Kommentar

Del I

Det tas vanligvis for gitt at opplysningstiden satte en stopper for den typen religiøs fanatisme som gav opphav til de grusomme religiøse forfølgelsene i middelalderen. Faktum er at opplysningstiden simpelthen tjente til å sekularisere de utopiske fantasiene. Dette var intet mindre enn en del av opplysningstidens hovedidé: at opplysning ville bringe fullkommenhet til verden, og at «fremskrittet» var prosessen for utopiens oppnåelse.

I det 18. århundre skrev opplysningsfilosofen Condorcet følgende: «Det finnes ingen grenser for forbedring av menneskeheten. Menneskets evne til perfeksjonering er simpelthen uendelig…». I det 19. århundre trodde sosialdarwinismens apostel Herbert Spencer på tilsvarende måte at livet ville bli bedre hele tiden. Han skrev: «Fremskrittet er ikke en tilfeldighet, men en nødvendighet. Det er helt sikkert at ondskap og umoral vil forsvinne; det er helt sikkert at mennesket vil bli perfekt.» Det var fornuften som skulle befri en fra religiøs overtro og virkeliggjøre menneskets rike på jorden.

Akkurat som Lenin mente man at alt som driver frem revolusjonen derfor er bra, og alt som forhindrer den er dårlig. I et utopisk og totalitært sinn er det aldri noen gylden middelvei. Sannheten og fornuften blir snudd opp ned for å passe inn.

I motsetning til Sovjet-kommunismen, er dagens massebevegelser ikke så veldig politiske, men snarere kulturelle: anti-imperialisme, anti-amerikanisme, anti-sionisme, miljøvernideologi, scientisme, likhetsideologi, anti-rasisme, multikulturalisme og tøylesløshet som prinsipp. Alle disse er ikke bare kvasireligiøse bevegelser — misjonerende, dogmatiske, fanatiske og med håndhevelsesmekanismer som demonisering og utstøtelse for å kvitte seg med eventuelle vranglærere. De er også fremtidsutopiske, sågar apokalyptiske, i sine visjoner om det perfekte samfunnet og hva som må ryddes av veien for å oppnå det.

De trekker frem forbrytelsene begått av menneskeheten — undertrykkingen av den tredje verdens folkeslag, utplyndringen av naturen, intoleranse, krig — og tilbyr forløsning og frelse ved omvendelse til den sanne tro. Dissentere er kjettere som inngår djevelske sammensvergelser mot den ene åpenbarte sannhet. Siden man mener at det umulig kan finnes noen fornuftige grunner til beslutningen om å invadere Irak, til Israels militæroperasjoner, bestridelse av menneskeskapt global oppvarming eller standhaftig religiøs tro, gitt at disse er i strid med udiskutable og absolutte sannheter som anti-imperialismen, miljøvernideologien og den vitenskapelige materialismen, må den eneste mulige forklaringen være å finne i sammensvergelser blant de nykonservative, jødene, oljeindustrien og kreasjonistene, hvis usynlige hender kan påvises i ethvert øyeblikk.

I dagens samfunn er venstreintelligentsiaen, miljøvernfanatikerne og darwinistene det moderne svaret på gnostikerne: en presteaktig utopisk kaste hvis uovertrufne kunnskap om de perfekte sannheter setter dem på et høyere plan enn resten av menneskeheten, altså vi vanlige dødelige som må formanes om å endre adferd for å bli frelst fra bloddryppende apokalyptiske scenarier — krig og sosial uro, oversvømmelse, hungersnød, pest og folkemord begått (kun) av religiøse fanatikere, aldri av ateister (de mange millioner som ble utslettet under Stalin eller Mao blir avfeid).

For eksempel har miljøvernfanatikerne takket være sine vitenskapelige meritter en eksklusiv tilgang til den sannheten at planeten er i ferd med å bli ødelagt. De forkynner at Jorden er blitt syndet mot av kapitalismen, konsumismen, Vesten, vitenskapen, teknologien og menneskeheten. Det er bare når disse er blitt renset og materialismen i alle sine former forkastet at Jorden vil bli reddet, og verdens iboende harmoni gjenopprettet.

På samme måte hevder Richard Dawkins fra sin posisjon som naturvitenskapenes sjefsgnostiker at alle må rette seg etter hans proklamasjoner, under trusler om at man i motsatt fall vil bli bannlyst fra rasjonalitetens rike. Ved forløsning av den arvesynden som er religiøs tro, kan menneskeheten skape et hedensk paradis, et anti-Eden uten krig, fordommer, forfølgelse, tyranni eller vold — ja, tilsynelatende uten plager av noe slag. Gehenna erstattet av John Lennons himmel. Imagine!

Og religionen som gir oss John Lennons himmel, er materialismen — som har fått ateistiske forskere til å erstatte vitenskapen med scientismen.

«Scientismen» er troen på at det finnes en materiell forklaring på alt i universet og det hinsidige. Selvfølgelig finnes det — slik det alltid har gjort — mange forskere som også er religiøst troende, og som ikke ser noen konflikt mellom de to parallelle sfærene vitenskap og religion. Faktisk synes de at begge opplyser og utdyper hverandre. Scientister hevder derimot at det ikke er plass til religiøs tro i det hele tatt, for alt har en empirisk forklaring. Så kjemiprofessor ved Oxford Peter Atkins har hevdet at «det er ingen grunn til å anta at vitenskapen ikke kan håndtere alle sider ved tilværelsen.»

Men det er opplagt mange sider ved tilværelsen som ligger utenfor vitenskapens domene — kjærlighet, verdsettelse av skjønnhet, oppfatninger om rett og galt. Det er bare dogmatisme som kan få en til å tro at det ikke finnes noe slikt som forståelse av estetiske fenomener. Ikke desto mindre er det nettopp en slik dogmatisme som kommer til uttrykk blant forskere som mener at vitenskapen definerer verden.

Siden de ikke aksepterer at det kanskje finnes spørsmål som vitenskapen ikke kan besvare, innebærer det faktum at den ikke kan besvare spørsmål av de nevnte typene, at de ikke bør stilles i det hele tatt. Det faktum at vitenskapen ikke kan besvare spørsmål om ultimate meninger, beviser at det ikke finnes noe slikt som ultimate meninger. Det faktum at vitenskapen ikke kan bevise Guds eksistens, beviser simpelthen at Gud ikke eksisterer.

Men som den teoretiske partikkelfysikeren Stephen Barr bemerket, er faktisk ikke «materialismen» noen vitenskap i det hele tatt, snarere en filosofisk retning definert ved troen på at det ikke finnes noe annet enn materie. Han la til at det var en «lidenskapelig ideologi» — med en hensikt.

«Dens tilhengere», sa han, «ser det slik at vitenskapen har en misjon, som går utover bare det å undersøke naturen eller oppdage fysiske lover. Deres oppdrag er å frigjøre menneskeheten fra all slags overtro, særlig i form av religiøs tro.»

Retningen som hevder at «materialismen forklarer alt», har altså mindre å gjøre med å forklare verden — den virkelige hensikten med vitenskap — og mer med å forandre verden.

Dette går rett tilbake til det 16. århundre og til vitenskapens far Francis Bacon, som mente at hensikten med vitenskapelige undersøkelser ikke var å fremme kunnskap, men å frembringe et idealsamfunn. Hopp videre til det 19. århundre, og Auguste Comte fremsatte «positivismens» doktrine. Vitenskapen skulle erstatte kristendommen i Europa i et forsøk på å frigjøre menneskeheten med fornuftens hjelp fra den «vilkårlige» viljen hos et fullkomment vesen som anså menneskene som slaver.

Comte la positivismen åpent frem som en religion, med forskerne som det nye presteskapet. Og som menneskehetens prestedømme ville ikke positivistene tillate noen avvik fra den ene meddelte sannheten. De alene skulle bestemme hva folk skulle tenke. Der ville ikke finnes noen tankens eller samvittighetens frihet i form av dissens.

Men det bemerkelsesverdige er dette: Comte ønsket at fornuften skulle erstatte religionen. Men han mente også at kunnskapen måtte være erfaringsbasert. Og siden erfaringer er subjektive, løsrev tenkningen hans uunngåelig sinnet fra objektiviteten — og dermed til slutt også fra vitenskapen.

Som et resultat kastet den såkalt «rasjonelle» positivismen seg hodestups ut i den dypeste irrasjonalitet, etterhvert som Comte lovpriste fetisjismen, eller dyrkingen av gjenstander som ble tillagt åndelige kvaliteter.

På en lignende måte viser også mikroorganismene fra verdensrommet — eller de «små grønne mennene» som sådde de første frøene av liv på jorda — hvordan den vitenskapelige ateismen går direkte over i irrasjonalitet og absurditet, ved at den fetisjiserer materielle forklaringer.

Scientismen, materialismen, miljøvernideologien og alle de andre sekulære ideologiene, hevder seg å være basert på udiskutable sannheter. I virkeligheten manipulerer, vrir og vrenger de alle sammen på grunnlagsmaterialet for å støtte opp under og «bevise» sine førende ideer. Ubegrunnede overbevisninger blir dermed presentert som aksiomatiske sannheter. Siden de forkynner den eksklusive sannheten, må de dessuten opprettholde løgnen i sin helhet for enhver pris. All dissens må derfor motarbeides ved hjelp av tvangsmidler. På den måten blir kunnskapen tvunget til å vike for makten. Fornuften erstattes av mobbing, trusler og undertrykkelse av debatten.

Del III

 

Melanie Phillips er en engelsk journalist, kjent for sin spalte i Daily Mail. Hun er også forfatter, blant annet av boken The World Turned Upside Down. Artikkelen The New Intolerance ble første gang offentliggjort i Standpoint Magazine i mai 2012, og gjengis på Document i Christian Skaugs norske oversettelse med utgiverens og forfatterinnens vennlige tillatelse.