Sakset/Fra hofta

Gang etter gang trår Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen feil i spørsmålet om ytringsfrihet. Nå også i synet på kirkebranner.

Bergens Tidenes debattredaktør Hilde Sandvik har inntatt det standpunkt som alle vettuge mennesker inntar: Svartmetallmusiker Kristian Espedals, alias Gaahl,hyllest til kirkebrenning har intet med ytringsfrihet å gjøre. Han stiller i en helt annen kategori enn Kurt Westergaard.

Braanen etterlyser konsekvens og prinsippfasthet. Han minner om styremedlem i Dansk Forfatterforening, Jo Hermann, som mente pedofili også kunne sies å høre inn under den kunstneriske frihet. Forbud handlet om sensur.

Det er en relativistisk måte å tolke ytringsfrihet og sensur på, som åpner for vilkårlighet (hvem er mest krenket?) eller slår døren åpen for destruktive tendenser.

Kirkebrenning er destruktivt.

Hva var det Gaahl sa?

Så du forsvarer å brenne ned flere kirker?

– Så lenge kirken står for den makten den har og for undertrykkelse, bør vi ikke vise kirken sympati. Derfor synes jeg ikke det er galt hvis det skjer igjen; at noen brenner ned kirker. Den symbolske verdien av å brenne ned kirker er viktig, sier 34-åringen til BT.

Gaahl beveger seg helt på grensen av å oppfordre til en straffbar handling. Men han har krysset grensen for hva man kan si når man står på en av landets fremste scener, betalt av skattebetalerne. At teatersjef Bjarte Hjelmeland sier han kun forholder seg til hans kunstneriske kvaliteter, er en abdikasjon på kunstens vegne til fordel for nihilisme. At Hønefoss kirke brant få dager senere, var et troll i ord.

Norge fødte en seiglivet maoisme som har gjort ufattelig skade på åndslivet. Deretter fulgte black metal og death metal made in Norway. I deler av det svarte miljøet finnes en voldsvillighet og antikristelighet som enten er åpen eller skjult satanisme. Tror Hjelmeland at dette er lek med ord?

Gaahls engasjement minner om den svenske dramatiker Lars Norén som engasjerte tre nynazister til å spille seg selv på scenen i stykket «Sju tre». De fikk forsvare sin ideologi fra scenen. Dette mente Norén var autentisk teater. Det ble litt vel autentisk: En av dem deltok i et ran der to politimann ble drept.

Spørsmålet er ikke om det var Noréns skyld – han innrømmer ingen skyld – men hva det sier om hans kunstneriske og ideologiske holdninger.

Våren 2008 satte han opp Kaj Munks «Ordet» i København og blir intervjuet av Berlingske:

»Jeg forholder mig kritisk over for enhver form for totalitarisme, og jeg mener, at der i religionen og i hvert fald i kristendommen findes en dragning til en stærk leder. Jeg synes, at gudstro og fascisme ligger meget tæt på hinanden. Manden der skal skelne mellem godt og ondt, sandt og falsk. Troen på Jesus ligger for mig at se tæt op ad dyrkelsen af Hitler,« lyder Lars Noréns kontante vurdering.

Hvis man bare tilhører et bestemt kunsterisk sjikt, kan man si hva som helst uten å bli ledd ut eller bli avskrevet. Intet vanlig menneske ville komme unna med slike uttalelser.

Det ubehagelige er at en bestemt type sekulære kulturmennesker ser ut til å føle en dragning mot det ekstreme: Under dissekering av tro og tradisjon skjer det noe. Nietzsche sa: Den som stirrer ned i avgrunnen, vil oppleve at avgrunnen stirrer tilbake.

Forsvar for nazister og satanister gir en slik følelse.

Slik presses Sandvik til å gradmåle den ytringsfriheten hun ellers gjerne vil være en prinsipiell forsvarer for. I Gaahls tilfelle vil man kunne argumentere for at det ligger et element av oppfordring til ulovlig handling i ytringen, men hvis denne argumentasjonen ikke vinner fram, vil Gaahls ytring være like tillatt som enhver annen ytring, og hans rett til å ytre den må forsvares på samme måte som man forsvarer Westergaards rett til å tegne Muhammed-karikaturer.

Likevel ender mange opp med å forsvare den legale retten litt ekstra når man selv er enig i ytringen, mens man lar det være når man avskyr meningsinnholdet. Men nettopp her ligger «korrumperingen» av ytringsfrihetsdebatten, der det skjer en kontinuerlig sammenblanding av ytringsfrihetens legale kjerne, altså hva man kan risikere å bli forfulgt og straffet for å si, og den store og viktige debatten om det som sies er klokt, godt og viktig – eller uriktig, skadelig og farlig.

Bak Braanens prinsippfasthet ligger den store tomhet. Han har intet å stille opp med annet enn å spenne ben for dem som forsøker å gå en grenseoppgang mellom forsvar for friheten og ødeleggelsen av den.

Venstresiden har tidligere visst at friheten må forsvares. Man hadde slagordet «Ingen frihet for frihetens fiender». Det rommer en kjerne av sannhet. Braanen representerer den dekadente, postmoderne fasen hvor man slår ring om nazister og satanister.

Bergens Tidenes Hilde Sandvik og Trine Eilertsen står for noe annet. Det er oppløftende. Deres dekning av Gaahl-saken viser at de fortsatt har sunne ryggmargreflekser.

Rett og galt

»Gudstro ligger tæt på fascisme«

– Symbolverdien ved å brenne ned kirker er bra