Sakset/Fra hofta

Jyllands-Postens Mathias Seidelin har en dybdeartikkel om Lars Hedegaard og spørsmålet om hvordan han har gått fra ytterste venstrefløy til å bli den skarpreste islam-kritiker.

Noen av hans gamle kamerater mener at han kanskje har vært politiagent på venstre fløy. Det ville vært en redningsplanke som forklarer en utvikling som for dem er naturstridig.

Hedegaard har en annen forklaring: – Det er ikke jeg som har flyttet meg, det er venstrefløyen.

Det er en observasjon også Document.nos redaktør kan skrive under på: Hos de som fyller rollen som meningsbærere på venstresiden er det umulig å forstå overgangen fra venstrefløyen til å være kritiker av den samme. De begriper ikke at den som endrer seg kan være mer i pakt med det beste i venstrefløyens idealer.

For Hedegaard var den skjelsettende hendelse avsløringen av Blekinggadebanden.

Han hadde vært lærer på Det frie gymnasium, noe tilsvarende Forsøksgym i Oslo. Her gikk elever som drev med innsamling av klær i regi til den tredje verden, og disse ble senere medlem av det som senere ble Blekinggadebanden. Veien gikk gjennom Kommunistisk Arbejdskreds under ledelse av Gotfred Appel. Konstellasjonen farsfigur og elever var ikke uvanlig. Appels teori gikk ut på at arbeiderklassen i Vesten var kjøpt av systemet. Det gjaldt om å støtte den tredje verdens frigjøringsbevegelser direkte. Med aksjon.

danmark.holger.jensen

foto: Leder av Blekinggadebanden var Holger Jensen. Når borgerskapets sønner blir voldsromantikere er de i stand til å utrette stor skade. Det er en parallell til dagens europeiske Syria-krigere som kjenner våre samfunn, de kulturelle kodene og hvordan samfunnet fungerer. Jensen omkom i en trafikkulykke, men gruppen kjørte videre uten ham noen år til.

 

Blekinggadebanden ble operatører for palestinske PFLP. De ranet varehus, banker og posthus med stor presisjon og stor brutalitet. De var dyktige og planla omhyggelig. Derfor kunne de holde på i mange år. Politi-etterforskningen kom ingen vei. Først da de skjøt en politimann under ranet av posthuset i Købmagergade, ble det fart i tingene. Da skulle politiet til bunns i saken. Politiet forsto at Politiets etterretningstjeneste, PET, visste mer om banden enn de ville ut med. Men først da ett av medlemmene kjørte ut og det ble funnet en nøkkel til dekkleiligheten, fikk man hull på saken.

Politiet gjennomførte en mannegard av dimensjoner: Man forsøkte nøkkelen i samtlige leieligheter i hele København. En gigantisk oppgave.

Ødela spillet

Hedegaard var i 1987 blitt medredaktør på den venstreorienterte avisen Information, sammen med Peter Wivel.

Han har derfor bred erfaring som historiker/lærer og journalist.

Information har betydd enormt for den danske venstreside, også fordi den var langt mer intellektuell enn noen norsk avis. Mange norske raddiser har holdt Information.

Men 13. mai 1989 skjedde noe som fratok venstresiden uskylden, og det har mange aldri tilgitt Hedegaard.

Da publiserte rockejournalisten Lars Villemoes en artikkel som rev grunnen vekk under føttene deres: «Fighterne og de nyttige idioter».

Her beskrev Villemoes dannelsen av gruppen rundt Appel og dens utvikling til politisk ransbande som leverte penger i millionklassen til palestinsk terror.

Samtidig arresterte politiet de fire hovedmistenkte.

Det har mange på venstrefløyen aldri tilgitt Hedegaard.

……i de næste måneder optrevlede Lars Villemoes gruppens forskellige forgreninger i det danske venstrefløjsmiljø. Bag ham stod Lars Hedegaard, der i forskellige ledere knyttede den militante gruppe sammen med sine gamle venner på venstrefløjen.

Ifølge daværende chefredaktør Peter Wivel, som i dag arbejder som korrespondent for Politiken i Berlin, var historierne skelsættende.

»Store dele af venstrefløjen med flere toneangivende jurister, som bl.a. Preben Wilhjelm i spidsen, var rasende på Lars Hedegaard og Lars Villemoes. De skældte dem hæder og ære fra. Men man må bare sige, at Hedegaard og Villemoes havde ret. De stod fast, mens andre svigtede, da det virkelig gjaldt. Og den cadeau skal de have,« siger han.

Man forstår av sammenhengen at Wivel ikke akkurat er fan av Hedegaard. Men dette moralske oppgjør var det som ga Hedegaard legitimitet og integritet i hans videre arbeid.

Mange på venstresiden klarte ikke ta oppgjøret. De var heller oppsatt på å finne feil ved Hedegaards motiver. De klarte ikke ta inn over seg at Blekinggadebanden handlet om noe mer enn den lille gruppen. Banden hadde hatt et omland av sympatisører. Flere gikk ut og inn av dette miljøet, men ingen røpet dem.

Det handlet om ideologi. Ideologien skapt blodsbånd som var ubrytelige. Men hvis det handlet om blod hva så med prinsippene og idealene?

Venstrefløyen var vel ikke en annen utgave av Blut und Boden?

En slik erkjennelse måtte virke truende og flere på Information hang ikke med.

Lars Villemoes havde tilbage i 1970’erne haft Lars Hedegaard som lærer på Det Frie Gymnasium. Her blev Lars Villemoes en del af Tøj til Afrika, som huserede på gymnasiet, og netop denne organisation havde stærke forbindelser til Blekingegadebanden, hvilket nogle af journalisterne på Information mente, var et problem for lødigheden i artiklerne.

Avsløringen skapte et varig agg. Da Hedegaard senere skrev boken I krigens hus sammen med Helle Merete Brix og Torben Hansen, fikk de en aha-opplevelse: Her så de hvem han egentlig var!

Slik oppsto forestillingene om islamofobi. Den reflekterer venstresidens forklaringsproblem. De deler av den som har nektet å ta noe selvoppgjør har behov for å finne en forklaringer på utviklingen til de som har gjort det. Man hopper over bruddet og finner heller en moralsk svikt hos de som kommer til nye konklusjoner.

Kritikken rammer i enda høyere grad norsk venstreside som ikke har villet ta noe oppgjør med venstresidens mørke side. I Danmark fantes en motstrøm. I Norge forble luften innestengt.

Slik mangel på samtidighet straffer seg. Man kommer i utakt med sin egen historie og går inn i alderdommen uten å forstå hva man har stelt i stand. Man greier kun opptre i et lukket rom. For å holde døren stengt tyr til man de gamle teknikkene som dehumaniserer motstanderne.

Slik skriver man sin egen sørgelige utgang av historien og river sten for sten ned det man har bygget opp.

Mange år senere i 2004 dannede Lars Hedegaard sammen med en række kendte støtter – herunder Dansk Folkepartis Søren Krarup og nu afdøde Jesper Langballe – Trykkefrihedsselskabet. Det skete efter en række særdeles islamkritiske debatindlæg i forskellige aviser og på forskellige netblogs. Flere kritiserede ham for at være islamhader og for at skrive generelt nedsættende om muslimer, og flere i Dansk PEN afviste at optage ham som medlem på grund af hans stærkt islamkritiske bog ”I krigens hus”, som han sammen med to andre forfattere netop havde udgivet.

At Dansk PEN nektet å oppta de tre forfatterne som medlemmer, førte til opprettelsen av Trykkefrihedsselskabet.

Danmark hadde fått et systemskifte i oktober 2001 da Venstres Anders Fogh Rasmussen ble statsminister, med Dansk Folkeparti som støtteparti. Da Trykkefrihedsselskabet etter en stund var like stort som Dansk PEN bestemte kulturministeren at de pengene som før hadde gått til PEN nå skulle deles.

Noe slikt er utenkelig i Norge. Her er det winner takes all, og det vil si venstresidenes ideologiske og organisatoriske hegemoni.

Fremskrittspartiet er oppsatt på å legge avstand til Dansk Folkeparti, men hadde hatt mye å lære. Dansk Folkeparti har hele tiden arbeidet uanstrengt og naturlig med Trykkefrihedsselskabet.

En regel sier at partiene kan leie lokaler på Christiansborg til møter og konferanser, slik har Trykkefrihedsselskabet kunnet holde sine møter i nasjonens fremste politiske symbol, med den status det gir og den legitimitet og sikkerhet.

Det gjør Trykkefrihedsselskabet til en del av dansk offentlighet på en annen måte enn Document.no, som må stå på egne ben. Det klarer vi, men det gjør selvsagt jobben tyngre.

Fremskrittspartiet kunne stilt spørsmål ved hvor pengene går. Det kunne forstått betydningen av forsøket på å frata Document rett til å ha møter i bibliotekene. Men det er som Fremskrittspartiet ikke forstår verdikampen.

Enten er man med, eller så er man det ikke.

Da Lars Hedegaard ble forsøkt skutt for halvannet år siden, sto i etterforskningen offisielt i stampe. I virkeligheten arbeidet politiet uavbrutt med etterforskningen, og de fikk hull å saken, da man fant DNA-spor som ledet frem til en dansk-libaneser ved navn Bilal Hussain.

Han ble etterlyst gjennom Interpol og gikk i garnet da han forsøkt å fly ut fra flyplassen i Istanbul. Hussain ba gjennom sin advokat om utlevering til Danmark. Men i høst endret alt seg. Tyrkia ville ha igjen sine diplomater fra ISIS og byttet dem mot fanger.

Det sjokkerte danske myndigheter, som selv under et sosialdemokratisk styre, har forfulgt saken diplomatisk og forlangt et svar av Tyrkia.

Slik er Hedegaard blitt en storpolitisk sak.

Det ene tar det andre. Hvis man leser sin samtidig riktig og inntar de riktige standpunkt, vil man sette krefter i bevegelse som påvirker utviklingen. Det har vært venstresidens grunnidé. I dag har den parkert seg selv og det kan den ikke tilgi de som ikke har stått stille.

Så tragisk er det.

»Nej, det er mine gamle venner, der har rykket sig fra deres oprindelige positioner, og ikke mig. Når jeg dundrer mod islam, er det, fordi jeg hader kvindeundertrykkelse, og fordi jeg hader den voldsideologi, som islam står for. Det burde enhver socialist, der har deltaget i fredsbevægelsen, kunne skrive under på,« siger han.

 

Trotskisten, av Mathias Seidelin, i Jyllands-Posten Premium søndag 26. oktober 2014.

Litteratur:

Document omtalte I krigens hus og striden om forfatterne 9. mars 2004:

Islam – en totalitær trussel?

Denne striden dukket altså opp året før karikaturstriden, og viser at det var noe på gang i det danske samfunn før Flemming Rose «tilfeldigvis» plukket hansken opp. Diskusjonen om Roses og Jyllands-Postens motiv er meningsløs uten en slik kontekst.

Astrid Meland skrev om Blekinggadebanden i Dagbladet i 2008 da Peter Øvig Knudsens magnum opus kom på norsk. Øvig Knudsens bok var det endelige oppgjør med voldsvenstre og gjør at Antifascistisk aktion ikke riktig har det moralske grunnlag. I Norge foretrekker man å leve i uskyld.