Kommentar

Trykkefrihedsselskabet fyller fem år idag. Truslene mot Kurt Westergaard og Flemming Rose kaster en mørk skygge over feiringen. I Danmark er det alvor. Derfor er det all grunn til å minne om hva Trykkefrihedsselskabet har betydd og hva Danmark gjør – for Norge.

Trykkefrihedsselskabet ble stiftet fordi Danske P.E.N ikke gjorde jobben med å forsvare det frie ord. Lars Hedegaard, Helle Merete Brix og Torben Hansen skrev boken: I krigens hus. Islams kolonisering av Vesten. Det ble for mye for danske P.E.N. Hedegaard hadde søkt om medlemskap, men fikk avslag. Danske P.E.N. mente boken var hatespeech, dvs. utenfor akseptabel debatt. I dag er Trykkefrihedsselskabet større enn danske P.E.N.

En medvirkende faktor var at kulturministeren tok konsekvensen av at det nå var to foreninger for ytringsfrihet, og delte på bevilgningen. Det hadde neppe skjedde i Norge, men så har Danmark gjennomgått det Søren Krarup kaller Systemskiftet, i 2001. Trykkefrihedsselskabet er avantgarden i kampen for dansk selvforståelse og besinnelse på egne verdier.

Man må ikke undervurdere denne prosessen. Trykkefrihedsselskabet er en liten gruppe mennesker, med begrensede ressurser. Men de har røttene godt forankret i en mye dypere bevegelse, som har snudd befolknings innstilling fra skjørlevnet til edruelighet. En stor del av danskene har våknet og for det har de pådratt seg stor vrede fra de som ønsker at Tornerosesøvnenen skal vare ved. Denne oppvåkning kan avleses på mange områder.

Man kan avlese den i den store oppslutning om innsatsen i Afghanistan, til tross for at landet har mistet rundt 30 soldater. Danskene vet at kampen for frihet og demokrati ikke er noe man kan rømme fra. Den pågår hver eneste dag, i Danmark og i Afghanistan. Denne erkjennelse gjør den norske elite alt for å avverge. De vakler mellom frykt og feighet og et aktivt medløperi.

Derfor står det danske eksempel der som en stor provokasjon.

Denne uken ble vi minnet om hva som står på spill. To menn ble arrestert i Chicago, den ene ble arrestert idet han skulle stige om bord i flyet til København.

Danmark er blitt et symbol for frihet. Det kan ikke forvalterne av multikulturalismen tilgi danskene. De fremstiller det som at danskene har rotet seg opp i noe, pga sitt stivsinn. De kunne ha valgt annerledes og har derfor en grad av skyld for situasjonen de befinner seg i. Det er logikken i deres resonemment.

Leder av Norsk P.E.N, Anders Heger, forfektet samme logikk da han møtte Presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, til debatt i Dagsnytt Atten om uttrykket «arabisk fascisme». Kokkvold brukte kraftutrykket for å illustrere hvilke krefter som står Westergaard og Rose etter livet. Men det var ikke Heger enig i. Han mente at vi i høy grad kritiserer islamismen og at det kanskje heller er i overkant med kritikk av alt som har med muslimer og islam å gjøre. Men skulle redaktørene ha trykket tegningene, ble han spurt. Se, det hadde ikke Heger noen formening om.

Heger dukker opp ved hver korsvei der det frie ord står på spill, for å så tvil og forvirring eller gi frihetens banemenn en håndstrekning. Slik er det.

Det hevdes stadig at Bush-administrasjonen spilte på frykt. Men er det ikke de politisk korrekte som nettopp benytter en slik strategi? Hver gang noen tar bladet fra munnen spør de med Goebbels: «Vil dere ha den totale krig?» «Nei, fri og bevare oss, det vil vi da ikke, svarer folk». Akkurat som i folkeeventyrene.

Men så skjer det noe: Nyheten om drapsplanene mot Rose og Westergaard overrumpler oss. Vi ser i et glimt hatets heslige ansikt: på den andre siden av jorden smis det renker for å drepe en kulturredaktør og en tegner. De får hjelpe av krefter i Pakistan, de samme som anstaltet blodbad i Mumbai. Vi forstår instinktivt at dette er alvor.

Da forstår den andre siden at det gjelder det å rykke ut, før følelsen omdannes til erkjennelse. Da gjelder det å minne om at det er danskenes egen skyld at de befinner seg i denne situasjonen. Beklagelig, selvfølgelig, men likevel sant.

Hvor langt er denne siden villig til å gå for å forsvare sin versjon? Hur langt som helst. Selv den dagen en fasade på en av de staselige bygningene langs Bernstorff eller Amager Boulevard er sprengt vekk av en bilbombe, kommer de til å synge på det samme verset: «Var det ikke det vi sa, vi har bare forsøkt å advare danskene.»

En slik situasjon ville minne om krig, om Besættelsen, og det er da også hva det er: krig. Det skal holde hardt å holde fatt ved at dette er noe danskene selv er «om». Men den andre sidens verdensbildet dikterer en slik konklusjon. Uvegerlig.

Det er to syllogismer som kolliderer: den ene står for frihet, den andre står for kaos og oppløsning. Begge medfører kamp. Men det ene står for Håp, det andre for destruksjon.

Det er Trykkefrihedsselskabets store fortjeneste at de uten skam har vedkjent seg Danmarks kultur og historie. Det er kanskje det vi er dem mest takknemelige for og det er det som gjør Trykkefrihedsselskabet til et nordisk prosjekt: kun ved å bekjenne oss til det beste i vår kultur kan vi ha noe håp om å vinne.

Det er en lang kamp som er begynt, og mange syntes det er slitsomt. Det er slitsomt, men det er intet mot det slitet som tidligere generasjoner har levd med, enten det var i fred eller krig. Det er dette som er uvant for oss. Vi er ved å våkne opp til historien. Paradis kjenner ingen historie.

Trykkefrihedsselskabet fylder 5 år. Interview med Katrine Winkel Holm.

Man kan læse mere om Trykkefrihedsselskabet på:

www.trykkefrihed.dk.

www.sappho.dk

se også omtalen av I Islams hus i document.no

Islam – en totalitær trussel?

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også