Kommentar

Da Flemming Rose bestemte seg for å teste om ytringsfriheten var under press i Danmark, fikk han mistanken bekreftet til overmål.

Det ble satt i gang en veritabel kampanje. Norge var på den andre siden som mente Jyllands-Posten var ute etter å krenke og provosere.

Anders Fogh Rasmussen nektet å gripe inn. Den muslimske verden gikk amok, men Danmark sto fast.

Åtte år senere gjenåpnes saken i form av boken til Ahmed Akkari. Hans opplysninger om dobbeltspill/renkespill og medløperiet til Uffe Ellemann Jensen og Tøger Seidenfade og Arla Foods stiller saken i et nytt lys. De hadde aldri drømt om å bli avslørt. De har kunnet sole seg i glansen fra deres gode gjerninger, deres empati og forståelse.

Men historien om en så betent konflikt er aldri skrevet en gang for alle. Akkaris memoarer slår ned som et lyn og snur hele regnestykket: Flemming Rose og alle som holdt med ham og Jyllands-Posten kommer ut som en vinner.

Fordi et betydelig segment i Danmark mente det samme, langt ut over Dansk Folkeparti, er det Rose og JP som nå kan sies å gå av med seieren. Det er de som har forsvart friheten. De andre sto for medløperi og kujoneri.

Frihet er en risiko. Man vet ikke om man får betalt for investeringen. Det kan være man taper. Men hvis man ikke tør vil man aldri få vite.

Det er en grunnleggende forskjell her på Flemming Rose og ytringsfrihetsfløyen og de politisk korrekte. De har egentlig ikke noen prinsipper, men lar følelser og sympati bestemme kursen. Andres følelser. Det gjør deres gjøren og laden helt uforutsigbar. De spiller poker med landets fremtid.

Akkaris avsløringer gjør dette synlig. Det var aldri en jevnbyrdig eller sammenlignbar debatt, for den ene part drev med møter bak lukkede dører, betalte «beskyttelsespenger», samtidig som de fordømte Jyllands-Posten som umoralsk og hatefull.

En slik konflikt setter dype spor. At det var den frihetlige fløy som vant, kan Norge være glad for. Det drypper også litt på oss frihetlige her på berget.

Men svært få i Norge får dette med seg. Mediene boikotter den danske debatten, og ett besøk av Yayha Hassan gjør ingen sommer.

Avsløringene får konsekvenser for synet på de mest stridbare forsvarerne av ytringsfriheten. Claus Kastholm skrev i Berlingske at avsløringene har gitt Lars Hedegaard og Pia Kjærsgaard rett.

Men begge lever under høye sikkerhetsforanstaltninger og kan ikke bevege seg fritt utendørs.

Ahmed Akkari er fritt vilt. Han anslår selv at 5.000 islamister i Danmark er på utkikk etter ham. Han har politialarm på seg til alle tider og sover sjelden lenge på samme sted.

Han er blitt fredløs i det demokratiet han oppdaget var verdt å forsvare.

Ingen – selv ikke i Danmark – diskutererer hva man skal gjøre med at statens lovformelige autoritet er utfordret av islamister som utsteder dødsdommer over landets egne borgere.

Det snakkes om parallellsamfunn. Den ekstralegale justis er den mest alvorlige form for utfordring av statens voldsmonopol. Det er i realiteten en revolte, en subversjon av staten, som Folketing/Storting velger å lukke øynene for.

Hvor lenge?