Sakset/Fra hofta

Lars Hedegaard har en fortid som sjefredaktør for den intellektuelle danske avis Information. Han har en meritert løpebane. Han var således en av «deres egne». Men han valgte forkjært da det kom til striden om multikultur. For det har han fått unngjelde.

dk.Lars-Hedegaard

Normalt ville en person som Hedegaard blitt fremhevet for sin fartstid i pressen. Han var sjefredaktør i Information i årene 1987-1990. Det var på den tiden journalist Lars Villemoes avslørte Blekinggadebanden, gjengen av ressurssterke middelklasseungdommer som bestemte seg for å gi en håndfast støtte til den palestinske sak: væpnede ran. I Norge har ikke denne historien fått den oppmerksomhet den fortjener, til tross for at TV-serien har rullet og gått på NRK.

De tiltalte fikk etter forholdene milde dommer, og utrolig nok: deler av Informations leserskare likte ikke Villemoes avsløringer. Det ble til et slags vannskille.

Avsløringen av Blekinggadebanden satte dype spor. De var Danmarks svar på RAF, bortsett fra at de opererte i det stille. Venstresiden hadde en mørk side.

Når noen spør hvordan en mann som Hedegaard kunne ende opp på høyre fløy, så vil han si at det er venstresiden som har stått stille:

”Jeg vil betegne højrefløjen som der, hvor fundamentalismen findes. Når den klassiske venstrefløj vil give særstatus til imamer og religiøs fundamentalisme, så er den ikke længere venstrefløj, men gået hen og blevet højrefløj. Venstrefløjen står derimod stadigvæk for mig som rationel og kritisk tænkning. På venstrefløjen retter man sig ikke efter dogmer og hellige mænd. På den måde vil jeg mene, at et parti som Dansk Folkeparti er gået hen og blevet mere venstreorienterede end Enhedslisten og SF,” har Lars Hedegaard tidligere udtalt.

Hedegaard ville humret av Georg Johannessen.

Ballen begynte for alvor å rulle da Lars Hedegaard sammen med Torben Hansen og Helle Merete Brix skrev boken I krigens hus i 2004. Hedegaard søkte medlemskap i Dansk PEN, men fikk avslag p.g.a boken. Hedegaard er historiker, og både Hansen og Brix er seriøse. De fant seg rett og slett ikke i en slik politisering av en organisasjon som skal forsvare ytringsfrihet. Det ble et stort rabalder og enden på visen ble at de tre stiftet Trykkefrihedsselskabet, som har til oppgave å forsvare ytringsfriheten kompromissløst.

Trykkefrihedsselskabet våget å se den trusselen fra islam og islamisme som Dansk PEN ikke våget. Dermed ble selskabet del av den historien som resulterte i karikaturtegningene i Jyllands-Posten året etter.

Dansk særtrekk

Det er en historie om et dansk særtrekk: hvor man ikke kan sette fingeren på en ting og si den var avgjørende. Ser man ting i sammenheng vil man oppdage at det hverken avhenger av eller handler om én person, men at personen – som Hedegaard – er bærer av en tendens: i dette tilfelle et forsvar for frihetsverdier og demokrati. På samme måte som Flemming Rose var det som kulturredaktør i Jyllands-Posten. Rose skapte historie da han valgte å utfordre en krypende sensur og selvsensur.

I Norge reduseres dette til at Rose ønsket å utfordre. Det er selvsagt en ahistorisk, moralistisk fortolkning. Rose – som Hedegaard – var bærer av politiske og kulturelle tradisjoner og verdier som var og er truet av sider ved det flerkulturelle samfunn. Arkitektene bak dette samfunnet unnlater konsekvent å se konfliktene. Så må andre gjøre det.

Det skylder Danmark og Norge Hedegaard.

At han så kan ha sagt ting eller skrevet ting som ikke er like polert, er en bagatell i den store sammenhengen, og den er den vi er ute etter når folk blir forsøkt drept for sine meningers skyld.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også