Nytt

Omtalen av politiske attentat er en indikasjon på om pressen er seg situasjonen bevisst, eller om de dilter etter leserne.

Overall er dekningen i Oslo-avisene tam. På plussiden kan man notere at den store uthengningen av Lars Hedegaard ikke finner sted. Dekningen er i det store og hele passabel. Selvfølgelig er det famøse juleintervjuet med de uforsiktige og generelle uttalelsene om muslimske menn med, og også rettssaken som fulgte. Men Hedegaard ble tross alt frikjent av høyesterett. Derfor kan ikke spikeren slås helt inn.

Det som derimot er karakteristisk er blanding av toppoppslag – og distanseringen: VG har stor vignett på forsiden og tre sider inne i avisen: Et dramatisk bilde over to sider og overskriften: – Det stopper aldri.

Sitatet tilhører Ekstrabladets redaktør Poul Madsen. Han er intervjuet av Harald Berg Sævereid i Danmark. Sævereid viser tegn på ikke å vite hvor han skal legge seg. Han kaller det «et attentat med politiske overtoner». Overtoner? Hva var ellers hovedbudskapet? Pakken?

Dagbladets Harald Klungtveit – mannen som bidro til at Elin Ørjasæter ble mobbet vekk fra twitter – er ikke sikker på om det virkelig ble løsnet skudd. Til tross for tittelen «- Politisk attentatforsøk», lyder ingressen:

Den danske islamkritikeren Lars Hedegaard skal igår ha blitt forsøkt drept av en mann forkledd som et postbud.

Sympati

Skal ha. Konjunktiv. Klungtveit må reservere seg mot skuddene. Hvorfor? Ett motiv springer i øyene: man ønsker ikke å skape sympati for Hedegaard. Selv når en mann har unngått døden på nærmest mirakuløst vis, vinkler man journalistikken slik at han ikke får for mye sympati. Det er vanskelig å se noen annen grunn.

Hadde rollene vært byttet om og en danske hadde skutt en fremtredende islamsk talsmann ville mediene erklært unntakstilstand og krevd at det ble innført tiltak mot alle på høyresiden. Deres definisjon på hvem som er skadelige er allerede meget bred.

Men vi hører ikke noe krav om tiltak mot selv voldelige islamister. Organisasjonen Hizb ut-Tahrir, som kan sammenlignes med Profetens ummah på propagandafeltet, kan holde møter i en av byens storstuer, Den sorte diamant, og oppfordre til drap på danske soldater i Afghanistan. De som syntes dette var uhyrlig måtte nøye seg med å stå ved kanalen utenfor Christiansborg. Slik virker det danske demokratiet. Det er tolerant mot de som vil ødelegge det. Spørsmålet er: for tolerant?

Misforstår

Berg Sævereid misforstår Ekstrabladets redaktør på et vesentlig punkt. Han får Poul Madsen til å høres ut som seg selv.

Madsen sier: – Det stopper ikke.

Men Berg Sævereid greier ikke gjengi ham korrekt. Han får Madsen til å høres forvirret ut, men det er Berg Sævereid som er forvirret.

Sjefredaktør Madsen er selv en skarp samfunnsdebattant, men har ikke tenkt å la den nye danske virkeligheten påvirke noe av det han sier i debatter eller skriver eller skriver i sine lederartikler.

Madsen sier den danske debatten har vært skarp også før muslimisk innvandring endret samfunnsklimaet. Nå skal ikke danskene la seg knekte, men holde fast ved det frie ord, sier Madsen. Men denne innsikten blir visst for mye for Berg Sævereid. At det er muslimene som har utløst en skarpere debatt passer ikke med Berg Sævereids skjema. Ifølge det er det Hedegaard og hans likemenn som har skapt dette klimaet.

Madsen benytter en vending som er kjent fra norsk vokabular: – Vi kan likevel ikke få tilbake det Danmark som var.

På «godt norsk» betyr dette at folk som Hedegaard er reaksjonære om ikke ekstreme, og slåss for noe som er tapt.

Men det er ikke det Madsen sier og mener: han sier at vi ikke skal oppgi det frie ord, men tvert om stå fast, akkurat som mot nynazister.

Indirekte sier han også at samfunnet må treffe tiltak mot mennesker som tyr til vold i politikken.

– Vi må sørge for å sikre oss mot terror. Det har vi gjort på vår arbeidsplass, men vi må ikke bli redde for å uttale oss. Vi kan likevel ikke få tilbake det Danmark som var.

Den offisielle norske konklusjonen har hittil vært stikk motsatt: siden vi ikke kan gjøre noe med utviklingen kan vi like godt tilpasse oss.

NTB-blemme

Aftenpostens Reidun Samuelsen er nøktern og refererende til selve hendelsesforløpet og reaksjonene til danske politikere. Nærmest samtlige aviser siterer NTBs forblommede omtale av Trykkefrihedsselskabet som «omstridt».

Omtalen av Lars Vilks tjener NTB til svært liten ære:

Hedegaard har også reist rundt med den svenske billedkunstneren Lars Vilks som skapte opptøyer da han tegnet profeten Muhammed som hund.

Denne bevisstløse omtalen av en mann som lever med politibevoktning er avslørende for NTBs holdning til ytringsfrihet og personlig sikkerhet: det er Vilks egen skyld at han er drapstruet, slik det også er Kurt Westergaards egen skyld at han må leve omgitt av vakter resten av livet.

I voldtektssaker har man hittil holdt fast ved at det er voldtektsmannens skyld og ham alene. I spørsmål om ytringsfrihet er det plutselig den som ytrer seg som har skylden, og det er mottakeren som har rett til å avgjøre om ytringen kvalifiserer til straff. Om så døden.

Dermed er ytringsfriheten i praksis gjort helt vilkårlig, i realiteten avskaffet, for frykten vil spise den opp innenfra.

Avisen Dagen har Hedegaard-attentat på førstesiden, men har den samme bevisstløse NTB-saken inne i avisen.

Klassekampen har ingenting, ikke ett ord, heller ikke Vårt Land.

Dagsavisen kjører oggså NTB.

Konklusjon: Man registrerte attentatet, men kjørte det raskt ned på dagsorden. Unnlatelse og fortielse er stikkord. Dekningen er preget av tvil og ambivalens. Hva gjør man neste gang?

Redaksjonen tar gjerne mot eksempler på andre mediers dekning.