen dypt og uforklarlig.

Rose adresserte ikke denne inkonsekvens.

Men på ett punkt er budskapet klart og kategorisk:

Nettopp i et flerkulturelt samfunn hvor menneskene lever mange forskjellige liv er det viktig med en uavkortet ytringsfrihet. Det betyr at menneskene fra tidlig av må læres til å forstå at de må tåle å høre ting de ikke liker eller blir provosert av. De må rett og slett avfinne seg med også å bli «krenket». De må utvikle tykk hud.

Ellers vil fellesskapet fragmentare, bare bli pene ord, og fragmentere i segregerte samfunn med indre justis og kollektivt trykk.

2013 var året da danskene tok et stort skritt mot å forstå det. Ytringsfriheten er blitt konsensus.

Flemming Rose, som var den som satte karikaturtegningene på trykk for å hevde retten til satire, også om islam, har på mange måter vunnet.

I et større demokratisk perspektiv vil karikaturtegningene kunne oppfattes som omsorg for muslimer, som et forsøk på å integrere dem i et åpent samfunn.

Det kan høres utrolig ut med norske ører, og vanvittig med svenske, men i Danmark endret frontene seg i løpet av et år.

Det kan også skje i de andre nordiske land.