Sakset/Fra hofta

Forrige

Det vil bli sagt at vi ikke lenger dømmer dem som lanserer nye meninger til døden. Vi dreper ikke profeter slik våre forfedre gjorde, vi gir dem til og med en grav. Det er sant at vi ikke lenger tar livet av kjettere, og det maksimale straffenivået man sannsynligvis ville tolerere med dagens tankesett, også for de mest motbydelige meninger, er ikke tilstrekkelig til å utrydde dem. Men la oss ikke smigre oss selv med at vi er kvitt den skampletten at forfølgelse kan skje med lovens hjelp. Loven kan fortsatt straffe meninger, eller i det minste deres uttrykk. Og selv i disse tider idømmes ikke straff så sjeldent at det er utenkelig at fenomenet en dag kan blomstre opp igjen. Ved sommertinget i Cornwall i 1857 ble en uheldig mann, etter sigende av en uklanderlig livsførsel på alle områder, dømt til 21 måneders fengsel for å ha sagt, og skrevet på en port, noen støtende ord om kristendommen. Ved Old Bailey mindre enn en måned senere ble to personer, ved to forskjellige anledninger, nektet å være jurymedlemmer. Den ene av dem ble grovt fornærmet av dommeren, og den andre av advokaten, fordi de hadde sagt som sant var at de ikke hadde noen religiøs tro. En tredje person, en utlending, ble av samme grunn nektet at rettferdigheten skulle skje fyldest mot en tyv. Vedkommende ble nektet oppreisning i kraft av den rettslige bestemmelsen at ingen har lov til å avgi forklaring ved en domstol, med mindre de bekjenner tro på en gud (en hvilken som helst gud holder) og et liv etter dette. Det er jevngodt med å si at slike personer er lovløse individer, utelukket fra domstolenes beskyttelse. De kan ikke bare ranes eller overfalles ustraffet hvis andre enn dem selv, eller personer med lignende oppfatninger, er til stede; en hvilken som helst annen person kan også ranes eller overfalles ustraffet, hvis beviset for forbrytelsen avhenger av deres vitnemål. Dette bygger på antagelsen om at en ed er verdiløs fra en person som ikke tror på et liv etter dette, en oppfatning som vitner om dårlige historiekunnskaper hos dem som samtykker til den (siden det er et historisk faktum at et stort antall hedninger til alle tider har utmerket seg ved sin ære og rettskaffenhet), og som aldri ville fremmes av noen som hadde den minste anelse om hvor mange av de personene i verden som nyter størst anseelse for sine dyder og prestasjoner, som er kjent for å være fritenkere, i det minste blant sine nærmeste. Regelen er dessuten suicidal, og den undergraver seg selv. Under antagelsen om at ateister må være løgnere, gir den alle ateister som er villige til å lyve, retten til å vitne, og den forkaster bare vitnemålene fra dem som heller trosser den nedrakkingen som følger med offentlig bekjennelse av en forhatt tro, enn å tale usant. En regel som er til de grader absurd selvmotsigende hva angår dens erklærte hensikt, kan bare opprettholdes som et kjennetegn på hat: en levning av forfølgelse, som også har den eiendommelighet at det å utsette seg for den klart viser at man ikke fortjener den. Både regelen og tankegangen den bygger på er knapt noe mindre støtende for troende enn for hedninger. For hvis den som ikke tror på et liv etter dette, nødvendigvis lyver, følger det at den som tror bare forhindres fra å lyve av frykten for helvete. Vi vil ikke gjøre denne regelens opphavsmenn eller dens forsvarere den urett det er å anta at oppfatningen de har dannet seg av kristen dyd er hentet fra deres egen samvittighet.

Ting som dette er riktignok rester og levninger etter forfølgelse. Snarere enn tegn på ønske om forfølgelse, kan de tenkes å være et eksempel på den svært utbredte skrøpeligheten i engelskmennenes sinn som gir dem en meningsløs glede ved å hevde et dårlig prinsipp, når de ikke lenger er onde nok til å ønske at det settes ut i praksis. Men dessverre gir ikke allmennhetens tenkemåte noen sikkerhet for at suspensjonen av hardere former for rettslig forfølgelse, som har vart i omtrent en generasjon nå, vil fortsette. Nå for tiden brytes rutinens rolige overflate like ofte av forsøk på å gjenopplive tidligere onder, som på å innføre nye goder. Det man nå roser som religionens gjenfødelse, er i trange og ukultiverte sinn alltid vel så mye en gjenoppliving av skinnhelligheten. Og der hvor man finner det sterkeste permanente innslaget av intoleranse i folks følelser, hertillands til enhver tid i middelklassen, skal det ikke mye til for å provosere dem til aktivt å forfølge enhver som de alltid har ment fortjener det. For det er dette — de tankene folk gjør seg, og følelsene de nærer overfor dem som fornekter oppfatningene de selv mener er viktige — som gjør at dette ikke er den intellektuelle frihetens hjemland. Den største skaden ved de rettslige straffene har lenge vært at de forsterker det sosiale stigmaet. Det er det sosiale stigmaet som virkelig er effektivt. Det er så effektivt at det å uttrykke meninger som er bannlyst av samfunnet, er mye mindre vanlig i England enn det er i mange andre land å uttrykke meninger som er forbundet med risiko for rettslig straff. Når man ser bort fra personer med en økonomi som gjør dem uavhengige av andre menneskers gode vilje, er den offentlige mening like effektiv som loven. Man kan like gjerne sitte i fengsel som å utelukkes fra å tjene til livsopphold. De som i utgangspunktet er sikret livsopphold, og som ikke trenger statens, organisasjoners eller mektige personers tjenester, har ingenting å frykte ved å gi åpent uttrykk for en hvilken som helst mening, annet enn at folk tenker og taler ille om dem, men dette trenger man ikke være av heroisk støpning for å klare å holde ut. Det er ikke rom for å appellere til medlidenheten på slike personers vegne. Men om vi i dag ikke gjør så mye ondt som vi tidligere hadde for vane å gjøre mot dem som tenker annerledes enn oss selv, kan det hende at vi skader oss selv mer enn noensinne ved vår behandling av dem. Sokrates ble drept, men den sokratiske filosofien steg som solen på himmelen, og spredte sitt lys over hele den intellektuelle himmelhvelvingen. Kristne ble kastet til løvene, men den kristne kirken vokste seg til et stort og frodig tre, som snart raget over eldre og mindre kraftige vekster, og kvalte dem med sin skygge. Vår rent sosiale intoleranse tar ikke livet av noen, og den utrydder ingen meninger, men den får folk til å skjule dem, eller avstå fra enhver aktiv innsats for å spre dem. Hos oss pleier ikke kjetterske meninger å vinne eller tape nevneverdig terreng i løpet av et tiår eller en generasjon. De flammer aldri høyt eller bredt opp, men fortsetter å ulme i de engere kretser av tenkning og lesende personer de kommer fra, uten noen gang å belyse menneskehetens alminnelige affærer, hverken med sannhetens eller løgnens skjær. På denne måten bibeholdes en tingenes tilstand som gir mange sjelefred. For når man slipper den ubehagelige prosessen med å bøtelegge eller fengsle folk, opprettholdes alle gjeldende oppfatninger uforstyrret utad, uten at dissidenter som alltid er nødt til å tenke, ilegges noe absolutt forbud mot å bruke fornuften. En grei oppskrift for å sikre fred i den intellektuelle verden, og se til at alt fortsetter omtrent i samme spor. Men prisen for denne typen intellektuell fred er at menneskesinnet ofrer alt sitt moralske mot. I en slik tilstand vil en stor del av de mest aktive og spørrende intellektene finne det tilrådelig å holde sin overbevisnings virkelige grunner og prinsipper for seg selv, og i sine henvendelser til offentligheten prøve å få så mange av sine konklusjoner til å utgå fra premisser de i sitt stille sinn har gitt avkall på. Slike betingelser er ikke egnet til å fremdyrke hverken de åpne og uredde personligheter, eller de logiske og konsekvente intellektene som en gang prydet tenkningens verden. Den mennesketypen man vil finne under slike betingelser, er enten personer som bare tilpasser seg de vanlige oppfatningene, eller hyklere hvis argumenter i alle store spørsmål er ment for tilhørerne, uten at de selv er overbevist av dem. De som unngår dette alternativet, gjør det ved å begrense sine tanker og interesser til ting som kan omtales uten å komme inn på prinsipper, altså spesifikke ubetydeligheter som ville forstås av seg selv, om bare menneskeheten styrket og utvidet sin ånd, men som man aldri vil finne ut av før den tid, mens man oppgir det som ville styrke og utvide ånden, altså den frie og dristige spekulasjon omkring de viktigste temaer.

De som ikke ser noe galt med kjetternes tilbakeholdenhet, bør i første omgang tenke over den konsekvensen at det aldri finner sted noen ærlig og grundig diskusjon av kjetterske oppfatninger, og at de oppfatninger som ikke ville holde stand etter en slik diskusjon, ikke forsvinner selv om deres spredning kan forhindres. Men det er ikke de kjetterske ånder som lider størst skade av forbudet mot alle undersøkelser som ikke ender med ortodokse konklusjoner. Den største skaden gjøres på dem som ikke er kjettere, som får hele sin mentale utvikling hemmet, og fornuften kuet av frykt for kjetteriet. Mon tro hva verden taper på at tallrike lovende intellekter som er feige av natur, ikke tør å følge noen dristig, kraftfull og selvstendig tankegang, av frykt for at det kan lede dem til noe som anses som ugudelig eller umoralsk? Blant disse finner vi av og til dypt samvittighetsfulle personer med skarp og raffinert forstand, som kaster bort livet med spissfindig fordreielse av et intellekt som ikke kan kues. De sløser bort oppfinnsomhetens kraft i forsøk på å forene det fornuften og samvittigheten krever med den rette lære, noe de neppe lykkes i å gjøre. Ingen kan være en stor tenker uten å erkjenne at en tenkers fremste plikt er å følge sitt intellekt, uansett hvilke konklusjoner det fører ham til. Sannheten har større utbytte av feilene begått av en grundig belest og velforberedt person som tenker selv, enn av de korrekte oppfatningene hos dem som bare har dem fordi de ikke orker å tenke selv. Ikke at det bare eller først og fremst er for å utdanne store tenkere, at tankens frihet er nødvendig. Det er vel så mye for å sette vanlige mennesker i stand til å oppnå den åndelige utviklingen de er i stand til, hvilket er enda mer uunnværlig. Man har sett, og kan igjen komme til å se, store individuelle tenkere som levde i en atmosfære av allment åndelig slaveri. Men man har aldri sett, og vil heller aldri få se, et intellektuelt oppegående folk i en slik atmosfære. De gangene et folk midlertidig har nærmet seg en slik karakter, har det vært fordi frykten for kjetterske spekulasjoner en tid har opphørt. Der hvor det finnes en stilltiende overenkomst om at prinsippene ikke skal diskuteres, der hvor diskusjonen om menneskehetens store spørsmål anses som avsluttet, der kan vi ikke vente å finne den høye graden av allmenn åndelig aktivitet som har gjort enkelte perioder av historien så bemerkelsesverdige. Der hvor det ikke har stått strid om temaene som er store og viktige nok til å vekke entusiasme, har folkesjelen aldri blitt satt i bevegelse, ei heller er impulser blitt gitt som har gjort personer av gjennomsnittlig intellekt til tenkende vesener. Av eksempler på slike stridperioder i Europa, har vi tiden umiddelbart etter reformasjonen. En annet eksempel, dog begrenset til kontinentet og en mer kultivert klasse, den filosofiske bevegelsen i siste halvdel av det attende århundre. Et tredje, av enda kortere varighet, den intellektuelle gjæringen i Tyskland på Goethes og Fichtes tid. Disse periodene var svært forskjellige med hensyn til hva slags oppfatninger de avfødte, men de hadde det til felles at man kastet autoritetens åk av seg. I alle periodene hadde et gammelt mentalt despoti blitt avskaffet, og intet nytt hadde ennå tatt det gamles plass. Impulsene som ble gitt i disse tre periodene, har gjort Europa til det det er i dag. Hver eneste forbedring som har skjedd i menneskenes sinn eller institusjoner, kan lett spores tilbake til en av dem. Det har lenge sett ut som om alle de tre impulsene har mistet det meste av sin kraft, og vi kan forvente noen ny start før vi igjen hevder vår mentale frihet.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også