Sakset/Fra hofta

Flemming Rose besøkte Bergen fredag 17.april og innledet på seminaret Ytringsfrihet i ulike kontekster; perspektiver etter karikaturstriden. Selv hadde jeg dessverre ikke mulighet til å delta på seminaret, men møtet fikk relativt god dekning i Bergens Tidende lørdag 18.april. Rose mener at Norge har tatt et skritt i retningen av et totalitært samfunn med forslaget til ny blasfemiparagraf og mener det er dypt problematisk at det er Arbeiderpartiet som stod bak forslaget:

– Dypt foruroligende

Justisminister Knut Storberget fikk massiv kritikk da det ble kjent at regjeringen ønsket å erstatte den sovende blasfemiparagrafen med en utvidelse av rasismeparagrafen. Selv om forslaget til lovendring raskt ble trukket tilbake, viser prosessen etter Roses mening at ytringsfriheten kan bli svekket selv i land der den nærmest blir oppfattet som hellig.

– Individer har krav på beskyttelse, ideer har det ikke. I det øyeblikket man begynner å beskytte ideer er man på vei mot et totalitært samfunn, sier Rose og trekker paralleller til den tidligere Sovjetunionen, der for eksempel kritikk av marxismen var en kriminell handling.

Motvirker rasisme

Han mener at vi ikke trenger begrensninger i ytringsfriheten i et moderne demokrati. Den beste måten å bekjempe rasisme på, er å ha størst mulig ytringsfrihet.

Bråket etter publiseringen av Muhammed-karikaturene er etter Roses mening en bekreftelse på nettopp dette.

– Volden som fant sted den gangen, forekom i land der man ikke har ytringsfrihet. Volden begynner der ordene stopper, sier han.

I Danmark har innvandringsdebatten blitt dominert av Dansk Folkeparti, på samme måte som Fremskrittspartiet har gjort det i Norge. Dette har endret seg i kjølvannet av Muhammed-karikaturene, mener Rose.

– Dansk Folkeparti har ikke lenger monopol på å være kritiske til innvandring og fremmede religioner. Dette har skapt en sunnere og mer nyansert debatt i Danmark. Det samme er i ferd med å skje i Norge, sier han.

http://www.bt.no/bergenpuls/tv/article830234.ece

Bergens Tidende har hele vinteren og våren hatt en bred dekning av blasfemiparagraf- og hijabsaken og til tider hatt en veldig skarp tone på debatten. Avisa lider allikevel av den samme vegringa for ubehagelige problemstillinger og tør aldri å gå ned i abstraksjonsnivå og diskutere saker i detalj.

En observasjon jeg har bitt meg merke i er Hilde Sandvik, debattredaktør i BT, sine betraktninger rundt dialogmøtet i Litteraturhuset i Oslo 15. februar hvor blant annet hun og Usman Rana deltok. 19.februar brukte hun spalteplass på å kritisere Rana for å skape et offerbilde av muslimske jenter i Norge. Sandvik opplevde tvert i mot i samtaler etter debatten at de muslimske jentene i Oslo slett ikke var ofre, men at de hadde «tatt til seg dei mest grunnleggjande verdiane i det norske samfunnet, nemlig retten til å snakke fritt og høvet til å kreve sin rett.» Om det samme møtet sier hun i Bergens Tidende lørdag 18.april at hun ofte omtaler opptrinnet da Lars Gule spurte det meget passende spørsmålet om hvorvidt profeten Muhammed var pedofil, hvorpå salen eksploderte i sinne og Abid Raja brukte de neste minuttene til å roe gemyttene.

Sandvik skriver videre at dette dialogmøtet gjorde henne oppmerksom på hvor tett integrering og ytringsfrihet henger sammen. Det har hun helt rett i. Allikevel tar ikke debattredaktøren opp den ubehagelige fornemmelsen av at selv andre og tredjegenerasjonsnordmenn ikke har begreper om hva ytringsfrihet innebærer. Denne friheten forutsetter å tolerere og forsvare retten til ytringer en i utgangspunktet ikke liker å høre. Når man liker ytringsfrihet så lenge den brukes til å kritisere Norge, demokratiet eller krigen mot terror, men eksploderer i sinne når det lanseres en debatt om Muhammeds forhold til ei seks år gammel jente så viser det bare at man verken har tatt til seg norske verdier eller forstått ytringsfrihetens universalistiske natur. Da har vi et problem. Men det største problemet er kanskje at avisene bevisst unngår å ta opp temaer som nye nordmenns lojalitet til demokratiet og norske verdier på grunn av sin infantile angst for å bli tatt til inntekt for Fremskrittspartiets politikk.

Flemming Rose uttalte at Dansk Folkeparti ikke lenger har monopolet på religionskritikk i Danmark og at dette har skapt et sunnere debattklima. Han sier det samme er i ferd med å skje i Norge. Selv er jeg i god vestlandsk ånd avventende og negativ.

– Elisabeth Guåker