Sakset/Fra hofta

Forrige

Det er merkelig når folk innrømmer at det er noe i argumentene for fri diskusjon, men samtidig innvender at de ikke bør «drives til ytterligheter». De ser ikke at med mindre argumentet gjelder i ekstreme tilfeller, så gjelder det ikke overhodet. Det er merkelig når de forestiller seg at de ikke gjør krav på ufeilbarlighet idet de erkjenner at det bør være fri diskusjon om alle saker som det muligens kan være tvil om, men samtidig mener det bør være forbudt å stille spørsmålstegn ved noen bestemte prinsipper eller oppfatninger fordi disse er så sikre. Det vil si: de angjeldende personene er sikre på at disse er sikre. Å si at noen utsagn med sikkerhet er sanne, til tross for at noen ville benekte den sikkerheten hvis de fikk lov, noe de altså ikke får, er det samme som å anta at vi og alle som er enige med oss, kan dømme med sikkerhet uten å ha hørt den andre part.

I vår tid — som etter sigende har «tapt troen og blitt vettskremt for skepsisen», og hvor folk ikke føler seg sikre på at oppfatningene deres er sanne, men på at de ikke vet hva de skal gjøre ellers — bygger ikke kravene om at bestemte oppfatninger skal beskyttes mot offentlig kritikk så mye på deres sannhet, som på deres betydning for samfunnet. Det påstås at det finnes visse oppfatninger som er så nyttige, for ikke å si uunnværlige, for trivselen at staten har en like stor plikt til å opprettholde disse som den har til å beskytte en hvilken som helst annen samfunnsinteresse. Det hevdes at det i slike nødstilfeller, hvor det åpenbart er statens plikt å gripe inn, kreves mindre enn ufeilbarlighet for at staten har lov til, eller sågar er forpliktet til, å handle etter eget forgodtbefinnende, bekreftet av den alminnelige oppfatning. Det blir også ofte hevdet, og enda oftere tenkt, at bare dårlige mennesker ville ha lyst til å svekke disse gagnlige oppfatningene, og man tenker at det ikke kan være noe galt i å holde dårlige mennesker i tøylene, og forby noe det bare er disse som ønsker. Denne måten å tenke på gjør ikke begrunnelsen for begrensninger i diskusjonsfriheten til et spørsmål om sannheten av utsagn, men om deres nytte. På den måten innbiller man seg å ha unnsluppet ansvaret for påstanden om ufeilbarlig dømmekraft på oppfatningenes område. Men de som nyter denne tilfredsstillelsen, innser ikke at kravet om ufeilbarlighet bare er flyttet fra ett punkt til et annet. Nytteverdien av en oppfatning er i seg selv er et spørsmål om oppfatning. Den er like diskutabel, like åpen for diskusjon og krever like mye diskusjon, som oppfatningen selv. Behovet for en ufeilbarlig dommer av oppfatninger er det samme når det skal avgjøres om en oppfatning er skadelig, som når det skal avgjøres om den er sann, med mindre den fordømte oppfatningen har full anledning til å forsvare seg selv. Og det holder ikke å si at kjetteren kan få lov til å hevde nytteverdien eller harmløsheten av sin egen oppfatning, så lenge han forbys å hevde dens sannhet. Sannhetsverdien av en mening er en del av dens nytteverdi. Hvis vi ville finne ut hvorvidt det er ønskelig at et utsagn skal bli trodd, er det da mulig å la være å ta i betraktning om det er sant eller ei? Det er de beste menneskers oppfatning, og ikke de dårligste, at intet utsagn som er i strid med sannheten, virkelig kan være nyttig. Kan man forhindre slike mennesker fra å reise den innvendingen når de klandres for å avvise et utsagn de blir fortalt er nyttig, men som de selv mener er usant? De som har alminnelige oppfatninger, unnlater aldri å dra fordel av denne innvendingen. I praksis vurderer de ikke spørsmålet om nytteverdien som om det kunne skilles fullstendig fra sannheten: Tvertimot, det er først og fremst fordi deres lære er «sannheten» at kunnskapen om eller troen på den hevdes å være så uunnværlig. Det er ikke mulig med en fair diskusjon om nytteverdien hvis et så viktig argument kan brukes av den ene siden, men ikke den andre. Så hvis hverken loven eller den offentlige mening tillater at sannhetsverdien av en oppfatning er omstridt, har de like lite toleranse for en fornektelse av dens nytteverdi. Det lengste de kan strekke seg er å mildne kravet om dens absolutte nødvendighet, eller de medgir at det ikke er en forbrytelse å avvise den.

For bedre å illustrere skaden ved å nekte bestemte oppfatninger å bli hørt fordi vi i samsvar med eget skjønn har fordømt dem, vil det være en fordel å begrense diskusjonen til en konkret sak. Og jeg velger da fortrinnsvis de sakene som er ugunstigst for meg — altså der hvor argumentene mot ytringsfriheten, hva angår både sannhets- og nytteverdien, regnes som sterkest. La oppfatningene som skal bestrides være troen på en gud og et liv etter dette, eller noen av de vanligste moralske grunnreglene. Det å utkjempe slaget på en slik grunn er til stor fordel for en illojal konkurrent, siden han ganske sikkert vil si (og mange som ønsker å opptre lojalt vi si det inni seg): Er det disse læresetningene du ikke anser som sikre nok til å tas under lovens beskyttelse? Er troen på en gud en av de oppfatninger du mener man må gjøre krav på ufeilbarlighet for å føle seg sikker på? Men jeg må få lov til å bemerke at det ikke er det å føle seg trygg på en læresetning (hvilken det nå enn er) som jeg kaller et krav om ufeilbarlighet. Det er å gå til det skritt å avgjøre dette spørsmålet for andre, uten å la dem få høre hva som kan sies imot læresetningen. Og jeg forkaster eller fordømmer ikke dette kravet noe mindre selv om det er fremsatt på vegne av mine sterkeste overbevisninger. Uansett hvor sikker hvem som helst måtte være i sin overbevisning, ikke bare om usannheten, men også de skadelige konsekvensene av en oppfatning — eller til og med dens umoral og ugudelighet (for å bruke uttrykk jeg helt og holdent fordømmer) — så gjør han likevel krav på ufeilbarlighet i denne sin private mening hvis han nekter oppfatningen å bli forsvart, selv om vedkommende støttes i dette av sitt land eller sine samtidige. Og det er langt i fra slik at dette kravet blir ufarligere eller mindre betenkelig fordi oppfatningen kalles umoralsk eller ugudelig, det er snarere i dette tilfellet at kravet er mest skjebnesvangert. Dette er nettopp ved slike anledninger at fortidens mennesker har begått de fryktelige feilgrepene som har fremkalt ettertidens gru og forbauselse. Det er blant disse vi finner de minneverdige historiske tilfellene hvor loven er blitt benyttet til å utrydde de beste mennesker og edleste læresetninger, med beklagelig suksess hva menneskene angår, selv om noen av læresetningene har overlevd for siden (som for hånens skyld) å bli påkalt som forsvar for lignende opptreden mot enhver som er uenige i dem, eller i tolkningen av dem.

Menneskeheten kan knapt minnes ofte nok om at det en gang levde en mann som het Sokrates, som havnet i et minneverdig sammenstøt med sin tids offentlige mening og juridiske myndigheter. Denne mannen ble født i en tid og i et land med overflod av individuell storhet, og de personene som best kjente både ham og hans tid, har fremstilt ham for oss som den mest rettskafne blant den tidens mennesker. Vi kjenner ham som opphavet til og forbildet for alle senere lærere i rettskaffenhet. Han ligger like mye til grunn for Platons høye idealer som Aristoteles’ forstandige nyttefilosofi — «i maestri di color che sanno,» de to kildene til etisk og all annen filosofi. Denne anerkjente mesteren over alle de eminente tenkere som har siden levd — hvis berømmelse fortsatt vokser mer enn to tusen år etterpå, og er større enn alle de andre som kaster glans over hans fødeby tilsammen — ble henrettet av sine landsmenn etter rettslig dom for ugudelighet og umoral. For ugudelighet fordi han fornektet gudene anerkjent av staten; hans anklager hevdet sågar (se «Apologia») at han ikke trodde på noen guder overhodet. For umoral fordi han «fordervet ungdommen» gjennom sin lære og undervisning. Det er all grunn til å tro at domstolen fant ham skyldig i disse anklagene, og dømte mannen som trolig hadde fortjent mer av menneskeheten enn noen andre som til da var født, til å bli henrettet som en forbryter.

La oss bevege oss herfra og til det eneste eksemplet på juridisk urett som ikke ville være et antiklimaks etter dommen mot Sokrates: Det som skjedde på Golgata for godt over 1800 år siden. Mannen som gjorde et slikt inntrykk av moralsk storhet i minnet hos dem som bevitnet hans liv og lære, at de atten påfølgende århundrene har hyllet ham som den Allmektige i egen person, ble på nedrig vis henrettet, som hva? Som gudsbespotter. Folk tok ikke bare feil av sin velgjører, de tok ham for det stikk motsatte av det han var, og behandlet ham som det ugudelighetens uhyre de selv nå anses for å være på grunn av sin behandling av ham. Følelsene menneskeheten nå har for disse bedrøvelige handlingene, særlig den siste av de to, gjør dem svært urettferdige i sin dom over ulykkenes opphavsmenn. Disse var etter alt å dømme ikke dårlige mennesker — ikke verre enn mennesker vanligvis er, snarere tvertimot. De var menn som i fullt mål, eller kanskje enda mer enn det, var i besittelse av sin tids og sitt folks religiøse, moralske og patriotiske følelser: akkurat den type menn som til alle tider, vår egen inkludert, har alle muligheter til å gå aktede og uklanderlige gjennom livet. Ypperstepresten som rev klærne sine i filler da de ordene falt som etter oppfatningen i landet på den tiden utgjorde den verste forbrytelse, var etter all sannsynlighet like oppriktig i sin forferdelse og harme, som de fleste fromme og respektable menn nå er i de religiøse og moralske følelser de bekjenner, og de fleste av dem som nå grøsser over yppersteprestens opptreden, ville ha handlet nøyaktig som han gjorde hvis de som jødiskfødte hadde levd på den tiden. Ortodokse kristne som fristes til å tro at de som steinet de første martyrene til døde, må ha vært dårligere mennesker enn dem selv, burde huske at en av disse forfølgerne var apostelen Paulus.

La oss legge til enda et eksempel, det mest slående av dem alle, hvis alvoret ved et feilgrep måles ved rettskaffenheten og visdommen hos den som begår det. Hvis det noengang fantes en maktperson som hadde grunn til å anse seg som den beste og mest opplyste blant sine samtidige, så var det keiser Marcus Aurelius. Som absolutt monark for hele den siviliserte verden, bevarte han livet gjennom ikke bare den mest plettfrie rettferdighet, men også det ømmeste hjerte, hvilket enda mindre kunne forventes, gitt hans stoiske oppdragelse. De få feilgrepene som tilskrives ham, skyldtes alle sammen overbærenheten. Hans skrifter, det edleste etiske produktet av antikkens tenkning, skiller seg knapt fra det som mest kjennetegnet Kristi lære, hvis de er forskjellige i det hele tatt. Denne mannen, som var en bedre kristen enn nesten alle de angivelig kristne herskerne som regjerte siden, i enhver annen forstand av ordet enn den dogmatiske, forfulgte kristendommen. Selv om han befant seg på toppen av menneskehetens utvikling, hadde et klart og uhemmet intellekt, samt en natur som spontant fikk ham til å innlemme det kristne ideal i sine moralske skrifter, klarte han likevel ikke å se at kristendommen kom til å bli et gode og ikke et onde for den verdenen han følte at han hadde så store forpliktelser overfor. Han visste at at datidens samfunn befant seg i en elendig tilstand. Men situasjonen tatt i betraktning, så han det slik at det hang sammen med, og ble forhindret fra å forverre seg av, troen på og ærbødigheten overfor de gamle gudene. Som menneskehetens hersker anså han det som sin plikt å hindre samfunnet i å falle i grus, og han så ikke hvordan nye bånd kunne holde det sammen hvis de gamle ble fjernet. Den nye religionen tok åpenlyst sikte på å oppløse disse båndene. Så lenge det ikke var hans plikt å gå over til denne religionen, virket det som hans plikt å undertrykke den. Så ettersom det ikke virket på ham som kristendommens teologi var sann eller av guddommelig opprinnelse, ettersom han ikke trodde på denne merkelige historien om en korsfestet gud, og siden han ikke kunne se at et system som påberopte seg å bygge helt på et fundament som for ham var så utrolig, kunne være den fornyende kraften det faktisk viste seg å være, autoriserte han, den mildeste og elskverdigste av filosofer og herskere, forfølgelsen av kristendommen av høytidelig pliktfølelse. Etter mitt syn er dette et av historiens mest tragiske fakta. Det er bittert å tenke på hvor forskjellig kristendommen kunne ha artet seg hvis den kristne troen hadde blitt vedtatt som imperiets religion i regi av Marcus Aurelius i stedet for Konstantin. Men det ville være like urettferdig mot ham som i strid med sannheten, å benekte at Marcus Aurelius hadde like mange påskudd til å straffe utbredelsen av kristendommen, som det kan anføres for å straffe anti-kristne lærdommer. Det er ingen kristen som er fastere i sin tro på at ateismen er usann og bidrar til oppløsning av samfunnet, enn Marcus Aurelius’ tro på de samme tingene om kristendommen: han som av alle på den tiden kunne ha vært best i stand til å verdsette den. Med mindre noen av dem som bifaller straff for offentliggjøring av meninger, smigrer seg selv med at de er klokere og bedre menn enn Marcus Aurelius — mer bevandret i sin tids visdom, mer opphøyd i sitt intellekt, mer alvorlig i sin søken etter sannheten, eller mer oppriktig i sin hengivenhet til sannheten når den er funnet — så må de avstå fra denne antagelsen på egne og folkets vegne om felles ufeilbarlighet, noe den store Antoninus gjorde med slikt et uheldig resultat.

Religionsfrihetens fiender er klar over umuligheten av å forsvare bruken av straff for å undertrykke gudløse oppfatninger med argumenter som ikke ville rettferdiggjøre Marcus Antoninus. Når de presses hardt aksepterer de av og til denne konsekvensen, og sier med dr. Johnson at kristendommens forfølgere hadde retten på sin side. Forfølgelsen er angivelig en ildprøve som sannheten bør gjennomgå, noe den alltid gjør med hell, ettersom rettslige straffer i det lange løp er maktesløse mot sannheten. Men noen ganger kan de med fordel brukes mot skadelige villfarelser. Dette er en type argumentasjon for religiøs intoleranse som er bemerkelsesverdig nok til ikke å forbigås i stillhet.

En teori som hevder at sannheten med rette kan forfølges fordi forfølgelsen ikke kan skade den, kan ikke anklages for å være bevisst fiendtlig innstilt til oppdagelsen av nye sannheter, men vi kan ikke rose en slik behandling av personene som menneskeheten står i gjeld for oppdagelsen. Det å gjøre verden oppmerksom på noe som er viktig for den og man tidligere var uvitende om, det å bevise for verden at den hadde tatt feil i et viktig spørsmål av verdslig eller åndelig interesse, er den viktigste tjenesten et menneske kan gjøre sine medskapninger. De som er enige med dr. Johnson, mener at det i noen tilfeller, f.eks. de første kristne eller kristendommens reformatorer, er tale om de mest dyrebare gavene menneskeheten kunne få. At opphavsmennene til slike fantastiske velgjerninger skulle belønnes med martyriet, at takken skulle være å bli behandlet som de verste forbrytere, er ifølge denne teorien ikke en beklagelig feil og ulykke som burde få menneskeheten til å kle seg i sekk og aske, men derimot tingenes normale og forsvarlige tilstand. Enhver som kunngjør en ny sannhet, bør i henhold til denne oppfatningen behandles på samme måte som lokrernes lovgivning gjorde med dem som foreslo nye lover: å stå med et rep rundt halsen som umiddelbart strammes hvis folkeforsamlingen lar være å vedta forslaget etter å ha hørt argumentene for det. Folk som forsvarer denne behandlingen av velgjørere, kan ikke antas å sette særlig stor pris på velgjerningen, og jeg tror denne måten å se det på stort sett er begrenset til den slags personer som mener at nye sannheter nok kan ha vært ønskelig en gang i tiden, men at vi har fått nok av dem nå.

Men den maksimen om at sannheten alltid beseirer forfølgelsen, er en av de hyggelige løgnene tilbakevist av erfaringen, som folk gjentar etter hverandre inntil de blir floskler. Historien er full av eksempler på sannheter som ble holdt nede av forfølgelsen. Om de ikke holdes nede til evig tid, kan det likevel pågå i århundrer. For å begrense oss til religiøse oppfatninger, så brøt reformasjonen ut minst tjue ganger før Luther, og den ble undertrykt hver gang. Arnold av Brescia ble undertrykt. Fra Dolcino ble undertrykt. Savonarola ble undertrykt. Albigenserne ble undertrykt. Valdenserne ble undertrykt. Lollardene ble undertrykt. Husittene ble undertrykt. Selv etter Luthers tid lyktes forfølgelsen overalt hvor den fortsatte. I Spania, Italia, Flandern og Det østerrikske imperiet ble protestantismen utryddet. Det ville mest sannsynlig ha skjedd i England også, hvis Bloody Mary hadde levd lenger, eller dronning Elizabeth dødd tidligere. Forfølgelse har alltid lyktes, bortsett fra der hvor kjetterne var for sterke til å kunne forfølges effektivt. Ingen fornuftig person kan tvile på at kristendommen kunne ha blitt utryddet i det romerske imperiet. Den spredte seg og ble dominerende fordi forfølgelsen kun var sporadisk og kortvarig, dessuten avbrutt av lange perioder med nesten uforstyrret spredning. Det er en form for sentimental makelighet å tro at sannheten, bare i egenskap av sannhet, har noen slags iboende kraft til å beseire fangehullet og kjetterbålet, som løgnen mangler. Menneskene er ikke mer nidkjære på sannhetens vegne enn de ofte er på løgnens, og man vil normalt lykkes i å stanse utbredelsen av begge med passende bruk av juridiske, eller til og med bare sosiale, sanksjoner. En sannhet kan undertrykkes en eller flere ganger, men sannhetens virkelige fortrinn er at det i tidens løp ofte vil finnes personer som gjenoppdager den, inntil dens gjenopptreden finner sted i en tid hvor gunstige omstendigheter gjør at den unnslipper forfølgelse, helt til den har gjort så stor fremgang at den tåler alle senere forsøk på undertrykkelse.

Neste

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også