Kommentar

Det går utmerket an å være kritisk til den svenske gatekunstneren Dan Park og likevel forsvare hans rett til ytringsfrihet.

I protest mot de som hevder retten til å bestemme – på alle andres vegne – hva slags bøker, filmer, musikk eller kunstverk vi kan tillates å bli eksponert for, blir man tvunget til ikke bare å forsvare hans kunstneriske frihet, men gjøre hans verker kjent. Sensurforkjemperne fremprovoserer et slikt svar. Til syvende og sist handler nemlig saken om vår rettighet til et fritt marked av idéer, ikke bare om skjebnen til Park og hans gallerist (og de ni av hans kunstverk som er besluttet destruert).

John Stuart Mill understreker i Om Friheten (1859) at sensur er galt fordi vi alle besitter en del av sannheten. Selv om den som knebles skulle ta feil helhetlig sett, har vedkommende sannsynligvis altså delvis rett, og siden den rådende opinion på et hvilket som helst subjekt sjelden er fullstendig sann, er det kun ved kollisjonen av motstridende meninger at man har sjansen til å få fatt i den gjenstående sannhet.

Mill går så langt som å hevde at «dersom hele menneskeheten minus én var av én oppfatning, og kun én person holdt motsatt mening, ville ikke menneskeheten være mer berettiget til å tie denne ene personen enn han, dersom han hadde makten til det, hadde vært berettiget til å tie hele menneskeheten.»

Videre demonstrerer Mill at historien er full av meninger holdt av én generasjon som den ultimate sannhet, for så å bli ansett som falske og absurde av den neste. Ved å kneble noen forutsetter vi dermed intet mindre enn vår egen ufeilbarlighet. Den som gjør det mangler intellektuell modenhet og grunnleggende visdom, og egner seg derfor, ironisk nok, minst til å avgjøre hva slags idéer en kan eller ikke kan presenteres for.

Ufasjonable, eksentriske meninger er nettopp hva ytringsfriheten er til for. Da venstreradikaleren Noam Chomsky forsvarte ytringsfriheten til den franske holocaustfornekteren Robert Faurisson på 1970-tallet, påpekte han at «det finnes to typer mennesker i verden: De som tror på ytringsfrihet og de som ikke gjør det», og poengerte deretter at «dersom man ikke tror på ytringsfrihet for de en avskyr, så tror man ikke på det overhodet.»

Dette ligger selvsagt tett opp mot ånden til det kjente utsagnet: «Jeg er uenig i det du sier, men vil dø for din rett til å si det», artikulert av Voltaires biograf Evelyn Beatrice Hall i Voltaires Venner (1906). Den offentlige holdningen i Sverige ser dessverre ut til å ligge en del nærmere den bearbeidede versjonen til den konservative britiske journalisten Peter Hitchens: «En liberaler vil dø for din rett til å si deg enig med henne. Si deg uenig og hun vil ringe politiet.»

Selv om vi skulle være i besittelse av hele sannheten, noe som er ganske utenkelig, ville vi ikke hatt noen tilstrekkelig forståelse for hvorfor vi hadde rett – altså et solid basis for våre verdier – med mindre motstridende argumenter var tilgjengelige. Det er dette som får John Milton til å fastslå i Areopagitica (1664) at en som har blitt indoktrinert i en sannhet av presten sin, uten å ha fått lov til å høre den motstridende meningen, kun er en kjetter i sannheten.

Milton gjør også et annet vitalt poeng: Hvor ordene og idéenes kamp undertrykkes, vil man få en sverdens kamp i stedet. Sensur leder i enden altså til en situasjon av den sterkestes rett, hvilket ikke bare bærer med seg utøvelse av vold – der man brenner bøker, vil man som kjent til slutt brenne mennesker – men som også, fra et rasjonelt ståsted, er omtrent like nyttig som at vitenskapsmenn skulle bryte håndbak seg i mellom for å avgjøre hvilken hypotese det var mest hold i.

Det leder en simpelthen ikke nærmere sannheten.

Mange av oss vil mene at Park har ekstreme tendenser, provokatør eller ei. Han tar utvilsomt i bruk ekstreme virkemidler. En fordel ved å la ekstreme personer få uttrykke sine synspunkter fritt, er imidlertid at man da vet hvem de er.

Fengsler man eksempelvis radikale islamister for deres ekstreme ytringer (ingen sammenligning mellom disse og Park, for øvrig), presser man miljøet ned i undergrunnen hvor de ikke like lett kan fanges opp av sikkerhetstjenestene og settes under oppsyn. Det vil vanskeliggjøre forhindringen av faktiske voldshandlinger. En får heller ikke anledning til å bevise dem feil i åpen debatt. Alt dette er problematisk.

I bildet under illustrerer Park på glimrende vis, med Pussy Riot som tematikk, elitens hykleri vedrørende nettopp ytringsfriheten. Ytterligere kommentar er overflødig.

http://bloggis.se/danpark/117159

Les også

-
-
-
-